Med skjerping av pedagognormen i 2018 og ny
bemanningsnorm fra 2019, ble kravet til andel barnehagelærere i norske
barnehager hevet fra minimum 33 til 43 prosent.
Og mens Solberg-regjeringen hadde som mål at 50 prosent
av de ansatte skulle ha barnehagelærerutdanning innen 2025, har
Støre-regjeringen skrudd ambisjonene opp enda et hakk, med en målsetning om en
pedagogandel på hele 60 prosent innen 2030.
Profesjonalisering av barnehagesektoren har lenge vært et
politisk mål, påpeker Helene Marie Kjærgård Eide som er førsteamanuensis i
pedagogikk ved Universitetet i Bergen og forsker ved NORCE.
– Pedagogisk kompetanse og kvalitet ses tett i sammenheng.
Dette kommer blant annet til uttrykk i rammeplanen fra 2017 og i
kvalitetsmeldingen fra 2022 om karriereveier i barnehagen, hvor det vektlegges
å styrke kompetansen for å heve kvaliteten i sektoren, sier hun.
– Dette kan karakteriseres som en profesjonalisering
ovenfra, hvor krefter utenfor barnehagen – for eksempel nasjonale myndigheter
– søker å styrke barnehagefeltet gjennom å utforme tiltak som har til hensikt å
løfte og ansvarliggjøre profesjoner på feltet.
I en studie publisert i tidsskriftet Nordisk
barnehageforskning har Eide og forskerkollega Anne Homme valgt å se på
hvordan profesjonaliseringen av barnehagesektoren arter seg innenfra.
Altså: Hvordan barnehagelærerne selv utformer standarder og verdier for
profesjonsutøvelsen.
Åtte barnehager
I studien undersøker de to forskerne hvordan økt
pedagogtetthet kan påvirke barnehagelærernes profesjonalisering.
De har sett på hvordan ansvar og oppgaver fordeles mellom
pedagoger i barnehagen, og hvilken betydning ulike måter å organisere
pedagogressursen på kan få for barnehagelærerprofesjonens jurisdiksjon på
barnehagefeltet.
Studien bygger på kvalitative data fra en
undersøkelse gjennomført i åtte barnehager høsten 2017 og våren 2018. I
samtlige barnehager utgjorde barnehagelærerne 50 prosent av de ansatte.
Blant deltakerbarnehagene var det fire kommunale og
fire private barnehager. Forskerne intervjuet styrere, pedagoger, fagarbeidere,
assistenter og eierrepresentanter.
– Vi spurte dem om hvilke oppgaver som ble
utført av pedagogene og de andre ansatte. Om det var noen
utfordringer knyttet til økt pedagogandel, om de opplevde at de fikk til noe
annet eller noe mer etter at det var kommet flere pedagoger inn i barnehagen,
og om det hadde ført til endringer i måten de gjorde ting på, forteller Eide.
Forskjellige ansvarsområder
– Et av hovedfunnene våre er at veldig mye knyttet til
arbeidsdeling i barnehagen, avgjøres på barnehagenivå. Og at en del av
arbeidsdelingen er definert av strukturer som ikke nødvendigvis knytter seg til
stillingskategori, men for eksempel styres av vaktordning – altså når på dagen man
er på jobb – og organisering av avdelingen/gruppen, sier forskeren.
I halvparten av deltakerbarnehagene var pedagogene
likestilte, og ble lønnet tilsvarende pedagogiske ledere. I de
resterende barnehagene hadde noen av barnehagelærerne stilling som pedagogisk
leder, mens andre hadde stilling som barnehagelærer. Pedagogisk leder innebar
lederansvar med høyere lønn enn barnehagelærer som var uten lederansvar.
Når Eide og Homme så nærmere på hvordan ansvar og
oppgaver ble fordelt mellom pedagogene i deltakerbarnehagene, identifiserte
de to hovedtendenser:
Én der det ikke var noe klart skille mellom
arbeidsoppgaver mellom ansatte med barnehagelærerutdanning, og én der
arbeidsoppgavene til barnehagelærerne var differensiert og spesialisert.
– Vi fant tre mønstre for spesialisering. Det ene handler
om at noen får dedikerte administrative oppgaver, for eksempel at de har ansvar
for personalledelse, foreldresamtaler eller eksterne møter. Så har du de som
får et definert ansvar for et fagområde, for eksempel et arbeid som handler om
å styrke språkkompetansen i hele barnehagen. En slik spesialisering gir rom for
faglig fordypning for pedagogene.
Det tredje mønsteret er knyttet til veiledning av ansatte i hele
barnehageorganisasjonen:
– Det kan være at man har en sertifisering som gjør at
man kan veilede i en bestemt samspillsmetode, for eksempel. Flere av
barnehagene brukte programmer som innebar en kompetanseheving for hele
personalet, hvor man fikk veiledning i spesifikke metoder, forteller Eide.
– Noen av barnehagene hadde
flere arbeidsdelingsmønstre, altså at pedagogene hadde noen oppgaver knyttet
til en definert barnegruppe eller avdeling, og noen oppgaver som gikk på tvers
av hele barnehagen.
Forskerne fant også en sammenheng mellom grad av
styrerinvolvering og grad av spesialiserte arbeidsoppgaver: Jo mer styrer var
involvert i forhandlingene om arbeidsdeling i barnehagen, jo mer spesialisert var
oppgavene til pedagogene.
