«Det er stellesituasjon og jeg er akkurat ferdig med å stelle et barn. Jeg snur meg mot en jente på 1,5 år og ber henne hente en bleie i skuffen sin. Hun ser lenge på meg før hun ser på skuffen og så på meg igjen. Jeg gir henne et bekreftende blikk uten å si noe. Hun ser igjen lenge på meg før hun henter bleien og kommer smilende mot meg.»
Denne praksisfortellingen delte barnehagelærer Nina Solli Wiik da hun sto på scenen under barnehagekonferansen Nordiske Impulser med ettåringene som tema.
– Praksisfortellingen beskriver et lite, men viktig øyeblikk i barnehagen. Disse er det mange av. Men er vi gode nok til å se disse øyeblikkene? spurte Wiik de drøyt 700 deltakerne på konferansen som ble arrangert av Utviklingsforum.
– Det er i slike øyeblikk vi kan vise barnet med hele oss at «dette klarer du!». Man må klare å løfte frem disse øyeblikkene som verdifulle, og ta seg tid til å holde tilbake den «hjelperefleksen» man har, fortsatte hun.
Deltok i prosjekt
Wiik er brennende opptatt av at barn skal få medvirke i sin egen hverdag. For tiden jobber hun med de eldste barnehagebarna i en barnehage på Ås, men interessen for barns medvirkning strekker seg tilbake til mange års erfaring fra småbarnsavdeling.
Tidligere jobbet Wiik på en småbarnsavdeling i en barnehage i Trondheim, som i 2011 og 2012 var en av barnehagene som deltok i pilotprosjektet «Barnehagen som læringsmiljø og danningsarena» i regi av Utdanningsdirektoratet (Udir).
– Gjennom dette prosjektet, som ble organisert som et utviklingsarbeid, gjorde vi oss erfaringer med at vi voksne ofte var i forkant. Vi hjalp barna i for stor grad uten at de fikk prøve selv. Vi så at det kunne være med på å frata dem muligheten til å oppleve mestringsfølelse, sier Wiik.
– Vi hadde et ønske om å se nærmere på hva vi la i det å se barna som kompetente, og vi mente at alle barn har en iboende trang til å klare selv, med tilrettelegging. Problemstillingen vår gjennom prosjektet var: Hvordan fremme ettåringens iboende trang til å klare selv?
Har en «hjelperefleks»
Barnehagelæreren mener barns medvirkning handler om mer enn å gi barna valgmuligheter.
– Medvirkning handler om å la barn være deltakende ut fra de forutsetninger de har og det handler om å inkludere dem og gi dem mulighet til å være med og påvirke. Dette krever at barnehageansatte evner å være bevisst på hvordan de lar barn være deltakende, og at man tar seg tid til det i hverdagen, sier Wiik.
– Etter mange år på småbarnsavdeling ser jeg at vi voksne ofte kan ha en sterk hjelperefleks og at vi ofte er i forkant. Det kan være fordi vi har et behov for å være effektive, blant annet fordi vi har en dagsrytme der vi føler at mye skal få plass, fortsetter hun.
For selv om man har et ønske om å vie all sin tid til å være på gulvet med barna, kan utfordringer som lav bemanning og høye krav til innholdet i barnehagen gjøre at man kjenner på et behov for å være effektiv i hverdagen, påpeker Wiik.
– Men selv om vi kan føle oss stresset av alt som skal skje i løpet av en dag, må vi løfte blikket og se på egne prioriteringer. Er det enkle grep man kan gjøre for å legge til rette for økt medvirkning? Jeg mener vi bør spørre oss selv om vi styres for mye av klokka, sier hun.
– Dersom vårt behov for å være effektiv går foran å la barn medvirke kan vi frata dem muligheten til å vise den kompetansen de har og vi kan også frata dem gode mestringsopplevelser, sier Wiik. Hun synes det er vesentlig at de ansatte i barnehagen jobber mot en felles forståelse for at medvirkning krever tid og tilrettelegging fra de ansatte.
– Må kjenne barnets uttrykksmåte
For at de ansatte i barnehagen skal kunne la barn medvirke på best mulig måte må de kjenne barna og uttrykksmåtene deres, mener Wiik.
– På den måten klarer vi å tolke barnas uttrykk, for så å veilede og støtte dem ut fra det. Barn responderer ulikt på beskjeder og utfordringer. Om du kjenner barnet og vet hva det mestrer, vet du også hvordan det kan utfordres på veien videre mot nye mestringsopplevelser, sier hun.
Oppmuntrende ord og blikk, gjentakelse av beskjeder, positiv bekreftelse og å vise fysisk hvordan noe skal gjøres, er noen verktøy man kan bruke for å legge til rette for å la små barn klare selv, ifølge Wiik.
