De senere år har barnehagen vært preget av et ytre press om læring, en mer skolsk tilnærming til læring.
Målet, og det ytre presset, har i stor grad handlet om å forberede barna til skolegang gjennom formelle læringssituasjoner. Det har i de senere årene vært et økt trykk på kartlegging, hvor man kan få en følelse av at barnet skal passe inn i et A4-format.
Språkferdigheter kartlegges gjennom TRAS. Matematikkferdigheter kartlegges gjennom MIO. Kartlegging har i utgangspunktet vært et grep i en tidlig innsats hos barn som trenger ekstra oppfølging.
Klargjort for skolegang
I mange kommuner har det de senere år vært en tendens til at alle barn skal kartlegges. Jeg tenker at man kanskje har vært for opptatt av å sørge for at barna scorer tilfredsstillende i forhold til at de skal være klar for skolegang når den tid kommer.
Gjennom bra score på kartlegging har man hatt «ryggen fri» for å ha klargjort barnet for skolegang. Selv om dette nok ikke har vært tanken bak tidlig innsats og kartlegging i barnehagen, kan det virke som om A4-formatet har vært pekepinnen man har forholdt seg til i forhold til læring.
Historisk sett kan man vise til at det allerede i 1982 var rettet et kritisk blikk mot at barnehagen var under press fra læremiddelindustrien, hvor læremidler og pedagogisk materiell ble lansert som nødvendig for barns utvikling og skoleforberedelse. I dag rettes den samme kritikken mot kartleggingsmateriell og pedagogiske programmer som selges inn mot barnehager. (Pettersvold & Østrem, gjengitt i Hennum & Østrem, 2018, s.62-63).
Endret fokus
Med den nye rammeplanen som trådte i kraft i 2017 opplever jeg at fokuset på læring er endret. Det er større fokus på barnehagetiden som en verdi i seg selv, og et bredere læringsperspektiv. Leken er løftet frem som en svært viktig arena for barns læring. Den er fremmet som verdifull i seg selv, men også som en viktig arena hvor det skjer læring hos barnet.
Forskning viser at leken er viktig i seg selv – men også som en del av barnets læring.
Professor i utviklingspsykologi ved Universitetet i Aarhus, Dion Sommer, har gjennomgått 400 forskningsprosjekter knyttet til læring. Han slår fast at veien til barns læring går gjennom lek. Forskningsrapportene han har gjennomgått viser at jo tidligere man begynner med målstyrt læring, jo dårligere går det med barna når de kommer til skole og innen utdanningssystemet. Han hevder videre at små barn lærer gjennom å eksperimentere, og ved å få sansemotoriske erfaringer gjennom et lekende miljø. Barn vil kunne få dette ved å få være sammen med andre barn, og ved å være sammen med pedagoger som er gode til å guide dem. (Antonsen, 2015).
Berit Bae, professor emerita ved Høgskolen i Oslo og Akershus, trekker frem rammeplanen som en ramme for arbeidet i barnehagen. Det vil være barnehagelærerens oppgave å bruke sin fagkunnskap og sin etiske vurdering for å gi rammene mening. En del av rammene for barnehagen er at lek er slått fast å ha en egenverdi. Bae hevder at utfordringen ligger i å finne balansen mellom lek som et redskap for læring og lekens egenverdi. En utfordring er å ikke primært bruke leken som et redskap i læringssituasjoner. Om dette skjer vil det hemme barna i å følge sine egne lekende impulser. (Jonassen, 2017).
Rammeplanen gir tydelige føringer
Da den nye rammeplanen kom i 2017, opplevdes det for meg, og helt sikkert mange andre i barnehagesektoren, som et stort sted i riktig retning med tanke på lekens betydning i hverdagen. I rammeplanen under barnehagens formål og innhold, er leken viet god plass.
For barna vil det alltid være selve leken som er den indre motivasjonen og drivkraften.
