Inviterte barna, et knippe studenter og en journalist med på hønseslakt. Da ble det bråk.

– Dette er en form for propaganda, der man tvinger barn med på å være delaktig i å ta livet av dyr, for å så overføre holdningen om at dyr er til for å bli til kjøtt til dem. Alle barn spiser det foreldrene velger for dem, men det å tvinge barnehagebarn til å ta stilling til dreping av dyr er feil, sa veterinær og leder for dyrevernorganisasjonen Noah, Siri Martinsen, til Bergensavisen.

Bakgrunnen er at Langøy friluftsbarnehage tok med barna, et knippe studenter fra Høgskulen på Vestlandet (HVL) og Bergensavisen (BA) på hønseslakt. Det resulterte i sak i avisen - og en svært kritisk Noah-leder. 

Hun mener at barn ikke burde bli utsatt for ideologien om at dyr er mat, før de har muligheten til å ta et standpunkt selv.

Slik ble slaktingen omtalt i papirutgaven til BA: 

«Først ble hønene kakket i hodet, deretter ble hodet kappet av med øks. Hønene gaulet, og fjærene føk til himmels, uten at dette så ut til å plage barna noe nevneverdig.»

– Vår avlivningsmetode er akkurat lik den vi bruker på fisk: Et slag i hodet så de svimer, deretter kapper vi strupen. Når det gjelder fisk så har alle barna våre erfaring med dette, det klarer de fint selv. Når det gjelder høns så er ikke det noe vi gjør ofte, derfor blir det en ny erfaring for de fleste, sier Lise Lauvik - som reagerer på avisomtalen. Det samme gjorde Anne Lynngård og Karen Klepsvik ved HVL, som skrev dette debattinnlegget til avisen. 

I nettversjonen ble artikkelen noe endret.

– Dyrevelferd og matproduksjon samtidig

At barnehager tar med barna på slakting eller jakt, er ikke uvanlig. 

Barnehage.no har skrevet flere artikler om barnehager som jobber mye med denne tematikken - og barnehager som har tatt med barna på jakt og slakting. Som da en historie om en oransje lue og et påkjørt rådyr ble opptakten til et helt spesielt prosjekt i Norlandia Sørumsand barnehage. Og da barna i Eidskog naturbarnehage var med på rådyrjakt, og for første gang fikk oppleve at jaktlaget felte en råbukk.

– Jeg har inntrykk av at dette er ganske vanlig i gårdsbarnehager og noe flere naturbarnehager praktiserer. Også i jaktform, bekrefter leder i Nettverk for natur- og gårdsbarnehager (NNG), Haakon Vormeland. 

I 2022 var det i alt 107 gårdsbarnehager og 477 friluftsbarnehager i Norge. NNG har i dag 55 medlemsbarnehager over hele landet. 

Vormeland er pedagogisk leder i Ole Brumm barnehage i Aurskog, og  er klar i sitt syn på saken: 

– Med et godt forarbeide og godt foreldresamarbeid er dette en fin aktivitet som kan vise dyrevelferd og matproduksjon samtidig.

– Propaganda

Det er ikke Siri Martinsen enig i. 

 – Det å tvinge barn med på slakting, er først og fremst å påtvinge dem en holdning om at dette er noe vi har rett til å gjøre. Barna er jo prisgitt oss voksne og hva vi velger å utsette dem for. 

Martinsen leder Noah, som i over 30 år har jobbet utrettelig for dyrs rettigheter.  

«Vi har satt dyrenes interesser på agendaen i flere politiske partier, fått gjennomslag for avvikling av pelsnæringen og opprettelse av dyrepoliti, sørget for slutt på eksotiske dyr i sirkus og forbud mot flere brutale jaktformer, bidratt til forbud mot selprodukter i EU og økt interessen for dyrevennlig og dyrefritt forbruk i Norge», står det blant annet på organisasjonens hjemmesider.

Å få flere til å slutte å spise kjøtt er et av Noahs hovedmål: 

«Reduksjon i antall dyr som årlig produseres i den intensive kjøttindustrien er den mest effektive måten å hjelpe dyr her og nå – eksempelvis ble antall kyllinger som årlig spises redusert med 10 millioner (14%) fra 2014 til 2017. NOAHs arbeid bidrar sterkt til denne utviklingen», står det videre, samt at det påpekes at andelen vegetarianere og veganere økte til 11 prosent i 2022. Inkludert fleksetarianere er det 27 prosent nordmenn som spiser lite eller ikke noe kjøtt (Orklas bærekraftbarometer, 2023).

Siri Martinsen mener slakt og jakt i barnehagen tvinger barna til å ta stilling til dreping av dyr før de er store nok til å fatte rekkevidden - og samtidig legger sterke føringer for hva de bør mene. 