– Mestringsopplevelser styrker troen på en selv
Barn uttrykker mestring med hele kroppen, påpeker barnehagelæreren.
– De hopper opp og ned, smiler, klapper og ler. Vi erfarte gjennom prosjektet at gode mestringsopplevelser motiverer barna og styrker troen de har på seg selv, sier hun.
– I starten av prosjektet var oppmerksomheten først og fremst rettet mot å fange opp barns mestringsuttrykk i samspillet mellom barn og voksen, men etter hvert ble vi også mer oppmerksomme på hvordan barn uttrykker mestring i barn-barn-samspill og i egen lek. Barna bekrefter hverandre og seg selv ved å rope «ja!» når de får til noe på egenhånd. Ved å være gode rollemodeller for barna gir vi dem et godt utgangspunkt for å være gode rollemodeller for hverandre og til å støtte og oppmuntre hverandre på vei mot å mestre på egenhånd, fortsetter Wiik.
Fokus på det fysiske miljøet
Hvordan man tilrettelegger og bruker det fysiske miljøet i barnehagen, er også en faktor som spiller inn når det gjelder å legge til rette for å la barn klare selv, mener Wiik.
– Våre tanker om barns læring, dannelsesprosesser og barns medvirkning, vil gjenspeiles i hvordan vi utformer det fysiske miljøet, sier hun.
Både Trondheims-barnehagen Wiik jobbet i tidligere, som deltok i pilotprosjektet til Udir, og barnehagen hun nå jobber i, er Reggio Emilia-inspirerte barnehager.
– I denne filosofien snakkes det om det fysiske miljøet som den tredje pedagog. Utformingen av rommene skal fremme barnas mulighet til aktiv deltakelse i hverdagen.
– Observasjon, dokumentasjon og refleksjon kan være gode verktøy å bruke slik at man i felleskap kan jobbe mot at rommene på best mulig måte gjenspeiler synet på det kompetente barnet, sier hun.
– Skal ikke stille urealistiske krav
Man må ta seg tid til å se de små, men viktige øyeblikkene i hverdagen – øyeblikkene der barna har mulighet til å oppleve gleden ved å klare selv, mener barnehagelæreren.
– For hvem er vi for barna hvis vi hele tiden løfter dem, henter ting for dem og alltid er de som kommer med løsningene? Da mener jeg at synet på det hjelpeløse barnet kommer sterkere frem enn synet på det kompetente barnet, sier Wiik.
– Vi bør være gode rollemodeller for barna ved å vise hvordan ting kan gjøres før man kan forvente at de kan klare selv enten på egenhånd eller gjennom gradert støtte. Det er ikke snakk om at ettåringen skal klare alt alene, eller at vi skal stille krav til barn som ikke er realistiske. Det handler om at man må være bevisst hvilke forventninger man har til dem og at dette er med på å styre hvordan og i hvilken grad vi lar barn medvirke, understreker hun.
Også når barns medvirkning er i fokus, er man nødt til å ha fokus på voksenrollen, mener Wiik.
– Faglige refleksjoner og drøftinger gir et godt utgangspunkt for utvikling og bevisstgjøring.
– Vi erfarte gjennom prosjektet at faglige refleksjoner og drøftinger er avgjørende for å kunne gjøre hverandre oppmerksomme i hverdagen. I disse felles refleksjonene kommer det frem ulike synspunkter og det blir drøftet ulike måter man kan si fra til hverandre. Vi erfarte at å ha disse drøftingene i starten av et slikt prosjektarbeid ga trygghet til å kunne stille spørsmål og veilede hverandre i hverdagen. Tryggheten til å kunne si fra til hverandre hadde stor betydning for bevisstgjøring rundt hjelperefleksen, sier barnehagelæreren.
Viktige deltakere i egen hverdag
Når man skal jobbe med medvirkning er det, ifølge Wiik, også viktig å jobbe med begreper som læring og danning. Hun mener disse begrepene henger tett sammen.
– Hvorfor er bevissthet og kunnskap rundt medvirkning, danning og læring, og hvordan disse begrepene kan henge sammen og påvirke hverandre, så viktig? spør hun, og ser ut på tilhørerne i salen.
– Det handler om å gi barna det beste utgangspunktet for å se seg selv som verdifulle og viktige deltakere i sin egen hverdag. Jeg ser hvilken betydning gode mestringsopplevelser har for barna. Vår jobb er å legge til rette for at barna skal få større plass i eget liv, og da er holdninger hos de ansatte og bevisstgjøring rundt disse begrepene avgjørende, avslutter Wiik.