Ifølge rammeplanen skal leken ha en sentral plass i hverdagen, og den skal være en arena hvor det skjer utvikling og læring hos barnet. Personalet i barnehagen skal observere, analysere, støtte, være deltagende og berike leken. Dette skal skje på barnas premisser. Det er skrevet at barnehagen skal bidra til et læringsfellesskap, og at barna skal kunne bidra til både egen og andres læring. (Utdanningsdirektoratet, 2017).
Med tanke på at rammeplanen er et styringsverktøy for personalet i barnehagen, vil dette også stille krav til hvordan vi legger opp arbeidet omkring læring og utvikling i barnehagen.
Møteplasser
Som en del av de rammene vi forholder oss til og fortolker gjennom rammeplanen, kan rammene for frileken vise seg som tilrettelagte miljøet som barna kan velge å oppsøke. Tilrettelagte miljøer i form av møteplasser. Møteplasser som gis et pedagogisk innhold. Å skape møteplasser for barna tenker jeg er viktig for å legge til rette for både lek og læring. Møteplasser kan ved bruk av observasjoner og faglig innsikt gi barna mulighet til å omgi seg i et lekende univers. Et univers der leken i seg selv er viktigst. Men om pedagogen bruker sin faglige kunnskap om barn og lek, vil slike møteplasser kunne bli et pedagogisk miljø.
For barna vil det alltid være selve leken som er den indre motivasjonen og drivkraften. Gjennom å legge til rette for møteplasser med et pedagogisk miljø, kan man som pedagog også fremme læring som en naturlig forlengelse av leken.
Arbeidet med å fremme læring i frileken er ikke gjort bare ved å legge til rette for møte-plasser med et pedagogisk miljø. Jeg mener at det også krever tilstede-værelse av voksne underveis i leken.
Hva vil skje om man sier til barna at «nå skal vi lære å samarbeide med andre»? Sannsynligvis vil barna kjenne på et press om å prestere. Å leke fordi lek er artig i seg selv vil etter stor sannsynlighet komme i skyggen av at vi skal lære og prestere noe. Men om vi legger til rette for et pedagogisk miljø som fremmer mulighetene for samarbeid i leken, vil barna få øvelse og læring i dette uten at det tar fokus bort fra det viktigste – nemlig å leke fordi det er artig og gir en indre motivasjon.
Et eksempel på dette har jeg fra barnehagen der jeg jobber. Vi har tilført det pedagogiske miljøet grønne fruktkasser i store mengder. I frileken tar barna ofte i bruk disse fruktkassene. De bygger store byggverk og har en klar formening om hva de skal lage. Men veien dit er preget at samarbeid og samhandling for å nå målet de har satt seg. I disse situasjonene lærer barna hva som kreves for å samarbeide mot et felles mål. De må lytte, komme med egne forslag, finne gode måter å forklare hva de tenker, lære seg å «gi og ta» og å være ydmyk overfor dem man leker sammen med. Dette er verdifull læring. Men det er ikke det som er fokuset for barna. For barna er det leken i seg selv som betyr noe, og det å få konstruere noe med fruktkassene som gir de mening i tilværelsen.
Margareta Öhman (2012, s. 183) hevder at for barn er lek og læring uatskillelige. De leker, øver og lærer samtidig. Men for barnet er det leken selv og de sosiale relasjonene som er viktigst. Læring skjer som er biprodukt av lek.
Den usynlige pedagogen
Arbeidet med å fremme læring i frileken er ikke gjort bare ved å legge til rette for møteplasser med et pedagogisk miljø. Jeg mener at det også krever tilstedeværelse av voksne underveis i leken.
Av og til trengs det for å støtte enkeltbarn eller barnegruppa. Andre ganger flyter leken av seg selv, og man kan som voksen føle seg overflødig. Det trenger ikke, og skal ikke etter min mening, bety at man skal trekke seg helt bort å la barna leke alene. Man bør fortsatt være nær barna, som en slags usynlig pedagog, for å skape seg et grunnlag for de faglige vurderingene man gjør.
