Professor Jon-Håkon Schultz ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk ved Universitetet i Tromsø forsker til daglig på hvordan kriser og traumer påvirker læring og læringsforutsetninger. Både hos de litt eldre barna, men også de som er yngre.
Det fortalte han tilhørerne under konferansen Lederforum 2022, arrangert av Barnehageforum, som i år ble arrangert digitalt. Under foredraget, med tittelen Pass på deg selv, mens du hjelper andre, snakket han blant annet om stress, og om hvordan det er en utfordring å lede og hjelpe andre når du selv befinner deg midt i krisen. Tilhørerne fikk også presentert fem forebyggende prinsipper som er greie å ha med seg inn i krisen.
– Dersom du klarer å passe på deg selv, så kan du også hjelpe andre i krise, var noe av budskapet.
Spurte femåringene om krig
Den andre delen viet han til å fortelle om et prosjekt han har jobbet med i samarbeid med Barnehageforum, og til å si noe om hvordan barn får med seg kriser i media. Bakteppet er scenene fra et krigsherjet Ukraina som ruller over tv-skjermene - men også de stadige nyhetsoppdateringene under pandemien.
– Vi har hentet inn noen spørsmål fra barnehager. Vi har utfordret barnehager til å ha samtaler med femåringene for å finne ut hvilke spørsmål de har om det som skjer i Ukraina. Hva er det de lurer på?
– Vi ser at det er ganske betydelig uenighet i feltet, der vi ser at noen barnehager gjennomfører strukturerte samtaler, der de sjekker ut hva barna har fått med seg - slik at de kan korrigere, modere og supplere. Men så ser det også ut som det er ganske mange barnehager som er ganske usikre på om de i det hele tatt skal snakke med barna om Ukraina, og de er nok redde for å skremme barna med å snakke om det, sier Schultz til barnehage.no.
Han viser til at mediedekningen av krigen har vært enorm, og fremdeles pågår.
– Barn får med seg nyheter og blir skremt av det. Målet mitt er at barn ikke skal sitte alene med skremmende skumle tanker i en krisesituasjon, fortalte han tilhørerne.
Mangler forskning
Samtalene ble gjort fra to-tre uker, og fram til åtte uker, inn i krigen.
– Vi har faktisk veldig dårlig med forskning som dokumenterer dette. Vi har en del praksiserfaringer, og mange av dere vet mye om det, men vi trenger å forske på det og systematisere det, sier Schultz - men understreker samtidig at dette ikke er en del av et forskningsprosjekt.
Spørsmålene fra femåringene var mange:
Når skal de slutte å krige?
Hvorfor kriger de?
Hvorfor kriger de på natta?
Hvorfor kan ikke politiet arrestere de som kriger?
Hvorfor vil Putin skyte så mange mennesker?
Er det noen som skyter Putin?
Hvorfor hiver de bomber?
Kriger de nå?
Hvorfor er ikke Putin snill?
Hvorfor kan de ikke slutte å drepe mennesker?
Hvorfor ødelegger Putin Ukraina når han vil ha det som en del av sitt eget land?
Hvor skal alle flyktningene bo?
Går det bra med barna som savner pappaen sin, som må bli igjen der?
Dør pappaen, eller ikke?
Blir landet deres ødelagt?
Hvis noen sover der, hva skjer med de?
Hvorfor vil Russland bestemme over det landet?
Kommer det masse blod når man dør?
Hvordan greier de å flykte når det er krig?
Kan det bli krig igjen i Norge?
Hvis man holder på å føde et barn når det er krig, hva skjer da?
Hva skjer med mennesker som ikke kan gå, men vil flykte?
Hvorfor blir ikke damene igjen og kjemper for landet sitt?
Hva skjer med de barna som mister mamman og pappan?
Mister vi huset?
Kan de i krigen komme og bo hos oss?
Er Putin i Bergen?
– Det vi tror skjer i dette spørsmålet, er at det sitter en gutt eller jente i Bergen og ser på TV, og som ikke helt klarer å skille om Putin er langt der borte, eller om han er her i Bergen fordi han er på tv i stua. Det gjør at det blir mye nærmere.
Kommer nærmere
Schultz forklarer at mange av spørsmålene fra barna går på meg og mitt.
– Veldig mange av spørsmålene handler om trygghet. Det de egentlig lurer på, er om de er trygge. Det viser at de blir skremt av nyhetene. Fordi vi voksne snakker mye og intenst om det, og har gjort det lenge. Vi så det samme etter 22. juli, og vi ser det med korona. Men det ser ut som barnehagene ligger litt etter når det gjelder å ha åpne samtaler med barna om disse krisene.
