Hvordan arbeide med likeverd og likestilling i barnehagen?

Det er tidlig morgen og bare to barn er på avdelingen. Ei jente på ett år holder opp hendene sine mot den voksne, men den voksne overser henne og går til et annet barn. Jenta blir lei seg.

Alle barn skal behandles likt. For oss barnehagelærere er det viktig at vi behandler barna likt. I rammeplanen for barnehagen står det at barnehagen skal fremme likeverd og likestilling (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 12).

Vi skal gi barna like muligheter til å bli selvstendige. Vi skal gjøre dem trygge på seg selv. Dette er viktig fordi trygghet bidrar til at barn utvikler seg og blir i stand til å lære.

Hendelsen jeg viser til ovenfor, er det motsatte av det som står i rammeplanen.

Likestilling og likeverd i praksis og i teori

Jeg har opplevd at barn som kommer fra resurssterke familier ofte krever, og får mer oppmerksomhet enn barn fra ressurssvake familier. Jeg vil også hevde at barn fra ressurssterke familier får mer omsorg.

Når barn blir behandlet ulikt, påvirker det barna. De barna som får oppmerksomhet, omsorg, kjærlighet, utvikler seg mye mer og på andre måter enn de som ikke får dette. Når barn får omsorg og kjærlighet blir de trygge på seg selv og på personalet. Dette gir barna en følelse av anerkjennelse, og anerkjennelse er en relasjon som er basert på likeverdet (Bae 1996:193).

Når omsorg og anerkjennelse er på plass kan barn fint utvikle seg på ulike fagområder, noen av disse fagområdene kan være språk, tekst og matematikk. Barna får bedre språk når de kommunisere mye med voksne og med andre barn. Det kommer også frem at det er gjennom kommunikasjon at barn lærer språket (Dysthhe2001) (Eik & Steinnes& Ødegård, 2016, s. 37). I tillegg til dette er erfaringen barn har fra hjemmet også av betydning for barnets språkutvikling.

Likeverd, men likevel forskjellsbehandles noen barn

Som jeg nevnte ovenfor er det når barn er trygge på personalet at de tør å prøve seg på ulike arenaer.

Trygghet hjelper både på fysisk og psykisk helse. Men hva skjer med barn som ikke får den samme oppmerksomheten og barn som ikke blir sett?

Etter mine erfaringer fra praksis hemmer dette barnet på forskjellige måter. Resultatet blir at barnet ikke blir trygg på seg selv, og tør ikke prøve noe som helst.

Jeg tar med et eksempel der ei jente som var ett år, var veldig rolig og sjenert. Ofte ville hun være alene i et rom og leke alene. Selv om hun var alene var det ingen voksne som tok initiativ til å leke med henne. Grunnen til det var at personalet hadde satt stigmatiserende merkelapper på henne. Merkelappene ble satt på bakgrunn av at jenta gikk med de samme klærne og at hun luktet dårlig. Jenta ble blant annet også levert først og hentet sist. Alle disse problemene ble summert, og resulterte i merkelapper. Det var opplagt at foreldrene hadde skylda rundt dette. Jeg mener at uansett hvordan barn blir levert, og til hvilke tider de blir levert, at det er min jobb som fremtidig barnehagelærer å gi disse barna den omsorgen og kjærligheten de fortjener.

Dette er lettere sagt enn gjort, for praktiserer vi egentlig likeverd i barnehagen?

Likeverd handler om at alle mennesker har like stor verdi.

Mennesker fra ulike familier går i barnehagen. Et viktig prinsipp blir da at mennesker må bli behandlet med like stor verdi, uansett hva slags type familie de tilhører.

I hendelsen jeg nevnte innledningsvis kommer det frem en skjev fordeling av likeverdet. Denne skjeve fordelingen understrekes også på grunn av helhetsbilde man har av situasjonen.

Når man setter merkelapper på barn eller foreldre, kan slike hendelser skje ubevisst, og dermed blir barn forskjellig behandlet. Denne forskjellsbehandlingen fører til at noen barn blir behandlet som verdifulle, mens andre ikke blir det.

Hva med voksenrollen?

Så hvordan kan man arbeide for å skape mest mulig likeverd?

Løsningen på dette kan kanskje oppleves vanskelig, men det kan være lettere enn man tror! En mulig løsning på dilemmaet kan være å tenke på din egen rolle som voksen i barnehagen.

Det fremgår som sagt av rammeplanen at det stilles krav til barnehagelærere, og hvilke verdier som egner seg i barnehagen.

Barnehagelærere skal gi barn mulighet til å utvikle tillit til seg selv og til andre. I barnehagen skal alle barna oppleve å bli sett, forstått, respektert og få den hjelp og støtte de har behov for. Barnehagen skal aktivt legge til rette for omsorgsfulle relasjoner mellom barna og personalet. Dette gir grunnlag for barnets trivsel, glede og mestring.

Dette går direkte på voksenrollen, og hvilken rolle man har som barnehagelærer. Derfor blir min avsluttende kommentar at det er barnehagelæreren som må sørge for at alle blir behandlet med likeverd i barnehagen.

Omsorg er et viktig tema jeg tar for meg i denne kronikken. Voksenrollen er avgjørende for å få til dette i praksis. Det blir barnehagelæreren som skal sørge for at alle barn opplever trygghet, tilhørighet og trivsel i barnehagen. Omsorg handler om å bry seg om andre. Det handler om å bygge gode relasjoner mellom barn og voksne i barnehager, eller det man kaller samspill mellom voksen og barn. Dette skjer når man er på samme nivå som barna og gir dem oppmerksomhet, bekrefter det de formidler.

Når man er en slik voksen for barna bidrar man til å hjelpe barna med å utvikle sosial kompetanse. Da blir man en støttende voksen som legger til rette for at barnet kan utvikle seg.

I situasjonen jeg nevnte innledningsvis er det en slik voksenrolle som kreves.

Kilder:

Bae , B. (1996): Det interessante i det alminnelige. En artikkelsamling. Pedagogisk Forum

Eik, L.T & Steinnes, G.S & Ødegård, E. (2016). Barnehagelærers profesjonslæring. Bergen

Kunnskapsdepartementet. (2017). Rammeplan for barnehagen. Oslo.