«Vi vet hva vår motivasjon er. Vi er genuint interesserte i å gjøre noe bra for barn»

Hudøy vest for Tjøme, sommeren 1983: «Du Hans Jacob? Det er så flott å være her sammen med dere.»

Den 18 år gamle Hans Jacob Sundby hadde mye kontakt med yngre barn, både gjennom speideren og Røde Kors. Han og fire venner hadde registrert at ikke alle barn hjemme på Jessheim var like privilegerte som dem selv. Ikke alle hadde råd til å dra på ferie om sommeren. Noen hadde ikke engang sett saltvann med egne øyne.

Vennegjengen hadde villet gjøre noe for de barna. Med ungdommelig pågangsmot hadde de troppet opp på sosialkontoret for å be om midler til å ta med seg noen av dem på en liten ferieleir. De hadde søkt Oslo kommune om å få leie et leirsted i Oslofjorden. Og så hadde de dratt med seg en gjeng barn og unge – på lykke og fromme.

En kveld står Hans Jacob på kjøkkenet og rydder av bordet etter kveldsmat og har en boks makrell i tomat i hånda som han skal sette i kjøleskapet. Det er da denne jenta på 8-10 år kommer bort og tar kontakt. Først er han mest opptatt av å få unna de praktiske gjøremålene. Det er kveld. Og helt sikkert forsøker hun bare å utsette leggetiden. Det prøver de alltid.

Men jenta blir stående. Vil snakke. Har noe på hjertet:

«Det er så flott å være sammen med dere voksne her, du skjønner, her er det ingen som verken banner eller drikker!».

Hans Jacob Sundby skal aldri glemme den setningen.

Kristiansand, 1986: Randi Lauvland (18) har framtiden staket ut. Hun skal bli optiker slik som sin far og sin bestefar. Som sin onkel og fetter. Halve slekta. Hun skal overta familiebutikken og hjelpe nærsynte og langsynte sørlendinger med og uten skjeve hornhinner med å skaffe riktige briller eller kontaktlinser.

Mens Randi går på videregående, er hun på fritiden i en liten gjeng som driver en dramagruppe. Der legger hun merke til to unge, veldig sjenerte jenter. De prater veldig lite. Gjemmer seg nærmest bort.

Men over tid skjer det noe. I gruppa blir jentene sett og verdsatt som dem de er. Litt etter litt begynner de å snakke – først med hverandre og senere med de andre. Så begynner de å legge fram egne idéer og be om større roller. I løpet av noen få måneder er to nærmest usynlige jenter blitt viktige bidragsytere i dramagruppa. Randi blir fascinert over forvandlingen som har skjedd. Hun tenker:

«Hvordan skal voksne kunne skape et miljø som gjør at barn har det godt og trives og samtidig få brukt seg selv og utfordret seg selv?»

Hun vet det ikke selv helt ennå. Men optiker kommer hun aldri til å bli.

Omsetter for milliarder 

Jessheim 2017: Randi heter Sundby nå. Hun og ektemannen Hans Jacob er på besøk innom hovedkontoret til Læringsverkstedet. Sammen driver de Norges største private barnehagekonsern. Randi skal rekke et fly om tre og en halv time, tilbake til Stockholm der familien på sju for øyeblikket er bosatt. Ektemannen må bli igjen i Norge litt lenger. Dagen etter skal han være med i et møte med kunnskapsministeren for å legge fram private barnehagers syn på noen av de siste måneders saker som har vært framme i media.

– Det er helt ålreit at samfunnet stiller spørsmål ved bruken av offentlig finansierte tjenester. Men det fordrer også at politikerne er interessert i å få svar, sier han og gleder seg til møtet.

Læringsverkstedet omsetter for tre milliarder kroner i året. De har 190 barnehager i Norge. De har barnehager i Riga og Dubai.

I løpet av et par uker i august tok de et nytt langt steg i utviklingen, og overtok 60 barnehager og ti skoler i Sverige.

Derfor også midlertidig adresseforandring. For å bli kjent med Sverige fra innsiden. Bli kjent med barnehagesektoren der. For å bli en del av den svenske kulturen.

– Det er veldig spennende så langt, ikke minst pedagogikkfaglig, og jeg har møtt veldig mange engasjerte pedagoger i Sverige og som har litt annen innfallsvinkel på ting enn de fleste i Norge, sier Randi Sundby mens hun forsøker å få i seg litt forsinket lunsj.

– Men mye er ganske likt også, skynder hun seg å legge til.

I den nye rammeplanen som kommer i Sverige snart er undervisningsbegrepet uttrykt eksplisitt for første gang. Det vekker litt følelser i fagmiljøene. Slik det ville gjort i Norge.

– For vår del er visjonen uansett at vi skal få verdens viktigste verdi til å vokse. Og det gjelder uansett land og uansett rammeplan, sier Randi som av utdanning er lektor i spesialpedagogikk.

Satset sparepengene 

Både Randi og Hans Jacob Sundby er pedagogutdannet. De møttes på Jessheim tidlig på 1990-tallet, men brukte nærmere ti år før de fant ut at de var noe mer enn en ung mann og en ung dame med felles interesser for andres barns ve og vel.

Men i årene rundt årtusenskiftet begynte ting å skje, både privat og i jobb.

I 2001 satset de sparepengene på å starte en lekebutikk med særlig vekt på pedagogisk gode leker. Den lå i Kristiansand, rett ved siden av optikerforretningen som Randi egentlig skulle ha overtatt.

Parallelt jobbet de med å innrede gode barnerom på ulike treningssentre flere steder i landet. Og sammen utviklet de og drev kursvirksomhet innenfor matematikk beregnet på ansatte i skoler og barnehager.

– Så var det tilfeldigvis en barnehage like ved der jeg hadde vokst opp i Kristiansand som ble nedlagt. Den kjøpte vi. Tanken var å starte en god barnehage med godt innhold, sier Randi Sundby.

Det er hun som brenner aller mest for pedagogikken.

Ektemannen skyter inn at det på ingen måte var tilfeldig at de startet barnehage, men at tid og sted kanskje var det.

– Var planen at dere bare skulle drive denne ene?

– Nei, vi var klare på det fra dag én, at det skulle bli noe mer. Jeg har alltid jobbet i et nasjonalt perspektiv, uansett hva jeg har holdt på med, sier Hans Jacob Sundby.

Ikke et mål i seg selv

Det er han som er gründeren, den som brenner for ledelse og det å skape gode virksomheter, gode arbeidsplasser, et større konsern.

– Men vi har aldri hatt noen tallstrategi, at vi skulle bli 100 eller 200 barnehager. Det motiverer ikke meg. Det som motiverer meg, er å stille spørsmålet: «Kan vi bygge noe på en visjon som fungerer? Og hvis vi multipliserer dette, hva slags godt innhold kan vi da få ut av det?», sier han.

– Det å være mange er ikke et mål i seg selv, men det gir oss muligheter til å ha ressurser til å skape utvikling og kvalitet som vi ikke ville klart som små, legger han til.

I 2003 hadde Læringsverkstedet 15 voksne og 50 barn. I 2009 var det 225 voksne og 1020 barn. I 2015 hadde de 2.400 voksne og 7.000 barn. Nå teller selskapet 6.000 voksne og 20.000 barn.

– Mange journalister spør oss om hvor store vi skal bli. Da pleier vi å svare «hvor mange barn trenger å høre at de er verdifulle?», sier Randi Sundby.

Møter skepsis 

Ikke alle liker utviklingen. Mens 83 prosent av medlemsbarnehagene i PBL (Private barnehagers landsforbund) var enkeltstående i 2007, var andelen 64 prosent ved utgangen av fjoråret.

Politikere ytrer bekymring. Styrere i enkeltstående barnehager ytrer bekymring. Velgere ytrer bekymring.

Bekymringen handler om kommersialisering – det blir hevdet konsernenes vekst har gjort omsorg for barn til «big business».