Om vi går i kaffekopp-fella, vil man gå glipp av mye som er svært viktig for å kunne styrke læring i frileken.
For også i slike situasjoner kan pedagogen finne verdifull informasjon. Informasjon om barna og barnegruppa som bidrar til at man har mer å jobbe ut fra når man skal legge til rette for læring i frileken. Hva er barna opptatt av? Hva prater de om? Hvordan samhandler de? Hvilke materialer benytter de seg mest av? Hvordan påvirker materialene frileken? Dette er informasjon som vil være nyttig når pedagogen faglig vurderer hvordan lekemiljøet og møteplassene trenger å utvikles.
Jeg husker godt for noen år siden da vi hadde en gruppe jenter på 3 år i barnehagen hvor jeg jobber. De lekte ofte inne på puterommet, og ønsket å være alene i leken. Dette sa de tydelig ifra om. Vi valgte å trekke oss ut av rommet, men pleide å sette oss på gulvet utenfor glassdør slik at vi hadde mulighet til å observere de. Observasjonene ble notert ned, vi tok bilder og filmet. Slike situasjoner gjentok seg ofte. Vi tok med oss observasjonene på avdelingsmøtene, diskuterte hvordan vi kunne legge til rette for et miljø ga jentene mestring samtidig som de ble utfordret. Ut fra dette kunne vi gjøre små og store endringer i det pedagogiske miljøet.
Dette er et eksempel på hvordan man kan gjøre seg «usynlig» som pedagog, men samtidig benytte mulighetene som ligger der knyttet til å utvikle et pedagogisk og lærende miljø i barnehagen.
En unik mulighet til medvirkning
Gjennom tilrettelegging av møteplasser med et pedagogisk miljø, kan man også sørge for at barna får medvirkning i egen hverdag. Dette er en viktig del av det barnehagen må forholde seg til gjennom rammeplanen. Ved å utvikle møteplasser med et pedagogisk miljø, og ved å gi rom for frilek, gir vi barna muligheter til å velge hvordan de vil ta i bruk og utfolde seg i miljøet og med materialene.
Det vil kanskje ikke være nok å lage en dukkekrok i et hjørne av rommet, mens resten av lekematerialene ligger i kasser eller står i hyller.
Et rikt pedagogisk miljø tenker jeg inneholder mange møteplasser. «Rom i rommet», lekesoner og små gjemmesteder som man fyller med lekende materialer av ulikt slag. Materialene bør gi barna mulighet til å utfolde seg kreativt. På den måten kan de selv medvirke i hva leken skal dreie seg om.
En bil innbyr ikke til så veldig mye annet enn å være en bil. Mens hermetikkboks eller en smørboks kan ha uendelige bruksmuligheter. Jeg tenker altså at om vi skal kunne legge til rette for barns medvirkning i leken, må vi skape et pedagogisk miljø som gir valgmuligheter for barna. Valgmuligheter knyttet til hva som interesserer dem og hvordan de ønsker å uttrykke seg.
Frileken er, slik jeg ser det, en unik mulighet til å la barna medvirke i egen hverdag. Men jeg mener det vil være viktig at man som voksen ikke bruker barnas frilek som et «frirom» hvor en tar unna papirarbeid eller prater over kaffekoppen. Vi er fortsatt pedagoger på jobb, selv når barna leker seg fint alene.
Barna skal alltid være i fokus i barnehagen. Om vi går i kaffekopp-fella, vil man gå glipp av mye som er svært viktig for å kunne styrke læring i frileken. For selv om leken i seg selv er det som motiverer barna, må vi ikke glemme at frileken også er en lærende arena – bare vi bruker tiden vår, fagkunnskapen vår og fokuset vårt riktig.
Litteraturliste:
