Er det greit å bruke begrepet «fremmedkulturell»?

Hvordan styrke innsatsen i barnehager og skoler for å bedre inkludering og hindre utenforskap? Det var et av temaene under Nordisk ministerråds konferanse om barnehagen og skolen som sentrum for inkludering og medborgerskap i forrige uke.

Blant foredragsholderne var Hildegunn Fandrem, som er professor ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger og har skrevet boken «Mangfold og mestring i barnehage og skole – migrasjon som risikofaktor og ressurs». Hun var på konferansen for å snakke om hvilken kunnskap man som ansatt i barnehage eller skoler bør ha når man skal ta imot et barn som nettopp er kommet til Norge og hvordan man på best måte kan legge til rette for inkludering og læring.

Hvordan er innvandringssituasjonen?

Foruten å ha kunnskap om prosessen man er i når man flytter fra én kultur til en annen, mener Fandrem at ansatte i barnehager og skoler også først bør ha noe kunnskap om innvandringssituasjonen i Norge og om hva som fører til innvandring.

– Har vi reflektert over hvordan innvandringssituasjonen er i det landet vi bor i? Er det «normalt» å være flyktning? Hvordan gir ulike årsaker til at man har flyktet seg utslag i hvordan tilpasningsprosessen blir? Hvilke ulike sårbarheter kan for eksempel knyttes til å ha flyktet? spør hun konferansedeltakerne, før hun nevner familieetablering og -gjenforening, arbeid, krig og utdanning som faktorer som fører til migrasjon.

Akkulturasjon

Fandrem mener det viktigste å være klar over er at når en person flytter til et nytt land med ny kultur vil den gjennomgå en kompleks «akkulturasjonsprosess» der hovedspørsmålene er: Hvor viktig er det å beholde min kulturelle identitet? Og hvor mye skal jeg ta opp i meg av den nye kulturen?

– Akkulturasjon handler om den prosess av forandring som oppstår når vi er i kontakt med en ny kulturell gruppe, forteller professoren.

Hun påpeker at man har en tendens til å løfte fram språket som det som betyr mest, men det er flere sentrale faktorer i en akkulturasjonsprosess som er med på å påvirke om en person klarer seg bra eller dårlig i det nye landet, alt fra alder, kjønn og utdanning til for eksempel hvordan man blir møtt.

– I tillegg til å leve i den nye kulturen og lære om kulturen bare ved å være der, foregår det også en resosialisering. Vi har alle gjennomgått en sosialisering, som for eksempel handler om at vi blir fortalt hvordan vi skal takke for maten, hilse og lignende. Når barnet kommer til en ny kultur må det lære at dette gjøres på andre måte, sier Fandrem.

– Når man snakker om akkulturasjonsprosessen er det snakk om en mestrings- og tilpasningsprosess for barnet som er kommet til en ny kultur, og til en viss grad også en mestrings- og tilpasningsprosess for pedagoger og lærere, sier hun.

Forebygge mobbing

I sitt doktorgradsarbeid fant Fandrem blant annet at innvandrergutter i ungdomsalder på landsbasis mobber mer enn etnisk norske gutter. Hun fant også at for norske gutter var det en sterk sammenheng mellom det å mobbe og det å ha behov for makt, mens det for innvandrergutter var behovet for tilhørighet som hadde sterkest sammenheng med det å mobbe andre.

– Det at innvandrergutter i ungdomsalder kan være i risikosonen for å mobbe fordi de har behov for å kjenne tilhørighet, gjør at det allerede i barnehagen er viktig å gi dem tilhørighetsopplevelser og mestringsopplevelser, som dermed kan kompensere for at de tyr til mobbing som strategi for å høre til. Dette vil kunne forebygge mobbing senere, sier hun.

– Vær bevisst på begrepsbruk

Fandrem oppfordrer ansatte i barnehager og skoler til å tenke over hvilke begreper man bruker om barn og unge med innvandrerbakgrunn.

