«Pride handler ikke om å benekte biologi, men om å skape større forståelse for hva kjønn og identitet er»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Denne kronikken skrev jeg på fredag, noen timer før jeg dro til Pride Park. Den ble skrevet som et motsvar til et leserinnlegg hvor det gis uttrykk for at Pride handler om å prakke kjønn på barn, at vi gjør de usikre på seg selv, at vi prøver å overtale dem om at de er født i feil kropp.

Jeg tenkte først at jeg ikke ville legge den ut etter hendelsene natt til lørdag, at jeg måtte utsette. Så innså jeg at det er viktigere enn noensinne å rope ut.

Å redde liv er ikke noe som kan utsettes når folk blir drept for å ha et bankende hjerte.

Det er Pride-måned.

Pride har sine røtter i Stonewall-opprørene på 60-tallet, som startet på grunn av forfølgelse, rasisme og diskriminering av svarte transkvinner og andre skeive mennesker som opplevde å bli diskriminert fordi de hadde flere kryssende identiteter.

Pride er en kampsak for retten til å leve ut sine liv på egne premisser uavhengig av seksualitet, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, og det å leve uten frykt for rasisme og diskriminering.

Det har skjedd store endringer hva angår skeives rettigheter de siste tiårene, men vi har fortsatt en lang vei å gå. På politisk nivå i Norge kan Pride handle om temaer som inkludering av skeive minoriteter, konverteringsterapi og at retten til kjønnsbekreftende behandling skal være et tilbud som ikke kun tilbys på premissene av at diagnosen kjønnsinkongruens stilles, men også for ikke-binære.

Listen er lang.

Som pedagog er det barna jeg setter først, og det er her min viktigste jobb finner sted. Så hva handler egentlig Pride om i møte med barn?

Det er selvsagt at når feiringer av minoriteters kamp og rettigheter er på agendaen, vil det alltid være mange majoritetspersoner som ikke forstår hva dette dreier seg om fordi det ikke bunner i deres levde opplevelser. Holdningsundersøkelsen som ble utgitt av Barne, familie og likestillingsdirektoratet onsdag i forrige uke, viser at det er mange som svarer at de er usikre på spørsmål om kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet som omhandler barn. Dette viser at det er et stort kunnskapshull i den generelle befolkningen og viktigheten av holdningsendringer blir enda tydeligere.

Det er ironisk og trist at i forståelsen av Pride som noe som kan forvirre barn og gjøre dem usikre på seg selv, kan vi i samme virkelighetsoppfatning finne gender-reveals hvor vi skal definere et barn som ikke engang er født, ut ifra kjønnsorganet det har. Det sprekkes en ballong med rosa eller blått glitter inni, og deretter planlegger man innkjøp av klær og dekor av rom. Føringene for hvem vi er og hva vi kan bli settes tidlig.

Dette er selvsagt satt på spissen: Virkeligheten er mer nyansert enn som så.

Poenget er at skaden ikke ligger i kunnskap og informasjon om ulike kjønnsuttrykk og identiteter. Skaden utgjøres ved at man ikke lærer barn at den menneskelige opplevelsen er individuell og at identitet er noe som er i konstant utvikling og kan ha flere uttrykksformer.

Forståelsen av Pride som et konverteringsprosjekt er altså en grov misoppfatning. Det er ingen som ønsker å overtale barn om at de er noe annet enn det de identifiserer seg som. Pride handler om å ta tak i majoritetsoppfatningen og belyse minoritetsvirkeligheten, og gi mennesker med minoritetslegning og/eller identitet retten til å kunne definere seg selv.

Fordi en majoritets generelle oppfatning er noe helt annet enn et individs virkelighet – og hvordan kan en majoritet ta seg retten til å definere en minoritet?

Min kropps anatomi gjør at jeg ved fødsel ble tildelt kjønnet gutt. Dette har jeg ingen problemer med.

Sånn er verden.

Men min anatomi gir ikke andre retten til å definere hvem jeg er.

Hva jeg føler.

Hva jeg tenker.

Personlig identifiserer jeg ikke meg selv ut ifra kjønnsorganet mitt. Å la min kropps anatomi definere hvem jeg er og hva mitt potensiale kan være – biologisk determinisme – ville for meg vært et grovt overgrep mot mitt menneskelige potensial. Hvor hadde jeg vært i dag hvis jeg hadde latt mitt eget kjønnsorgan legge føringer for livet jeg skal leve? Jeg knytter ikke anatomi til min sosiale identitet og mitt kjønnsuttrykk. Alle mine egenskaper finnes i sinnet mitt og det er sjeldent de egenskapene har så mye å gjøre med hva jeg har mellom beina. De eneste gangene i en offentlig sammenheng jeg har opplevd at det egentlig har noe å si, er om jeg befinner meg på et sykehus.

Hvordan kjønn er en sosial konstruksjon og hva dette har gitt meg av fordeler som cis-mann - biologisk født mann - i en patriarkalsk verden, er en viktig diskusjon som jeg dessverre ikke får gått inn på nå. Men det er nettopp på grunn av den biologiske determinismen at vi må ta tak i hvordan vi forstår og ilegger mennesker ulike egenskaper, og åpne opp for en virkelighet som gir rom for at alle mennesker kan få levd ut et autentisk liv. Et liv hvor vårt indre følelsesliv kan komme til uttrykk uten stigmatisering fra omverdenen.

Pride handler altså ikke om å benekte biologi, men om å skape større forståelse for hva kjønn og identitet er.

Det handler om å belyse det faktum at mennesker er mennesker – og åpne opp for de mangfoldige måtene kjønn og identitet kan komme til uttrykk på, og at ingen mennesker bortsett fra en selv, kan bestemme hva vi definerer oss som.

Det handler om at biologisk kjønn ikke skal framstilles som en definerende faktor på hvem et menneske er og hva slags egenskaper og kvaliteter det har.

Det handler om å belyse det simple faktum at en kan identifisere seg som transkvinne, transmann, hen, de/dem, ikke-binær, kvinne og mann.

Pride handler om å åpne dørene for alle, om å åpne døren for et liv som kan leves i akkord med ditt indre følelsesliv.

Ingen skal leve i skam. Ingen skal oppleve det å måtte undertrykke seg selv. Pride er for alle. Ikke bare for meg.

Så. Jeg håper jeg har vært med på å belyse hva arbeid med kjønn og identitet virkelig handler om.

At du som leser sitter igjen med en nyåpnet dør, og ikke befinner deg i et lukket skap.

For skapet er ikke for de som evner å skape intime relasjoner med samme kjønn.

Skapet finnes overalt.

Skapet er en ramme vi setter oss selv inn i.

Skapet er det å leve et liv som ikke er autentisk mot ditt indre følelsesliv. For livene som leves ut i skap, uansett hva slags rammer skapet har, er ikke et autentisk liv.

Heldigvis har jeg aldri forholdt meg til skapet. De dørene åpnet jeg galant for mange år siden, og å sørge over et liv som ikke har blitt levd ut er ikke noe jeg har erfart.

Den virkelige sorgen jeg bærer på, er for menneskene som tror de lever et fritt liv, men i virkeligheten befinner seg i - ikke i et skap, for skap kan åpnes - men en sementert boks.