De sårbare i barnehagen

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I motsetning til politikere som bruker de sårbare barna for å rettferdiggjøre sine handlinger, men som er raske til å feie de under teppet når de sitter med budsjettet til barnehage, skole, PPT og barnevern.

Jeg snakker ikke om barna som får hjertet til å briste når barnekonvensjonen brytes med tanke på helse, personalets antall og kvalifikasjoner. Når barnehagelovens § 26 viser sinna ansiktet til underbemanningen og vikarer som til tider kan ansees som mer skikket til andre yrker.

Nei, jeg snakker ikke om barna som vi evner å ivareta grunnet viljestyrke, dedikasjon, kunnskap, pågangsmot og dedikasjon.

Jeg snakker om de vi i barnehagen ikke evner å ivareta på en god måte. Jeg snakker om personalet som fra myndighetenes side er pålagt å bryte arbeidsmiljølovens § 4.1 hver dag de trår innenfor barnehagens port.

Jeg snakker om de som er unnlatt fra menneskerettighetens artikkel 22 og 23 med tanke på sosial trygghet, rettferdige- og gode arbeidsforhold.

Jeg snakker om pålagte smittebærere, som har en arbeidsplass FHI ønsker å bruke som en teststasjon for smittespredning. Dette fordi det er funnet ut at det er viktig å utsettes for smitte slik at noen i samfunnet oppøver en resistens da vaksinen i seg selv ikke er nok til å bekjempe pandemien.

Umulig avstand

Jeg snakker om et personale hvor avstand ikke er mulig verken etisk eller fysisk. Mennesker som har fang det er trygt og godt å sitte i, som leker, undrer seg, som gir omsorg og trøst. Ansatte som er nære og tilstedeværende og som ser barna, møter de på deres premisser og som mottar et host midt i fjeset i ny og ne.

Jeg snakker om personale som er bestemødre, barn, tanter, onkler, koner og menn i rolleleken. Et personale som vet at de kan dra med seg smitte til de samme rollefigurene i sitt liv, etter endt arbeidsdag. Da hjelper det ikke at utdanningsminister Tonje Brenna «ser oss» med sin logiske slutning om at barn som var kjappe nok til å putte den samme legoklossen i munnen før garasjen ble ferdig bygget ikke er nærkontakter eller at den ansatte, som nyses på av ei søt lia tulle med stort smil, ei heller betraktes som nærkontakt.

Det ligger ingen trygghet hos personalet i Brennas oppfordring til å sende barna i barnehagen fordi smitten hos barn ikke er så aggressiv eller at barn ikke nødvendigvis blir alvorlig syke av Covid. Det gjør det heller ikke i FHIs karantenefritak for de ansatte.

– Blir slått i bakken

Jeg har ingen god forklaring på at de ansatte skal være på jobb blant andres barn, men ikke kan følge egne barn til barnehage, skole eller fritidsaktiviteter grunnet fritidskarantene. Det holder ikke med regjeringens ønske om å unngå stenging som motivasjon for superhelter i kapper preget av blod, svette og tårer. Det er utfordrende å motivere morgendagens barnehagelærere, jeg veileder, når gløden til å fullføre studiene har sluknet i dem. Og det er ufattelig trist å se dyktige mennesker som løfter barna frem med et smil - tørker tårer når de løfter sekken for å reise hjem til sine. Vel vitende om at de kan gjøre dem alvorlig syke. Vel vitende om at myndighetene ikke verdsetter noen av dem.

«Alt blir bra» var malt i regnbuens farger på avdelingens vinduer for to år siden. Pandemien kunne ikke nødvendigvis unngås, men håndteringen av den ovenfor dagens sårbare i barnehagen kunne. Som pedagogisk leder og verneombud blir jeg slått i bakken av filosofien om at «alle må bidra» brukes som et skjold mot maktmisbruk, tett etterfulgt av «de sårbare barna» . Begrunnelser som ikke holder mål er den nye unnskyldningen. Da sier jeg som vi gjør i barnehagen: «Det er ikke lov å slå, selv om du sier unnskyld».