Barnehage - mer enn en læringsarena

Barndom

I en tid hvor barn i økende grad ender opp som gjenstander for voksnes mål og meninger, kan det være nyttig å minne om noe av essensen i barnehagen. Barndommens egenverdi er fortsatt en vesentlig del av innholdet i rammeplanen. Barns tempo, rytme og innhold skal skinne gjennom alt som skjer i barnehagen. I praksis handler det ikke bare om lek, men om definisjonsmakt, deltakelse og at livsutfoldelse er like viktig som læring.

Det instrumentalistiske mistaket

I barnehagen skal barn lære og leve livet på barndommens premisser. På skolen skal barn lære. Barnehagens reservasjon mot å bli som resten av utdanningssystemet handler ikke bare om skepsis til fagregimer, timeplaner, alderssegregering, enveisrettet undervisnings-tone og politisert kartlegging. Det mest urovekkende er det instrumentalistiske mistaket som fortsatt spøker rundt i klasserommene.

Den norske filosofen Hans Skjervheim mente at tilegnelse av kunnskap forutsetter en felles sosial agenda basert på gjensidig respekt og tillit. Med det instrumentalistiske mistaket gjorde han rede for hvordan pedagogikken etableres gjennom herredømmeteknikker, der både barn og kunnskap fungerer som midler i en målstyrt verden. 

Læringssyn

Det barnehagefaglige begrepsapparatet er hverdagslig og følelsesladet, på mange måter enklere enn andre fagdisipliner.

Kampen om hva læring er og hvordan barn lærer er tapt før den har begynt; barnehagen har verken tradisjon eller terminologi til å opponere. Å lære er å lære som man gjør på skolen.

Helhetlig utvikling

Danning handler om å bli menneske i et kulturelt, sosialt og historisk landskap, hvor grunnholdninger skapes gjennom deltakelse og kunnskap erverves gjennom erfaring og mening.

Læring er en integrert del av danningsprosessen. Å lære er aldri bare å tilegne seg kunnskap eller ferdigheter, men å gjøre det i forhold til noe eller noen. Det er som individ man lærer, som menneske i en relasjonell sammenheng. Det er med engasjement og vitebegjær at man opparbeider seg et kunnskapsmessig forhold til verden.

Helhetlig utvikling foregår i spennet mellom barns muligheter til å oppdage, prøve, tenke og klare selv på den ene siden, og voksendefinerte rammer på den andre siden.

Rekkefølgens betydning

Innholdet i det pedagogiske arbeidet begynner alltid i det relasjonelle møte med barna. Interesser, drømmer og styrkesider som kommer til uttrykk i interaksjonen mellom barn og voksne skaper muligheter for aktiviteter og gjøremål. Og det er fra disse ståstedene at veien mot rammeplanens bestemmelser stakes ut og jobbes henimot.

En slik grunnlagsforståelse hvor teori og praksis er gjensidig avhengig, og barnas egne ord og tanker blir utgangspunkt for utvikling, løfter frem et komplementært tilsnitt i pedagogikken: Lek og læring, barndom og forberedelse til voksenlivet, danning og kunnskap fremstår som dynamiske størrelser som betinger og former innholdet i barns livsverdener. I sentrum av disse kontrastene, som middelveier gjennom komplementaritetens rike, lever og lærer barn.

Brobygging

Barnehagens oppgave er å binde barns verden sammen. Konkret i forhold til opplevelser og behovet for sammenheng i hverdagen, men like mye på det overordnete plan – mellom barndommens egenverdi og samfunnets krav. Å bygge broer mellom motsetninger er på mange måter en fellesnevner for relasjonsarbeid og kunnskapsformidling.

Eksistensielle behov

Barn trenger mening og muligheter, ikke bare grenser og rammer i en ferdigkonstruert verden. De trenger barnehagen som en arena hvor utvikling behandles som et livsprosjekt, ikke bare som en biologisk og aldersstyrt prosess. De trenger menn og kvinner som tror og har tillit til dem, og ikke distanserer seg inn i stereotype rollemodeller som snakker og gjør hverandre etter munnen. De trenger voksne som har mot og vilje til å la dem være sin egen målestokk.

Håp for fremtiden

Hva er tilegnelse av kunnskap hvis det ikke springer ut fra et pedagogisk filosofisk ståsted hvor noen har en formening om menneskets væren i verden – og ser barna som en betydningsfull del av det?

Noe av det viktigste vi kan formidle til barna - like viktig som språkopplæring, sosial kompetanse og vennegaranti - er håp for fremtiden; håp om at morgendagen har bruk for dem, at det finnes broer som er deres å gå, hvor de har æren og tanken i behold, og tror på egne evner.

I barnehagen skal barn ha reell innflytelse ut fra de forutsetningene som blir skapt i relasjonene, valg ut fra de rammene de kan håndtere og definisjonsmakt ut fra det språket de kan føre. Det skaper sammenheng i livet, gir tiden retning og er et springbrett til læring.