– Vi vil ha flere menn i barnehagene, men vil vi det nok?

I forrige uke deltok jeg på den nasjonale barnehagekonferansen «Menn til berikelse eller besvær?» Her kom det fram at det de siste årene har vært en stabil andel menn i norske barnehager på ca. 9 %, til tross for at «alle» er enige i at vi vil ha andelen opp betraktelig. Jamfør artikkel på barnehage.no med Ole Bredesen Nordfjell.

«Hvorfor tror du det er så vanskelig å få flere menn til å velge barnehagen som arbeidsplass?» spør journalisten Ole Bredesen Nordfjell. Viktig spørsmål, og mange viktige tiltak er satt inn, og kan settes inn, for å få flere menn til å søke jobb i barnehager. Og jeg heier på større offentlig satsing på området.

Men, ett spørsmål som også bør stilles er: «Hvorfor er det så vanskelig å få ledere til å ansette flere menn i barnehager?» Jeg mener nemlig at en del ligger i lederes holdninger når vi skal ansette nye folk. Vi vil ha flere menn, men vil vi det nok? Nok til at vi virkelig bestemmer oss for at ved neste mulighet så skal vi velge en mann? Nok til at vi formulerer en stillingsannonse som tiltrekker seg menn? Nok til at vi faktisk utlyser stillingen, i stedet for å ansette hun som har vært vikar og som er så flink, og som de andre ansatte gjerne vil ha som kollega? Nok til at vi gir en ung, uerfaren, mannlig søker sjansen, framfor en kvinnelig søker som har lengre erfaring?

Nok til at vi aktivt går ut og «headhunter» menn, slik Hjørvard Bjørnbeth i Brekkåsen Idrettsbarnehage Læringsverkstedet fortalte i sitt innlegg fredag at han gjorde. Han er fotballtrener, og da en av guttene på 19 år fortalte at han skulle ta et jobbår og pause fra studiene, spurte han om han kunne tenke seg å være vikar i barnehagen hans. Og han ansatte ham, selv om han visste det ble relativt kortvarig, framfor ei som han visste ville blitt der i mange år. For som han sa: «Jeg skylder barna å la dem ha ham i barnehagen ett år, heller enn ikke i det hele tatt.»

Jeg tenker at for en 3-åring er ett år veldig lenge! Og kanskje ombestemmer han seg i løpet av året? Og som Hjørvard fortalte: «Etter en stund kom kameraten hans også og spurte om jobb, og så fikk han også være vikar, da.» Kanskje han ble i barnehagen?

• LES OGSÅ: Barnehageheltene
• LES OGSÅ: Her er halvparten av de ansatte menn

«Vi skal da ikke ansette menn for enhver pris!» hører jeg. Nei, ingen skal ansettes for enhver pris, ikke menn, og ikke kvinner! Det er absolutt ikke alle som skal jobbe i barnehage.

 «Vi må jo ansette de som er best kvalifisert!» hører jeg. Ja, men best til hva da? Er man automatisk best selv om man har lengst erfaring? Har vi bestemt oss for at nå trenger vi en mann til i barnehagen, så er det i hvert fall ingen av de kvinnelige søkerne som er best til å være mann!

Mitt poeng er at vi må ville det, tørre det, og gjøre det. På konferansen fikk vi av Frode Rønsberg høre om prosjektet «Menn i helse», det mest vellykkede tiltaket for å rekruttere menn til et kvinnedominert yrke. Han sa at vi må gå utenfor vår komfortsone for å nå målet om en høyere andel menn i kvinnedominerte yrker.

Vi må kanskje «ofre» noen gode kvinnelige søkere på veien. (Ja, det er retningslinjer for ansettelser, særlig i kommunale barnehager. Men vi private står litt friere, og alle kan komme langt hvis man for eksempel legger vekt på personlig egnethet i stillingsannonsen). Uten denne viljen når vi ikke målet om en høyere andel menn i barnehagene. For som politiker Rune Askeland sa i sitt innlegg: «Kommer de mannlige ansatte av seg selv? NEI!»