– Hvilke begreper vi bruker påvirker vårt syn på barna. Og i neste omgang påvirker det barnas syn på seg selv. Har vi reflektert over hvordan vi snakker om disse barna? Sier man for eksempel «fremmedkulturelle barn» eller «fremmedkulturelle elever», og er fremmedkulturell egentlig et ok ord å bruke? I dette begrepet ligger det en vi-dere-tenkning. Når noe er fremmed for oss assosieres det med avstand, sier professoren, som fraråder bruk av dette begrepet.

– Det er mange begreper som gir assosiasjoner som vi ikke alltid tenker over, men som påvirker oss og vårt syn på barna. I uttrykket «minoritetselev» understrekes det for eksempel at eleven tilhører en minoritet. Og til det å være en minoritet er det for mange også knyttet en sårbarhet, selv om det i utgangspunktet kun er et uttrykk for at man er i mindretall, sier Fandrem.

• LES OGSÅ: Slik ivaretar du flyktningbarna i barnehagen
• LES OGSÅ: – Samiske barn har rett til hjelp på sitt språk

Hvordan presentere barnet for barnegruppen?

Når man får et nytt barn i barnehagen eller i klassen som nettopp har kommet til landet, finnes det mange ulike aspekt man kan velge å trekke frem når man skal presentere barnet for barnegruppen eller medelevene, påpeker Fandrem.

For å gi et eksempel på hvordan barnehage- og skoleansatte kan gjøre dette på en god måte, tar professoren utgangspunkt i en gutt som har flyktet fra Syria til Norge med familien sin.

– Det er en del vi vet om ham på forhånd. Vi vet at han ikke bare har flyttet, men at han har flyktet og han har flyktet fra Syria. Han har altså flyttet til et land med andre skikker enn hos oss og kommer fra en annen kultur. Han har en lillesøster han er veldig stolt av og besteforeldre som bor og arbeider på en gård. Han kommer fra en muslimsk familie, er interessert i fotball og kan snakke arabisk og litt fransk, men ikke så mye norsk. Hvilke av disse aspektene bør vi fokusere på når vi skal presentere ham for barnegruppen eller klassen? spør Fandrem.

– Det visuelle, det at han ikke ser norsk ut, kan noen ganger gjøre at det vi først tenker på å trekke frem er det som gjør at han er fra en annen kultur, sier hun.

Fandrem påpeker at man ofte har en tendens til å overdimensjonere betydningen av kultur.

– Denne gutten er så mye annet enn den syriske kulturen han kommer fra. Han er jo også fotballspiller og storebror. Han er mye av det de andre barna også er. Et av de viktige prinsippene i forhold til å presentere ham for barnegruppen eller klassen er derfor å fokusere på ressurser heller enn på problemer, og heller på det han har til felles med de andre enn på det som gjør ham annerledes.

– Det kan jo være hyggelig å be de andre barna hjelpe ham med å lære norsk fordi han ikke kan snakke norsk, men når man gjør det fokuserer man samtidig på noe barnet ikke kan. Hvis man istedenfor, eller i hvert fall i tillegg, forteller at han kan arabisk og at dette gir alle en god anledning til å lære seg å si «god morgen» på arabisk, fokuserer man på noe barnet kan og kan bidra med til resten av gruppen, sier Fandrem.

Felles interesser

Professoren anbefaler også å være fellesskapsorientert, altså fokusere på det barnet har til felles med andre i gruppen.

– Kanskje vet man at noen av de andre guttene også er stolte storebrødre. Da kan det å trekke frem at gutten har en lillesøster være noe som knytter ham til de andre barna. Det er sikkert også flere som er interessert i fotball, sier hun.

Hva ville han trukket frem selv om han hadde blitt spurt?

Vi er alle forskjellige

Selv om Fandrem mener at betydningen av kultur har en tendens til å bli overdimensjonert, understreker hun at man ikke skal late som at kulturforskjeller ikke finnes.

– Vi må ikke eliminere vekk at der er kulturforskjeller. Vi skal ikke prøve å gjøre alle mest mulig like. Poenget er hvordan vi trekker frem det at vi er forskjellige. Kan vi gjøre det på en positiv måte, og kanskje heller fokusere mer på individuelle forskjeller enn på kulturelle forskjeller? Da har vi alle til felles at vi er ulike, avslutter Fandrem.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.