Et tema barna ofte kommer tilbake til, er: Blir det krig i Norge?
– Da er vi over på bekymring, redsel, frykt. Om det er covid eller om det er krigen i Ukraina: Vi kan se at barn er sårbare i krisesituasjoner, og at de er sårbare fordi de mangler kognitiv kapasitet til å forstå, og livserfaring til å håndtere det, sier han.
Den manglende kognitive kapasiteten fører til at når barna får med seg bruddstykker og biter av krig og covid, klarer de ikke å sette det sammen til en forståelig og håndterbar historie.
– Barn trenger støtte, hjelp og trygghet – og vi må hjelpe barna til å forstå, med ord og begreper som gjør det forståelig.
Schultz peker på at felles for større kollektive kriser som både pandemien og krigen, er at mediedekningen er massiv.
– Du klarer ikke å skjermes fra det. Det er også raske skifter og oppdateringer hele tiden. Og når det gjelder Ukraina, er det også en nærhet geografisk. Det er komplekse forhold, og det kommer også barn med krigserfaring til barnehager i Norge, sier han, og fortsetter:
– Det som også kan være et viktig poeng, er at det er en åpen slutt. Vi er fortsatt usikre på hvor lenge situasjonen vil vare, hvor mange mennesker som vil bli drept og hvor mange flyktninger som kommer til Norge. Og så lenge det er en åpen slutt, vil vi få stadige oppdateringer. Når vi da vet at barn er sårbare, så er det også fordi de ikke har den kognitive kapasiteten til å forstå at dette er den samme krigen. De kan fort tenke at det er en ny krig som kommer. At det er nye forhold, og at det blir bare skumlere og skumlere.
Hva skal vi si til barna?
Schultz viser også til at det har vært mange diskusjoner om hva man egentlig skal si til barna. Selv er han klar på hva som er et viktig budskap:
– Det blir ikke krig i Norge. Statsminister Jonas Gahr Støre følger veldig godt med på hva som skjer, og han sier at de som bor i Norge ikke trenger å være redde. Derfor er ikke jeg redd, og det trenger ikke du heller å være.
Han trekker fram den trygghetsskapende samtalen som et godt verktøy.
– Det å forberede en trygghetsskapende læringssamtale om skremmende nyheter innebærer at du må forankre din egen trygghet. Du må ta en runde med deg selv, og tenk på hva du kan stå inne for. Vi skal la barna få ta del i vår voksnes trygghet - men det fordrer at du er rimelig trygg selv, sier han, og forklarer at det for eksempel kan innebære å undersøke litt ekstra, og kanskje snu fokus bort fra de flerrende bildene i media.
– Kanskje bør man heller se til hva er det Direktoratet for samfunnsberedskap og sikkerhet sier, hva sier myndighetene? De har sagt hele tiden at de er trygge på at de ikke blir krig i Norge, og da tenker jeg at da er det noe vi kan formidle videre.
Blir alt bra?
Skal man kunne stå inne for den trygghetsskapende informasjonen som gis til barna, så må den også være troverdig og sann, påpeker Schultz.
– Ser vi tilbake til 22. juli så rotet vi det nok litt til, vi voksne. Noen var usikre på om Breivik kom i fengsel eller havna på sykehus, og så ble man litt uklare. Her kunne vi ha sagt veldig tydelig at han kommer i fengsel. Det er jo en teoretisk mulighet for at han kommer til å slippe ut eller i alle fall slippe ut på prøve, men det er ikke det en femåring spør om. En femåring spør ikke etter en juridisk utgreiing om soningsforhold i Norge når han spør om Breivik kommer i fengsel.
Så, ble egentlig alt bra?
– Ser vi tilbake på pandemien er vel svaret både ja og nei. Men i et barneperspektiv så tenker jeg at alt ble bra. Der kunne vi stå inne for den klare, trygghetsskapende kommunikasjonen. Legene fortalte oss ganske tidlig at covid ikke var spesielt smittsomt for barn. Barn kunne bli smittet, men de ble ikke så veldig syke. Så med fasit kan vi nå si at ja, det ble bra.
Han trekker parallellen til situasjonen vi har i dag:
– Det er litt det samme nå: Jeg tenker det er god grunn til å si at nei, det blir ikke krig i Norge. Det tenker jeg vi må komme med et klart budskap om til barna.
På spørsmål om det å forankre trygghet bør være fokus for barnehageledere framover, svarer Schulz:
– Jeg utfordrer barnehagelærere til å være i dialog med barna, men de må også snakke med hverandre. Vi må både forankre trygghet og revitalisere håpet, og det gjør vi med å snakke sammen.
