«Jeg vil ikke velge hvem som skal få trøst, hjelp inn i leken, eller hjelp til å håndtere både gode og vonde følelser»

• Dette er et eksternt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

De siste årene har det kommet mye forskning på hjernens utvikling, som viser at de tidligste årene i et barns liv, har stor betydning for barnets fungering og psykiske helse. I løpet av de første leveårene utvikler hjernen seg raskere enn på noe annet tidspunkt i livet, og de erfaringene barn får gjennom samspill med sine omsorgspersoner i denne perioden, er avgjørende for livsmestring og psykisk helse gjennom hele livet.

De aller fleste barn over ett år går i barnehage i dag. Det sier seg selv at barnehagen spiller en viktig rolle når det gjelder forebygging av psykisk uhelse.

I januar 2023 la regjeringen fram sin strategiplan for barnehagen fram mot 2030. Den vektlegger viktigheten av kvalitet på barnehagetilbudet for barnas psykiske helse.

For å oppnå denne kvaliteten vil regjeringen vil ha flere utdannet personal inn i barnehagen, og personal med mer kompetanse på barns utvikling. Dette er bra! Barnehageansatte jobber med barns følelser i like stor grad som mange psykologer gjør, og det krever kompetanse.

Små barns følelser

Samtidig er det et stort hull som må fylles før vi kan si at barnehagen er en psykisk helsefremmende og forebyggende arena. I mitt yrkesliv som pedagog har jeg vært særlig opptatt av små barns følelser og hvordan vi skal legge et godt grunnlag for en god psykisk helse gjennom vårt arbeid i barnehagen. Jeg har gjennom selvstudier opparbeidet meg en kompetanse på dette området.

Dessverre må jeg si at med økende kompetanse har jeg også fått en økende følelse av utilstrekkelighet. Jo mer jeg har lært om behovene små barn har for å kunne bli robuste nok til å mestre livet, jo mer har jeg kjent på alt vi bør gjøre, men som vi ikke rekker over. Å trøste det ene barnet litt lenger, være mer proaktiv og skape forutsigbarhet for et annet. Følge det barnet som biter tettere, for å se hva som ligger bak. Eller være enda tettere på det barnet som ikke gråter eller viser andre følelser i situasjoner vi ser er vanskelige. For vi ser disse barna, og vi gjør så godt vi kan. Men når barnegruppene er store og hendene er for få, må vi i gang med å prioritere. Og hvordan skal vi kunne ta et slikt valg? Hvem er det som trenger mest trøst, mest nærhet, mest støtte inn i lek, følges tettest i situasjoner som er vanskelige?

Det emosjonelle stresset til barnehageansatte er høyt, og det må gjøres noe med. Det kan ikke vente til 2030, det må gjøres nå.

Kompetansen forsvinner

Jeg er for flere utdannede i barnehagene, og jeg er for at flere barnehagelærere skal få tilbud om etterutdanning, fordi det er kompetanse som er nødvendig å ha for å gi et godt barnehagetilbud. Men jeg er også veldig bekymret for at de kompetente og dyktige ansatte vi har i barnehagene i dag, ikke lenger er med i 2030. Fra flere barnehager meldes det om høyt sykefravær og ansatte som slutter. Hvorfor? Fordi vi ikke har forutsetninger for å kunne gjøre jobben vår på en tilstrekkelig måte. Hvem er det dette går utover? Barna. Dette fører til at ansatte strekker seg lenger enn det de har kapasitet til for å kunne ivareta de vi er på jobb for, til det en dag ikke går lenger. Hva hjelper kompetanse og kunnskap da, om man ikke kommer seg på jobb?

Hva er løsningen? Tettere bemanning gjennom hele åpningstiden. Det er der vi må starte. Regjeringen har som mål fram mot 2030 å: «Skaffe et bedre kunnskapsgrunnlag om bemanningssituasjonen i barnehagene».

Jeg kan bidra til å øke dette kunnskapsgrunnlaget for dere nå: Bemanningen er for dårlig, selv med bemanningsnorm.

Om vi trekker fra planleggingstid til pedagogene, foreldresamtaler, møtetid og pauser, og legger til det faktum at arbeidstiden til personalet er kortere enn åpningstid og barnas oppholdstid, er det ikke mange timene vi er fullt bemannet. Og da har jeg ikke tatt med i beregningen at vi ofte har et sykefravær vi ikke klarer å dekke på grunn av vikarmangel. På en god dag er det kanskje to timer vi er fullt bemannet. Er det i disse to timene, på en god dag, vi skal være en forebyggende arena for psykisk uhelse? Det holder ikke. Å jobbe med barnas følelser er en heldagsjobb, og det er da vi må begynne å prioritere.

Jeg vil ikke velge hvem som skal få trøst, hjelp inn i leken, eller hjelp til å håndtere både gode og vonde følelser. Jeg vil ikke velge hvem som skal få de erfaringene de trenger for å selv kunne lage seg gode strategier for å mestre det som livet vil by på, på godt og vondt.

Vi trenger høyere bemanning i barnehagene våre, og vi trenger det nå.