Bekymringen handler om at enkeltpersoner som eier eller selger mange barnehager kan tjene seg rike på penger som er kommet inn i form av offentlige tilskudd og foreldrebetaling.

Bekymringen handler om at mer makt i sektoren havner på færre hender.

Tidvis har retorikken vært spiss.

– Det er utfordrende å nå ut med kunnskap når debatten blir så tabloid, sier Hans Jacob Sundby.

– Bildet som blir skapt er at de store er «slemme» og at de små er «snille». Og så er det visst nødvendig å sjekke om pengene i private barnehager kommer barna til gode, mens det ikke er nødvendig å sjekke det samme i kommunale barnehager, sier han og legger til:

– Ja, Læringsverkstedet er et stort konsern. Vi disponerer store verdier - vi vil ikke prøve å late som noe annet. Og – ja - vi har makt. Men hva bruker vi den til? Noe negativt?

– Han blir stille fire-fem sekunder. Så slår han ut med hendene:

–  Nei, jeg kan ikke komme på noe.

Full åpenhet 

Læringsverkstedet har valgt en organisasjonsmodell som gjør at hvert eneste tall i regnskapet skal være enkelt å lese.

– Vi har eiendom og drift i ett selskap. Og vi innfusjonerer alle nye barnehagene vi kjøper slik at alle barnehagene havner i ett selskap. Så da kan enhver som er interessert selv se at alle pengene vi får inn, går til barnehage.

– Men barnehagene deres går med pene overskudd?

– Ja, vi har et tydelig mål om at vi skal sitte igjen med et resultat på fem prosent. Dette mener vi er nødvendig for å være en god arbeidsgiver, ta vare på byggene våre og utvikle kvaliteten i tjenestene våre videre.

Dagens Næringsliv skrev nylig at fem aktører som solgte barnehagekjeder til Læringsverkstedet i fjor, sitter igjen med en gevinst på totalt 500 millioner kroner. Konstituert kunnskapsminister Henrik Asheim var ute i media dagen etter og varslet en gjennomgang av pengestrømmene i private barnehager.

– Det som ikke kommer fram i saken i DN, er at to tredjedeler av salgssummene er knyttet til eiendomsverdi. Det kommer heller ikke fram at deler av kjøpesummene er kompensasjon for kontanter som ligger i selskapene. Så det som står igjen som er knyttet til salget av selve barnehagedriften, er bare en håndfull millioner kroner, sier Hans Jacob Sundby.

At eiendommene som Læringsverkstedet har kjøpt, er mer verdt nå enn da barnehagene i sin tid ble etablert, mener han ikke burde overraske noen.

– Jeg kjøpte min første leilighet i Oslo for 400.000 kroner i 1997. Da syntes jeg det var dyrt. Nå er den samme leiligheten sikkert verdt det tidobbelte, sier Sundby.

Han ønsker kunnskapsministeren velkommen til å undersøke alt Læringsverkstedet foretar seg. Og han applauderer et strengt regelverk og muligheten for å avskilte useriøse aktører.

Samtidig ber han om at kommunale barnehager også settes under lupen med like kritisk blikk.

– Hva synes dere om at noen karakteriserer dere som velferdsprofitører?

Ekteparet tenker seg om. Men ikke lenge.

– Vi kan se oss selv i speilet hver dag og være bekvemme med det vi gjør. Vi vet hva vår motivasjon er. Vi er genuint interesserte i å gjøre noe bra for barn, sier Hans Jacob.

– Men det er ikke noe gøy å høre sånt, legger Randi til.

Takknemlig

Jessheim, en time tidligere: Journalisten fra barnehage.no parkerer bilen. Den karakteristiske grønnfargen på bygningen forteller at vi har kommet til rett sted. Det er barnehage i 1. etasje. Noen få av barna er allerede hentet av foreldrene og på vei hjem til middag. På vei inn klarer vi akkurat å styre unna en kollisjon med en vilter 4-åring i blå, svart og hvit parkdress.

