Kartlegg ikke barnet. Gransk heller deg selv!

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Observasjon er en nøkkelkompetanse i barnehage-pedagogisk arbeid. Det kan synes merkelig at jeg, med min lange erfaring fra barnehage og som endatil har tatt en doktorgrad om observasjon, egentlig ikke er så opptatt av observasjon av barnet. Derimot er jeg svært opptatt av observasjon for endring og utvikling av pedagogisk praksis ‒ til barns beste!

Hva er observasjon?

Vel, det er å registrere det som foregår rundt seg, og for meg som barnehageforsker betyr det mer enn «å se». Det er tre faser: Registrering, nedskriving og refleksjon.

For pedagoger er observasjon en profesjonell ferdighet. Observasjon har lagt til grunn for kunnskapsbasen til barnehagelærere fra de første utdanningene til i dag. Men «å se» er ingen profesjonell ferdighet. Det er noe vi alle gjør.

Systematiske observasjoner – for hva?

Når barnehagelærere flest gjør observasjoner kun 1-3 ganger i halvåret, og hovedsakelig bruker det til vurdering og kartlegging av barnet er det problematisk. Nå må vi snu. Nå må vi som er i akademia og i barnehagesektoren se oss selv i speilet og spørre: Er vi i ferd med å ødelegge begrepet?

Vi må snakke om det observasjon bør brukes til, nemlig til utvikling av pedagogisk praksis. Det krever at vi løfter frem praksis, der nedtegning kan være skriftlig tekst, foto, video eller annet, som grunnlag for å reflektere over og kaste et kritisk blikk på egen og barnehagens praksis.

Utviklingspsykologiske metodiske tilnærminger for objektiv beskrivelse av barns funksjonsområder er lite fruktbare i en slik hensikt. Derfor tar jeg til orde for observasjon for en utviklingsstøttende pedagogikk i stedet for en utviklingspsykologisk forankring av observasjonsarbeidet.

Økt press på kartlegging

Myndighetene har lenge ivret for å kartlegge barn, og ikke bare det – i en ny NOU kom det forslag om testing av barn og det brukes ord som standardiserte testsituasjoner. Nå foreslås også endring i barnehageloven ‒ plikt å vurdere barn. Dette er feil fokus folkens! Det bryter totalt med den norske barnehagetradisjonen, der omsorg, lek, læring og danning sees i sammenheng.

Det er hvordan personalet jobber for å oppfylle plikten til et tilrettelagt barnehagetilbud for alle barn, som skaper vilkår for barns læring, utvikling og danning. Dermed er det der hovedfokuset må rettes!

Vi kan ikke observere og kartlegge barnet som om det var et isolert objekt, frakoplet omgivelsene sine. Barn agerer alltid i samspill med personene og miljøet rundt seg, så hvis vi vil forstå dem, må vi også studere omgivelsene deres – alt som påvirker dem, inkludert oss selv.

Kartleggingstyranni?

Kartlegging av enkeltbarn og trenden med at kommersielle aktører tilbyr konsepter kamuflert som verktøy for observasjon, blir stadig mer utbredt i barnehager. Vi fyller ut skjema, skraverer ruter alt ettersom barnet mestrer, mestrer delvis, eller hvis ikke: Tom rute.

En mor fortalte meg en gang at da hun fikk se skjemaet på sitt barn, klarte hun bare å se de tomme rutene som ikke var skravert hverken helt eller delvis. Hun ble engstelig for barnet sitt. Hun sov ikke den natten. Mange har problematisert bruken av kartleggingsverktøy, og den økte målingen av barn, fordi det fører til en differensiering av barn.

Kvalitet i barnehagen oppnås gjennom tid og rom for refleksjon over praksis, ikke gjennom tester og programmer, poengterer Karianne Franck i sin avhandling. Barn må forstås som deltagere. Barns allsidige utvikling og læring er sammenkoblet med de institusjonelle praksiser de er deltagere i. Det innebærer en sosiokulturell forståelse, der barns perspektiver, konteksten og relasjonene barna er deltagere i, må komme mer i sentrum. Testing av barns ferdigheter anses ikke forenlig med dette nye barnesynet. Til tross for dette er det i praksis fremdeles et sterkt individfokus, der observasjon av enkeltbarnet er fremtredende.