– Når voksne avgjør at barn skal introduseres for temaet og debatten om slakting av dyr, skal det ikke introduseres som at det er bare ett riktig svar. På denne måten tvinger man barna til å stå på den ene siden i debatten. De blir delaktige i slaktingen på et tidspunkt hvor de ikke skal forventes å ta inn over seg alle konsekvenser av denne handlingen. Og det man er delaktig i føler man i etterkant behov for å forsvare. Hvis voksne gjør det mot barn, får de ikke mulighet til å reflektere rundt vårt forhold til dyr i en nøytral setting. Det å påtvinge barn aksept for slakt er galt overfor barna, mener Martinsen.

– Du kaller det propaganda. Hvorfor? 

– Når man tar barn med på å drepe dyr som en del av undervisningen, må man spørre seg: Hva er det egentlig man underviser i? Det man først og fremst lærer bort, er et tingliggjørende forhold til dyr. Når jeg bruker ordet propaganda, er det fordi dette er en sterk påvirkning på barna for at de skal se på dyr som noe vi kan ta livet av, fordi vi ønsker det og har makt til det. Men å ta livet av et dyr er ikke det samme som å ta opp en potet. Dyr føler smerte, dyr føler frykt, og de har et ønske om å leve. Det å slakte et dyr er en inngripende handling som er en form for maktutøvelse.

Martinsen viser til forskning på dreping av dyr i undervisningssituasjoner, som viser at empatien hos studentene synker over tid. Hun sier hun var den første veterinærstudenten i landet som ikke brukte dyreforsøk i undervisningen. 

– Det er andre metoder å undervise på, uten bruk av avlivede dyr, som har høyere treff på læringsmål, og som ikke gir en tilleggseffekt i form av mangel på respekt og empati for dyrene. Det er et paradoks at man prøver å unngå slik skadelig bruk av dyr på høyskoler og universiteter, men så gjør man det likevel mot barnehagebarn. Barnehagebarn trenger ikke lære detaljert anatomi som ikke kan læres via modeller, og da må man jo konkludere med at det de skal lære er å se på dyr som noe vi kan bruke.

– Mer nyansert syn

Akkurat det er Lise Lauvik i Langøy friluftsbarnehage enig i.  

– Barn er ikke dumme, og små barn lærer gjennom erfaring. Når de er med på hele prosessen fra slakt til suppe, så forstår de det. De forstår ikke av å kjøpe fisk og kylling i butikken. Det er nok av mennesker som er imot slakt, men så går de på restaurant og spiser kjøttet. Slike dobbeltmoralske holdninger vil ikke vi bidra til.

Hun forteller at hun har et stort engasjement for jakt, fiske og bærekraft. 

– Dette er nærmiljø og samfunn i praksis. Ifølge rammeplanen skal barna bli kjent med lokalhistorie og lokale tradisjoner, da blir det ulik opplæring i en barnehage på en øy ute i havet sammenlignet med for eksempel en sentrumsbarnehage. Noen vil kanskje kalle oss ekstreme, men vi gjør veldig mye forskjellig, sier Lauvik, og fortsetter: 

– Vi har både sauer og høns i barnehagen og barna er med på slakt av dyr på gården som en helt naturlig del av verden. I tillegg fisker vi og lærer barna å sløye fisk. Vi fanger også krabbe sammen med barna som vi koker og spiser. Dette er vår kultur. Dette er bærekraftig. Vi får kortreist mat på gården i form av egg og kjøtt. Dette var hele livsgrunnlaget til de som levde her før oss. Vi vil at barna skal få et litt mer nyansert syn på mat enn bare å gå på butikken og handle.

Hun reagerer både på Martinsens bruk av ordet propaganda, og påstanden om at barna tvinges med på slaktingen. 

– For det første er propaganda et veldig sterkt ord som får stå for hennes regning, for det andre tvinger vi ingen barn til å være delaktig. Barna får velge selv om de vil bli med, vi tvinger ingen barn til å bli med på noe som helst. I tillegg må foreldrene godkjenne at barna blir med. Vi har aldri opplevd at noen foreldre ikke godkjenner deltagelse.

– Unik læringssituasjon

Under slaktingen inviterte Lauvik også studenter fra Høgskulen på Vestlandet. Anne Lynngård og Karen Klepsvik underviser i emnet «Barn, Natur og Friluftsliv» som er en fordypning siste året i barnehagelærerutdanningen. De kastet om på undervisningen og tok med seg 20 av studentene i barnehagen denne dagen. 

–  Vi så muligheten til å være med på hønseslakt sammen med barn som en unik læringssituasjon i forhold til felles utforsking og samtaler med barn om et viktig tema. Det er også viktig at studenter som skal ut å jobbe med barn natur og friluftsliv får ulike praktiske erfaringer og ferdigheter som kan være viktige å ha med seg som barnehagelærer, sier Lynngård, og sier det var flere grunner til å prioritere å være med. 