En trapp opp holder administrasjonen til Læringsverkstedet til. Alltid med utsikt ut vinduet til lekende barn. De som jobber der skal aldri få lov til å glemme hva det er de holder på med.

Idet journalisten blir vist inn til det avtalte møtet, står Randi Sundby og tripper ivrig og vil fortelle en historie til to av sine nærmeste medarbeidere. Hun har nettopp snakket med en nå pensjonert ansatt fra en av deres barnehager. Kvinnen hadde fortalt om et barn som gikk i barnehagen for mer enn ti år siden. Barnet kom fra vanskelige forhold hjemme, og kontakten med særlig denne ene ansatte i barnehagen ble ekstra nær og varm.

Øynene til Randi Sundby blir blanke når hun forteller at barnet, som nå har fylt 15 år, ti år senere har tatt kontakt med den nå pensjonerte kvinnen fra barnehagen. Jenta har det vanskelig akkurat nå og trenger virkelig noen å snakke med. Hun velger den trygge kvinnen som så henne og verdsatte henne langt tilbake i barndommen.

– Når jeg hører en historie som dette, føler jeg en takknemlighet for at jeg har funnet et yrke som er så utrolig meningsfullt, sier Randi Sundby.

En annen historie er den om jenta som helt siden 2-årsalderen hadde gledet seg til å bli fem år og skulle få gå i Lucia-toget i barnehagen. Da det endelig skulle bli hennes tur, og den lenge etterlengtede desemberdagen kom, ble hun syk og måtte være hjemme.

To av assistentene i barnehagen syntes det var trist at akkurat hun som hadde gledet seg så lenge, skulle gå glipp av feiringen. Dermed dro de Lucia-barna med seg hjem til jenta og gikk en ekstra runde med toget for å glede henne.

Pappaen til jenta ble rørt til tårer over omtanken og tok etterpå kontakt med barnehagen for å takke.

Hans Jacob og Randi Sundby bruker gjerne slike historier når barnehagelederne deres er samlet.

– Får dere høre mange slike historier?

– Vi har jo snart 21.000 barn, så det blir mange historier.

– En god barnehage drives lokalt

Læringsverkstedet kan være en musikkbarnehage. Læringsverkstedet kan være en idrettsbarnehage. Eller en kristen barnehage, en gårdsbarnehage, en kulturbarnehage, en friluftsbarnehage, en estetikkbarnehage, eller hva du ellers kan forestille deg at en barnehage kan være.

– Når vi kjøper en barnehage, styrer vi ikke hvilken retning den skal ha. Så dette bestemmer den enkelte barnehage selv, sier Hans Jacob Sundby.

Han mener dette blir underkommunisert blant dem som hevder at Læringsverkstedet er en trussel mot mangfoldet i sektoren.

Utfordringene kan imidlertid oppstå når nybakte foreldre diskuterer barnehagevalg på sosiale medier, på tvers av lokalsamfunn og landsdeler.

– Så det skal være noe gjenkjennbart, uansett i hvilken av våre barnehager du kommer inn i, sier han.

Derfor vil du alltid bli introdusert for Hjerteprogrammet, et opplegg om utvikling av sosial kompetanse, om du har et barn i Læringsverkstedet. Du vil høre de ansatte vektlegge lekende læring, samspill og mestring i det pedagogiske arbeidet. Du vil erfare at Læringsverkstedet i samarbeid med de kjente kokkene Arne Brimi og Frode Selvaag har utviklet programmet «Et godt måltid» som skal lære barna om matkultur, lokale tradisjoner og gleden ved å oppleve et måltid sammen.

Hvordan og i hvor stor grad den enkelte barnehage bruker det tilgjengelige ressursmateriellet og pedagogikken i det daglige arbeidet, vil imidlertid variere.

– Vi mener at en god barnehage drives lokalt. Det er åpenbart at det som er bra innhold i Alta ikke nødvendigvis er det i Malmø, sier Hans Jacob Sundby.