Støtter vi oss til en foreldet utviklingspykologisk tenking?

Psykologer har gjennom sine ulike teorier hatt sterk innflytelse på tilnærmingen til observasjon, fra fokus på det individuelle barnet for å finne avvik fra normalutvikling til en sosiokulturell tradisjon med observasjon av barn i kontekst. Det har vært tatt sterkt til orde for et oppgjør med den individorienterte utviklingspsykologiens syn på barns læring og utvikling, og en slik begrunnelse for observasjonsarbeid.

Til tross for endringer i forståelsen av barn, ny tenkning om barn og barndom, barnet som medkonstruktør av kunnskap, identitet og kultur og at FNs barnekonvensjon med barns rettigheter har fått betydning ‒ har utviklingspsykologien tatt stor plass i barnehagelæreres utdanning ‒ og dermed fremstått som gyldig kunnskap foreskrivende for observasjon i pedagogisk praksis. Til tross for at det har vært et paradigmeskifte i syn på barn, som tar et oppgjør med den tradisjonelle utviklingspsykologiske kunnskapsforståelsen, kan det se ut som dette kunnskapsgrunnlaget ikke har fått gjennomslag i observasjonsarbeidet. I studier som har undersøkt hvordan personalet i barnehagen beskriver barn som vekker bekymring, går det frem at personalet vurderer og beskriver barnet, ikke konteksten barnet er en del av.

Rammeplan for barnehager

Observasjon som sentralt i pedagogisk arbeid gjenspeiles i barnehagens rammeplaner. I den første, 1996, går det frem at observasjon er en systematisk undersøkelse som skal ligge til grunn for det pedagogiske arbeidet. «Observasjon - en forutsetning for virksomheten» står det. Observasjon knyttes til planlegging, gjennomføring og vurdering. Observasjon skal ha fokus på samspill, den voksne selv og voksnes samspill med barna, da kvaliteten i voksen–barn-samspillet er den viktigste faktoren i vurderingen av pedagogisk kvalitet.

I 2006 innføres begrepet dokumentasjon, der barns læring og personalets arbeid skal gjøres synlig og åpne for en kritisk reflekterende praksis i henhold til barnehagens mandat. I 2011 videreføres barnehagens helhetlige læringssyn, der omsorg, lek, læring og danning er grunnlag for barns allsidige utvikling. Barnehagens arbeid skal vurderes i henhold til barnehageloven og rammeplanen. Det settes klare restriktive føringer for observasjon og dokumentasjon av enkeltbarn.

Dagens rammeplan ser planlegging, vurdering og dokumentasjon i sammenheng. Vurdering sees som en prosess, der det pedagogiske arbeidet skal beskrives, analyseres og fortolkes og barns erfaringer og synspunkter skal inngå. Hovedformålet er å sikre at alle barn får et tilbud i tråd med gjeldende barnehagelov og rammeplan, og dokumentasjon av personalets arbeid synliggjør hvordan personalet arbeider for å oppfylle dette. Felles refleksjon over det pedagogiske arbeidet gir et utgangspunkt for videre planlegging og kan bidra til åpen diskusjon om barnehagens formål, innhold og oppgaver. Faglige og etiske problemstillinger skal inngå. På denne måten kan personalet lære av egen praksis og bidra til å utvikle barnehagen som pedagogisk virksomhet.

Veien videre – et mer balansert fokus?

Gjennom observasjon kan vi synliggjøre praksis, slik at pedagogisk arbeid kan gjøres til gjenstand for kritiske undersøkelser og knyttes til utvikling av kritisk tenkning. Noe Anders Molander og Lars Inge Terum sier krever kommentatorkompetanse, det vil si kompetanse til å beskrive, analysere og evaluere egen praksis opp mot det offentlige mandatet.

Observasjon som metode for endring og utvikling av praksis, for å bidra til kvalitet i det pedagogiske arbeidet, ble ikke vektlagt av informantene (pedagogikklærere, praksislærere og styrere) i min doktorgradsstudie, men er vektlagt i de nasjonale føringene for BLU (barnehagelærerutdanning) og barnehager. Skriftlige observasjoner, som løfter frem praksis for kollektiv refleksjon og samskapt læring, synes å være langt mindre vektlagt enn observasjon av barnet. Et første steg må kanskje være å prøve å balansere dette litt mer.