–  Vi har stort fokus på å ha ulike tilnærming til aktiviteter i naturen, og dessuten til ulik bruk av natur. Vi har blant annet hatt et opphold på gård og studentene har sanket ulike råvarer fra naturen som de har laget matretter av. Slike tema knytter vi til bruk av lokale ressurser, bærekraft, matens opprinnelse og lokal kultur.

Lynngård har forsket på natur- og gårdsbarnehager, og blant annet skrevet artikkelen «Natur- og gårdsbarnehager – en arena for helhetlig læring og bærekraftig utvikling». Artikkelen er blant annet basert på intervjuer med pedagogiske ledere i tre ulike natur- og gårdsbarnehager: 

«Kos og nærhet til dyrene har stor oppmerksomhet i barnehagen. Den ene pedagogen sier at de voksne har en viktig rolle for å fremheve barnets betydning for dyrene, og bruker dette for å skape sterkere relasjoner og utvikle empati. Også de andre pedagogene mener at barna lærer viktige verdier, som empati og omsorg, ved å delta og å få ansvar i plante- og dyrestell. En av pedagogene fremhever også at barna skal få tidlige erfaringer med å se etter tegn på at dyrene har det bra, men også på å oppdage om noen av dyrene ikke har det bra eller er syke. Det trekkes også frem at barna kommer tett på liv og død ved at de får oppleve fødsler og klekking av egg. De eldste barna deltar i slakt av høner/haner, og de får også være med på partering av barnehagens egne lam som er kommet i retur fra slakteriet. Ansvar i praktiske aktiviteter blir trukket frem som betydningsfylt for barna her og nå, men også for hvem man blir senere i livet.»

– Det å se sammenhenger i naturen er også fremhevet i rammeplanen, og nettopp ved å ha fokus på at dyr er mat for svært mange arter - og at man må faktisk avlive dyr for å få kjøtt, lær, skinn, ull og så videre. Vi er også opptatt at studenter og barn skal få delta i ekte praktisk arbeid der de får opparbeidet både kunnskaper og ferdigheter, sier hun. 

– Ingen gode argumenter

At det å ta vare på dyr kan forsterke empatien, er Noahs Siri Martinsen helt enig i. 

– Men når man da gjør barnet til en deltager i å drepe det samme dyret, vil man bryte ned empatien, fastholder hun.

– Det er ganske langt fra kjøttproduksjonen vi ser i landbruket til den jevne gårdsbarnehagen, som gjerne har noen få dyr og legger vekt på bærekraft og dyrevelferd. Burde ikke det være et argument for at dette er en fin måte å inkludere barna i denne kunnskapen - i stedet for å late som at det ikke skjer? 

– Man skal ikke late som det ikke skjer. Men det er ingen gode argumenter for å gjøre barna delaktige i prosessen. Man kan godt snakke om at kjøtt kommer fra dyr og oppfordre til refleksjon rundt det, men å drepe dyr bør ikke være en del av det, sier Martinsen. 

Hun sier samtidig at det bør være et spørsmål om hvor tidlig barna trenger å introduseres for vanskelige og kontroversielle tema. Selv om de fleste barn blir servert kjøtt lenge før de er gamle nok til å ta stilling til om det er riktig eller ikke. 

– Landbruk og hvordan vi skal behandle dyr er kontroversielt, og bør introduseres som et tema det bør være debatt rundt. Det er noe annet enn hva foreldrene velger å servere barna. 

For lite vektlagt

Det etiske perspektivet er viktig, understreker Anne Lynngård. 

– I etterkant har vi hatt en god debatt i klassen der vi har prøvd å få frem ulike aspekter ved å delta på hønseslakt. Selve slaktingen foregikk på en verdig og rolig måte, og de som ikke ønsket å se på dette kunne gå vekk. Studentene hadde ulike samtaler med barn, og vi fikk fine diskusjoner rundt liv og død - noe som kanskje er for lite vektlagt i utdanningen. Vi diskuterte også kjøttproduksjon, bruk av lokale råvarer og bærekraft.

Hun legger til at også studentene mente det var en nyttig erfaring. 

– Barna var svært rolige og taklet både slaktingen, utforskingen og samtaler om innmat, lukter og annet på en god måte. Det var fint for både oss og studentene å erfare. 

Akkurat det er et viktig poeng også for Lise Lauvik. 

– Det var ingen av barna som var skremt. Barna har ansvar for å mate hønsene sammen med de voksne. De skifter høy i rugekassene når det trengs, de lærer seg å se dyrene sine behov. Dette fremmer empati og ansvarsfølelse.