– Styrker fagligheten
Eide og Homme fant, i likhet med andre norske studier om
betydningen av økt pedagogandel, at det å ha flere pedagoger i barnehagen
styrker fagligheten.
– Det handler blant annet om fagspråket; det blir rett og
slett flere å snakke fag med. Dette er et veldig tydelig
profesjonaliseringsuttrykk. Man får et profesjonsspråk som brukes aktivt av
pedagogene, som etter hvert blir en del av språket til de andre ansatte også,
sier Eide.
– Når pedagogandelen øker blir barnehagelærerne også
synligere som rollemodeller. Man kommer tettere på de andre ansatte og kan i
større grad veilede og følge opp for eksempel det relasjonelle arbeidet, som er
veldig viktig i barnehagen.
Flere av informantene ga uttrykk for at det å arbeide
tett sammen med flere pedagoger, opplevdes som kompetanseutviklende. En av
assistentene uttalte:
Nå har man mer tid til dialogen og
begrunnelsen på hvorfor […] vi gjør ting som vi gjør. Så jeg føler kanskje at
jeg lærer mer nå i stedet for å bli delegert oppgaver [slik] det var før.
Også noen utfordringer
Flere pedagoger på samme avdeling eller gruppe kan også
gi enkelte utfordringer, påpeker Eide.
– Det oppstår mer forhandlinger rundt hvem som skal gjøre
hva. Disse forhandlingene kan utfordre noen av strukturene man har fra før, og
slike endringer tar alltid tid.
Forskerne fant at arbeidsdelingen var under stadig
forhandling i noen barnehager, særlig der det var barnehagelærerne selv som
fastsatte oppgavedelingen i det daglige arbeidet.
– Når det er flere pedagoger på én avdeling eller gruppe,
så skal de lede sammen. Flere studier peker på at dette kan medføre enkelte utfordringer.
Noen jobber veldig parallelt, ved at en pedagogisk leder og en barnehagelærer
er knyttet til den samme barnegruppen: Hvem skal da bestemme hva? Hvis man ikke
er omforent om noe kan det skape noen uheldige rom, som man ikke ønsker, men
som likevel er der, sier Eide.
Forhandlinger om
arbeidsoppgaver kan både muliggjøre og utfordre barnehagelærernes
profesjonalisering, påpeker forskeren.
– Forhandlinger kan skape rom for at profesjonen selv er med på å definere og utforme barnehagelærernes kjerneoppgaver i tråd med profesjonens egne verdier og kunnskapsgrunnlag. Samtidig kan profesjonaliseringen bli utfordret ved at forhandlinger åpner for at profesjonens oppgaver blir definert av andre aktører eller at oppgavene til barnehagelærerne forblir uavklarte og utydelige, sier Eide.
Definisjonsmakt
I forskningsartikkelen diskuterer Eide og Homme hvilken
betydning ulike måter å organisere pedagogressursen på kan få for
barnehagelærerprofesjonens jurisdiksjon på barnehagefeltet.
– Jurisdiksjon handler om å ha kontroll og
definisjonsmakt over arbeidsoppgavene sine. For en profesjon er dette veldig
viktig fordi det både er med på å gi profesjonen handlingsrom til å bestemme
hvordan oppgaver skal utføres og hva innholdet i disse oppgavene skal være,
samtidig som det gir beskyttelse, sier Eide.
– I vårt materiale ser vi uttrykk for at man med økt
spesialisering kan få en tydeligere jurisdiksjon, ved at man må ha en spesiell
kompetanse for å få tildelt et definert arbeids-
eller ansvarsområde. Samtidig ser vi at veldig mange av arbeidsoppgavene i
barnehagen er fordelt på tvers av yrkesgrupper og at det derfor gjenstår en del
før vi kan si at barnehagelærerne har full jurisdiksjon over sine oppgaver. Og
så er det en helt annen diskusjon om det er dit man ønsker å gå.
– Hva kan være
fordeler og ulemper ved at barnehagelærerne oppnår full jurisdiksjon?
– Dersom barnehagelærerne oppnår full jurisdiksjon over
sine oppgaver vil det kunne innebære at det bare er barnehagelærere som
arbeider med barna i barnehagene, og at det blir stilt krav om en form for
autorisasjon for å kunne utføre de oppgavene som barnehagelærerne i dag utfører
sammen med fagarbeidere og assistenter. For barnehagelærerne kan en slik
jurisdiksjon gi mer kontroll over arbeidsoppgavene enn det profesjonen har i dag.
Men en slik kontroll vil få konsekvenser for fagarbeidere og assistenter som i
dag utgjør mer enn halvparten av ansatte i barnehagene, sier Eide.
– Trenger mer kunnskap
Arbeidsdelingsprosessene i barnehagene er i stadig
endring og bør følges videre opp med forskning som kan tilføre ny kunnskap om
hvordan skjerpet pedagognorm kan styrke kompetanse, profesjonalisering og det
pedagogiske arbeidet i barnehagen, mener Eide.
– Vi trenger mer kunnskap om hvordan
barnehagelærerprofesjonen utvikler seg: Hva er de sentrale verdiene i
profesjonen, og hvordan er de med på å påvirke utviklingen i barnehagene? Her
er det viktig å få frem profesjonens stemme.
– Vi har sett flere eksempler på at man kommer i
situasjoner hvor profesjonen opplever å ikke bli hørt. Og at det da kommer et
trykk om profesjonalisering ovenfra som strider imot verdiene som står sentralt
i profesjonen selv. Da får man gnisninger som ikke er heldige, sier Eide.
