Høringsutkastet undervurderer lekens kraft

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Regjeringens høringsutkast om barnehagers plikt til å vurdere alle barns norskspråklige kunnskaper før skolestart vitner om svak forståelse for barns viktigste uttrykksform.

Leken er en rettighet, noe som kommer tydelig til uttrykk i lovverket og FNs barnekonvensjon. Det er en frivillig, ikke-alvorlig aktivitet, men oppsluker samtidig den lekende intenst og fullstendig. Flere vektlegger at leken ikke kan tjene et ytre formål, og FNs barnekomité presiserer at de viktigste kjennetegnene ved den leken barn har rett til, er: Moro, usikkerhet og ikke-produktivitet.

Barnehagelærere vet at det er nettopp innenfor lekens rammer både trygghet, fellesskap, mening og språkutvikling kan skje. Selv om jeg ser at frivillighet og ikke-produktivitet er lite attraktive begreper i politisk sammenheng, er det forunderlig at hele profesjonen, nok en gang, må kjempe mot standardisering av barnehagepedagogikken. For å snu denne nyliberalistiske tendensen, tror jeg flere må forstå hvilket unikt, ofte uforløst potensial som ligger i lekens verden.

Kanskje trenger politikerne litt hjelp til å få øye på lekens kraft?

En innstilling til verden

Barndommens lek gir stoff til noen av de mest konkrete minnene vi har, likevel spiller lek en marginal rolle i våre fysiske, ytre hverdagsliv som voksne. Lek blir ofte forstått som et avbrekk, en slags «pause» fra våre alvorlige, arbeidsomme voksenliv.

Jeg tror derimot at lek handler om en innstilling til verden. Jeg ser det i uttrykket i barnehagebarnas ansikter eller når jeg havner ved siden av et barn på trikken, at det er måten jeg henvender meg til dem på, som fanger oppmerksomheten deres.

Kanskje liker de at jeg setter meg ned på huk eller knærne idet de tar kontakt, og at jeg geiper tilbake hvis de rekker tunge? Muligens registrerer de at jeg stikker nesa helt ned i koppen med sølevannkaffe eller rekker frem hånden for å kjenne på den hårete larven de har funnet. Ved å vise barna at vi synes verden er like spennende som dem, uten å blande inn kjedelig voksenlogikk, kan de få lyst til å invitere oss inn i leken. Jeg har flere ganger sett hvordan blikket til barn skifter, fra litt uinteressert til engasjert, idet de forstår at jeg blir med på å late som om alle de andre menneskene på jorda har blitt til rotter og vi er de eneste gjenlevende enhjørningene.

At leken er en pause fra virkeligheten, griper bare om en liten promille av lekens vesen. Ved å åpne øynene for at lek kan være noe mer, vil den også kunne bli mer virksom i våre liv. Leketrangen jeg har i meg, gjorde at arbeidet i barnehagen fra første stund gav en tydelig gjenklang. I barnehagen er det ikke nødvendig å tildekke lekens uttrykk i like stor grad som ute i resten av verden, kontrasten er stor. Voksen fornuft og logikk blir satt på vent og på prøve i møte med barnas innfall, pek og ablegøyer.

I barnehagen er heldigvis ikke leken marginalisert, og politiserende forsøk på marginalisering og nedvurdering av den, bør stoppes. Alle høringssvarene fra profesjonen og fagbevegelsen de siste ukene viser at vi ikke er villige til å innføre tiltak vi vet vil svekke barns muligheter – og ansattes kapasitet – til å delta i, tilrettelegge for og berike lekende samspill i barnehagen.

Hovedkilden

I det lille samfunnet i barnehagen er leken selve hovedkilden i hverdagen. Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer (1900-2002) undersøkte leken som noe med en egen kraft. Han viste hvordan leken kan ta over de lekende. Leken i barnehagen er en lek som ikke bare setter oss på prøve, den setter oss ut av spill. Det kan være vanskelig å erkjenne dette for voksne i tillits- og autoritetsposisjoner.

