«Det handler ikke om jul i seg selv. Det handler om å la barna få bearbeide sine opplevelser gjennom lek, og at vi ikke stresser av gårde til neste sesong/årstid/tema bare fordi vi er ferdige selv,» skriver artikkelforfatteren.Foto: Getty Images (illustrasjonsbilde)
Bort med jula! Eller?
Hva gjør vi med barns behov for å bearbeide opplevelser gjennom lek, når vi fjerner juletreet, nissene og nisseluene på avdelingen rett etter at de har kommet tilbake fra juleferie? spør pedagogisk leder Anette Bekkelund.
AnetteBekkelundPedagogisk leder
Publisert
Annonse
Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Bort med nisser, juletre og julestjerne. Bort med glitter og adventsstake, og for all del; bort med julemusikken. Jula er faktisk ferdig for i år. Eller var det slik at den varer fram til påske?
Jeg kunne skrevet en fagtekst hvor jeg referer til Rammeplanen, til teorier rundt medvirkning, språkutvikling, lekteorier, læring og så videre.
Vel, her er mine selvopplevde og forsøk på reflekterende tanker en søndag ettermiddag etter en lang og ikke minst småkjedelig juleferie:
For mange barnehageansatte vil nok det å pakke bort julepynten når de ankommer jobb igjen være en oppgave de har på agendaen. Hjemme har jeg selv så smått begynt å bli lei alle juleblomstene som bruker hundre år på å visne, nissene som har stått og glodd siden tidlig desember, og ikke minst trenger jeg ikke høre «En stjerne skinner i natt» før neste desember.
Hvem rydder jeg bort jula for?
30. desember var jeg på jobb, og jeg fikk plutselig litt tid til å sortere og fikse på avdelingen før barnehagen åpner 4. januar. Det første jeg gjorde var å samle alle nissebamsene og legge de i en boks. Jeg tenkte for meg selv at nå blir sikkert mine kollegaer glade for at alt er klappet og klart for et nytt år, og at alt som minner om jul er forsvunnet i poser og esker.
Før jeg rakk å briljere med dette kom jeg på: Hvem rydder jeg bort jula for? Jo, jeg rydder for oss som jobber på avdelingen. Jeg rydder fordi jeg tenker at det er forventet at når et nytt år er i gang, og julen er ferdig, må alt som er julete ryddes bort.
Hvorfor gjør vi dette når vi vet at små barn trenger å bearbeide ting de har opplevd? Hvorfor skal vi rydde bort nissene når barna kanskje har hatt besøk av julenissen på julaften og de ønsker å kommunisere dette på den måten de er best å uttrykke seg på; nettopp leke dette?
Særlig gjelder dette småbarnsavdelinger hvor 1,5-åringene ikke kan verbalt fortelle om at nissen har vært på besøk. Hvorfor skal vi fjerne juletreet på avdelingen nå rett etter jul når vi så hvor gøy barna hadde det da de holdt hender, dannet ring og stabbet rundt treet? Hva med vesle Nina på tre år som har lært seg en ny sang hjemme hos besteforeldrene sine da de gikk rundt treet, og vil synge nettopp denne sangen mens hun dansende beveger seg rundt treet i barnehagen?
Annonse
Bearbeider sine opplevelser gjennom lek
Jeg er fullstendig klar over at temaet JUL ikke er det viktigste innenfor barnehagepedagogikk. Men det handler ikke om jul i seg selv. Det handler om å la barna få bearbeide sine opplevelser gjennom lek, og at vi ikke stresser av gårde til neste sesong/årstid/tema bare fordi vi er ferdige selv.
Jeg sier heller ikke at det skal være jul hele året, for det er viktig å hente frem blant annet denne tradisjonen når den er aktuell og ikke minst bevare spenningen og forventningene. Men, et år er langt, og ingen tar skade av litt jul etter desember har sagt sitt adjø. (Vanligvis er vel juletrefester rundt denne tiden også?).
Anette fire år setter på kassetten «Putti Plutti Pott» på kasettspilleren i barnehagen. Hun synger og danser etter sangene, og kan de snart utenat. Det er en stund etter jul, men hun husker så godt juleforestillingen ved samme navn. Nisser, mange nisser, sanger om julenisseskjegget og klippe, sage, lime, banke. Hun så på det sammen med mormoren sin. En barnehageansatt kommer inn: «Nei, men Anette! Du kan jo ikke høre på Putti Plutti Pott nå! Vi er ferdig med jula».
I dag er Anette 32 år, og husker den skuffelsen fortsatt. Den er ikke akkurat traumatisk denne opplevelsen, men jeg vil tro den har satt et spor siden jeg husker den så godt. Den er i alle fall med på å påvirke hvordan jeg selv jobber med barn og deres behov for å bearbeide og uttrykke seg.
Det handler om å ta barnas lek på alvor.
Sina på fem kommer løpende ut etter lunsj med et stor smil rundt munnen. Hun får øye på en barnehageansatt som har tatt med seg en høyttaler ut. Det er midten av januar, og barna er godt kledd for noen timer ute. «Kan du sette på den sangen fra Snøfall? Den om at julenissen gleder seg til jul vet du. Den er så morsom!» Julius’ glade sang høres godt ute i barnehagen. Sina hopper og danser, og spør om noen vil leke julenisser.