«Det er på tide at vi får bukt med reproduksjonen av tradisjonelle kjønnsstereotypier»

Undersøkelser gjort av Bufdir viser at barnehager fremdeles er med på å reprodusere tradisjonelle kjønnsstereotypier. Selv om personalet tror de gir gutter og jenter lik oppmerksomhet, er ikke dette nødvendigvis tilfellet.

Kjønnet språk

Undersøkelser viser ifølge Bufdir at det er store forskjeller på hvilken måte man henvender seg til barn på, med bakgrunn i kjønn.

Blant annet tenderer man mot å komplimentere jenter med hvor fine de ser ut, at de er søte og empatiske. Gutter komplimenteres gjennom egenprestasjoner, at de er tøffe og hvor «stor og sterk» de er. I undersøkelsen kom man også frem til at jenter får høre navnet sitt halvparten så ofte som gutter og at gutter får mer uoppfordret hjelp enn jenter.

Voksne er med på å definere hvordan barn ser seg selv. Det er i barnehagen man legger grunnlaget for hvilke forventninger man har til seg selv, og hvilke forventninger man tenker at samfunnet har til oss. Da er det også viktig at dette reflekteres gjennom personalets måte å henvende seg til barn.

Istedenfor å gi ros som bevisst eller ubevisst styrker utdaterte kjønnsrollemønster, bør ros gis basert på individets egenskaper og prestasjoner uavhengig av kjønn. Her mener jeg ikke nødvendigvis at man skal gå helt bort fra å si at antrekket til et barn er fint eller tøft, men at dette bør varieres. Alle barn kan være tøffe, og alle barn kan være fine.

Skal imøtekomme barns behov

Som tilkallingsvikar og gjennom mine to år på barnehagelærerutdanningen har jeg vært ute i praksis i ulike barnehager, og fått observert hvordan man både henvender seg til og setter grenser for barn. Blant annet har jeg opplevd at resultatene fra Bufdirs undersøkelser er høyaktuelle i dagens debatt om likestilling i barnehager.

Blant annet blir gutter som gråter lett snakket ned om. «De må ikke trøstes så mye, fordi de ikke lærer å håndtere problemene sine». Vi voksne har lett for å spekulere i hvordan gutten kommer til å gjøre det på skolen, og om han kommer til å bli mobbet fordi han gråter. Da beslutter man at det er best å ta grep, og ikke trøste ham så mye. Denne måten å reagere på er ikke god respons på et barns behov.

Som ansatt i en barnehage er vi en av de viktigste omsorgspersonene i barns liv fra de er ca. 10 måneder til de begynner i grunnskolen. Vi skal imøtekomme barns behov, vi skal ikke avfeie dem på bakgrunn av våre egne ofte utdaterte holdninger til hva en gutt eller jente skal, eller ikke skal være.

Voksnes grensesetting i lek

Lek er en sentral del av barns oppvekst. For dem er lek og læring i stor grad det samme, og er med på å utvikle deres sosiale kompetanse. Barnehagen er deres møtearena, et trygt sted å utvikle seg. Det er også slik at hvordan voksne reagerer på lek barn driver med, grunner i deres egne holdninger og erfaringer fra oppveksten.

I leksituasjoner tenderer gutter mot litt voldsommere leker, gjerne med mer spenningsfylte og skumle temaer. Det kan være zombier, varulver eller andre karakteristikker de har sett på forskjellige typer barne-TV. De løper etter hverandre, nærmer seg kanskje andre barns «lekestasjon», er høylytte og fryder seg. Da vil ofte personalet begrense den litt voldsomme leken barna driver med inne på avdelingen, til fordel for roligere aktiviteter. Går leken ut over andre barns lek, risikerer man at den blir avbrutt eller flyttet til et annet sted, uavhengig av om den påvirker andres lek negativt eller positivt.

At guttenes lek blir flyttet eller avbrutt kan virke skadelig på deres egen utvikling og lekekompetanse. Noen ganger begrunnes dette med at leken plager andre, og noen ganger begrunnes det med at å rope og skrike, det kan man gjøre ute.

Er man litt tålmodig med hva de leker, hender det at også barn som har lekt andre steder slutter seg til den spennende leken deres.

Her mener jeg det er viktig å se på hvordan barn uttrykker seg. Når barn leker, når de opplever spenning, når noe er skummelt eller kiler i magen, da ler de. De roper høyt, ler og fryder seg. Denne leken er positiv, den er lystbetont, og opplevelsen av spenning er verdifull for barna. At gutter er overrepresentert i denne typen lek er ikke nødvendigvis grunnen til at den ofte avbrytes innendørs, men det underbygger barnets følelse av at å ha det gøy på den måten ikke er ok.

Av hensyn til andre barn kan det av og til være hensiktsmessig å flytte eller avbryte leken. Den kan bli for voldsom, den kan gå negativt utover andre barns lek, og da må man av og til sette grenser. Det er derimot viktig at disse grensene settes av hensyn til barna, ikke fordi personalet i dag er litt utslitt etter fire dager på jobb og ikke orker et litt høyere støynivå.

Vi må begynne med oss selv

Når man snakker om likestilling er det viktig at man begynner med seg selv. Voksne er idealmennesker for barn. Det er ofte de voksne i barns liv som settes på pidestall. Det er ikke et ukjent fenomen at barn hermer etter foreldre, eldre barn eller andre voksne de omgås.

Det er derfor viktig at vi som barnehageansatte, fremtidig ansatte og pedagoger begynner med oss selv. Vi må ikke være redde for å reflektere over egne valg, hvilket språk man bruker eller hvilket syn man har på barn. Vi må tørre å prate sammen om hvilke holdninger vi har, hvor vi kommer fra, og hvilke forventninger vi har til hverandre. Vi må involvere barna, vi må involvere hverandre, og vi må involvere foreldrene.

Det er på tide at vi endelig får bukt med reproduksjonen av tradisjonelle kjønnsstereotypier.