Hvis vi virkelig ønsker å bli satt ut av spill i møte med barns lekende uttrykk, er vi nødt til å fri oss fra logikken og fornuften vi ellers strukturerer virkeligheten etter. Det er ikke lett, og det krever mye av oss. Jeg har gjentatte ganger opplevd hvor befriende det er når jeg kommer til det punktet hvor jeg klarer å bli med inn i en fantastisk verden av haihvaler, slimsukkerspinn og mørke dinosaurgrotter.

Det er også veldig lett å merke når andre ting står i veien og tankene egentlig er et annet sted, for eksempel ved et skjema som skal krysses ut for å vurdere barnets norskspråklige kunnskaper. Merker jeg det ikke selv, kan jeg være helt sikker på at barna gjør det. De registrerer når øynene flakker eller får et fjernt drag over seg. Bevegelsene mine blir litt slappe, og jeg klarer ikke helt å vise begeistring for merkverdige byggverk eller legobilens spesielle funksjoner. Barna fanger opp min manglende lekelyst som vinterens første snø utenfor vinduet.

Unødvendig rapportering

Vi må bevare lekenheten i oss, blir ofte sagt som en floskel. Vi må ikke slutte å leke eller mister du evnen til lek, da mister du livet, er andre eksempler. Vi som har pedagogisk og profesjonelt ansvar for barn, er forpliktet til en lekenhet – til å se etter de lekne detaljene i hverdagen. Vi har et ansvar for å gjøre detaljene større. En barnehagelærer må bevare lekenheten i seg, det er en viktig del av yrket – og den må ikke bli okkupert av målingsbegjær og skjemavelde. Det betyr i praksis at vi bruker leken som inngang til å bli kjent med, forstå og tilrettelegge for barna.

Gir vi barna mulighet til å være sammen om noe lekende, kan vi forhindre ekskludering og mobbing. Møtes barns utagering eller passivitet med en lekende tilnærming, kan vi skape et frirom for barn som strever med livet. Snakker lærerne lekens språk i møte med alle barn, kan vi forstå hverandre på tvers av morsmål. Argumentasjonen for barns rett til lek må derfor ikke stoppe opp ved flosklenes siste ord.

Tydeliggjøringen av barnehagelærerens kompetanse på lek er et profesjonsetisk anliggende: Vi har et etisk ansvar for å løfte frem hva det er vi kan om lek. Lekne ansatte i barnehage og skole har erfart spenningen og rusen som kan følge med når man gir seg helt over til leken, når man mister seg selv og lar seg bevege som deltaker av den. De har også forstått lekens betydning for barns liv, og at den er en forutsetning for trivsel, vennskap og utvikling. Lekende erfaringer og betraktninger burde være grunnpilaren i en barnehagelærers utdanning og praksis, bare slik ivaretar vi barns rett til lek og viser at vi tar deres uttrykk på alvor.

Gjennom en lekende tilnærming til barna og en lekende innstilling til verden kan leken i barnehagen bli til noe mer enn et fint sitat på veggen. Men da må også de ansatte ha tid og kapasitet til å dykke ned i den – ikke bli påtvunget unødvendig rapportering av arbeid som allerede foregår. Arbeid, der nettopp denne lekende tilstedeværelsen er et premiss for kvaliteten.

Barns lekeverden er stappfull av løgn og fanteri, av pølsevev, oppspinn og nonsens. Lek ville ikke vært lek uten. Det er oppspinnet som gir liv til selve utfoldelsen, barnet viser impulsivitet og livsbejaelse, og det skapes muligheter for forvandling. Vi hadde altså ikke hatt noe å måle fornuften opp imot, uten den motsatsen som finnes i nonsens og absurditet. For barna er det kanskje også galskapen og merkverdige vridninger av virkeligheten som gjør leken meningsfull?

Blir vi for målsstyrte og rasjonelle i utøvelsen av pedagogikk, risikerer vi at barn helt i starten av livet opplever at deres måte å se verden på ikke er viktig og at de ikke passer inn eller mestrer det som er forventet. Gis barnehagelærere derimot tillit til at de kan utøve sitt pedagogiske skjønn ut ifra kunnskap om barn, lek og samspill, kan leken fortsatt ha sin lovbestemte posisjon i barnehagen og gi barna kraft og livsmot inn i en ukjent fremtid.