Stiller krav

På noen punkt er det imidlertid ikke åpning for lokale variasjoner:

– Det er ikke frihet til å senke kvaliteten. Det er ikke frihet til å ha passive voksne, sier Hans Jacob og gir et tenkt eksempel:

– Noen voksne er veldig interessert i kaffe. De vil lage kaffe, de vil diskutere kaffe, de vil drikke kaffe – gjerne hele tiden. Men da bør de jobbe i en kaffebar. Skal du jobbe i Læringsverkstedet, skal du være interessert i barn. Skal du jobbe i Læringsverkstedet, må du være med på å fortelle barn at de er verdifulle.

– Må dere ofte be folk om å finne seg noe annet?

–  Ja, det hender at vi må veilede noen av våre styrere i å prate med enkeltansatte og spørre om de synes at barnehage er rette stedet for dem å jobbe.

Ber politikerne være våkne

Hans Jacob Sundby frykter at velmenende politikere kan risikere å ødelegge for utviklingen i barnehagesektoren.

Vi har bedt Læringsverkstedet-gründerne om å se fem år fram i tid og spå både hvordan deres egen virksomhet og barnehagesektoren ser ut da.

– For vår egen del holder vi fortsatt på med barnehager. Vi er sikkert blitt noen flere, og så er vi kommet lengre på det å utvikle kvalitet, innleder Hans Jacob Sundby.

– Men jeg tror sentrale politikere skal være våkne nå. Ellers risikerer de å fatte vedtak som kan ødelegge for utviklingen for lang tid framover, legger han til.

Sundby forteller om en samtale han hadde med en stortingspolitiker nylig. Vedkommende angrer i dag på at han stemte for flyseteavgiften høsten 2015. Et halvt år etter at avgiften ble innført, ble den sivile flytrafikken ved Rygge lufthavn avviklet. Tross advarsler på forhånd, hadde mange politikere ikke sett konsekvensene.

Spent på politiske vedtak

Sundby frykter at velmenende politikere nå kan fatte vedtak – også for barnehagesektoren – med konsekvenser de i dag ikke forstår.

– Departementet har hatt et forslag ute på høring om en rigid bemanningsnorm som ikke er finansiert. Jeg er for at det skal være mange voksne i barnehagen, men så lenge det ikke er finansiert på barnehagenivå, er det lett å se for seg et utsultningsscenario. Hvis alle pengene skal gå til å fylle bemanningsnormen, vil det gå ut over opplæring, vedlikehold av bygninger, utvikling og forskning, utstyr og materiell, digitalisering og IT, og også muligheten til å sette inn vikarer, sier Sundby.

Han ser også farer knyttet til spørsmålet om de såkalt kommersielle barnehagene som ble et hett tema i valgkampen sist sommer.

Sundby gir uttrykk for at norsk barnehagesektor drevet fram av kommunale og private virksomheter en suksesshistorie.

– Jeg håper ikke at myndighetene river ned dette ved å endre rammevilkårene gjennom at de kjøper lettvinte og tabloide argumenter, sier Sundby.

Vil gjerne eksportere skandinavisk modell

Utviklingen han derimot håper på, er at den norske og skandinaviske modellen som blir trukket fram i festtaler, kan bli en eksportvare til Europa og kanskje resten av verden.

– Er det noe dere har lyst til å være med på?

– Ja, vi ønsker å være med på det. Det betyr ikke at vi trenger å eie barnehager i hele verden. Skal vi formidle det norske og skandinaviske synet på barns egenverdi, kan vi være en bidragsyter på andre måter, sier Hans Jacob Sundby.

– De som er tilhengere av den skandinaviske modellen bør heie på større aktører som kan bringe dette ut til barn i andre deler av verden, legger han til.

Han og Randi Sundby mener barnehagene fortsatt har mye upløyd mark og at de kan spille en enda mer aktiv rolle i utviklingen av nye verdensborgere.

– Skal vi få en ny generasjon som bryr seg, og da tenker vi å bry seg både om nært og fjernt, må vi starte i barnehagen. Du må gå mange ganger i et spor for å skape en sti, sier Randi Sundby.