Språk og måltid med de minste barna i barnehagen

I dag sitter jeg til bords med de minste barna og prater med dem om maten de har i matboksen sin. Jeg har virkelig tenkt å bruke måltidet til å sette språkstimulering på agendaen. Rett og slett bruke enhver anledning til å sette ord på alt barna er opptatt av, men også benevne farger, smak og konsistens.

Jeg prøver å se og inkludere alle barna i samtalen. Barna er med på hver sin måte. Noen babler i vei, noen sier noen få ord, noen følger med mens de spiser, noen peker ivrig på hva de vil jeg skal benevne. Det er nemlig et par barn som har skjønt «leken»: Det er bare å peke i vei, så får de høre hva ting heter. De peker og peker, og jeg benevner og benevner. 

Det ene barnet, la oss kalle ham Albert, peker på en matboks, og jeg sier at det er en løve på lokket. Jeg forteller litt om løven, og Albert nikker og viser lokket til de andre barna. Plutselig hører jeg et annet barn, la oss kalle ham Victor, brøle «raaawr!!» med tilgjort løvestemme, mens han løfter begge armene i en bevegelse som tydelig forestiller labber/klør i angrep. Barna ved bordet ler, og et tredje barn, la oss kalle henne Milla, blir inspirert til å starte en konsert med brøl og bevegelser, ledsaget av latter, som resten av gjengen fort blir med på. Brølekonserten smitter til samtlige barn rundt bordet og barna «skremmer» hverandre med brøl og armer i været. De ler.

Kommunikasjon og de minste barna

Etter å ha jobbet i årevis med de minste skulle man tro man visste hvor kompetente de er. De minste barna har meninger og følelser, de er nysgjerrige og vitebegjærlige, de forsker og undersøker dagen lang. Progresjon hos de minste er uten tvil gøy å følge med på. Som barnehageansatt har man privilegiet å kunne følge med på alt fra et barns første skritt, til masse konsentrert lek, nye oppdagelser, samt bøttevis med mestring, der feiling uunngåelig også er med.

Det har ofte vært uforståelig for meg å høre at det er vanskelig å jobbe med de minste fordi de ikke har språk. Det kunne ikke vært mer feil: De minste kommuniserer hele tiden – om det er språklig eller kroppslig. De klarer å meddele humor, tanker og inntrykk. De bruker det de har av midler, om det så er tegn, babling, gråt, blikk eller handling. Det er mye de minste vil og får til!

Likevel kan man noen ganger bli overrasket over hvor kompetente de aller minste barna er, og det gjorde jeg denne dagen. Samtalen tok en vending som jeg ikke hadde sett for meg, takket være Millas input til Albert og Victors samspill. Millas innspill ble mottatt med åpne armer, fordi en brølekonsert er fryktelig gøy å være med på. Brølekonserten hadde jeg slett ikke i tankene da jeg i utgangspunktet hadde planer om å bruke måltidet som en gyllen anledning til å jobbe med begreper. Arbeidet med språk og språkmiljø som jeg hadde satt meg som mål, ble forkastet. Barna viste fort at lyd og lek er betydelig mye morsommere. Den bråkete og lattermilde stunden der alle deltok, var uten tvil en felles opplevelse der sosiale bånd ble styrket, vennskapsrelasjoner fikk komme til syne og ikke minst hadde man det moro. Det var rett og slett helt nydelig å være vitne til. Eller? Er vi enige om det? 

Heldigvis fikk jeg ikke oppleve det akkurat den dagen, men en ganske typisk reaksjon som mang en kollega har hatt opp gjennom årene er å sprette opp og sørge for at det er ro rundt bordet. «Nå må dere slutte å le/bråke/leke fordi vi skal spise» har jeg dessverre hørt altfor mange ganger. Sikkert med beste mening. Måltider er til for å spise, og vi skal sørge for at barna er gode og mette når de går fra bordet. Tuller de for mye, kan de glemme å spise. Men er det så farlig om de glemmer seg iblant, spør jeg meg? Finnes det ikke viktigere ting vi bør ta vare på? Slik som glede og vennskap? Slik som inkludering og bekreftelser? Slik som det å bli sett og forstått, av sine venner og en velvillig voksen?

En annen setting

La oss overføre dette scenariet til voksenverdenen.

Vi sitter til bords sammen med gode venner og spiser. En venninne begynner å le av noe en kamerat sa og det blir god stemning rundt bordet, der alle ler og deltar. Vi kaller det et vellykket selskap.

Hadde vi sagt til vennene våre; «nå må dere slutte å le fordi vi skal spise»? Neppe. Hvorfor unner vi ikke de minste noe vi inderlig søker? Å være sammen med venner, dele gode historier og skape minner for livet. Husker vi de selskapene der alle satt pent og spiste konsentrert eller husker vi selskapene der latteren satt løst og man følte seg som en del av flokken?

Tilbake til måltidet

Jeg slår et slag for rause og romslige voksne som tillater tull og tøys til bords og som tar seg tid til å undre seg over hva Albert, Victor og Milla mener og vil.

De minste barna kan og mestrer mye mer enn man tror. Barna har egne meninger og vilje. De trenger bekreftende, varme og nære voksne som følger med og gir dem det støttende stillaset de har behov for til å gi seg hen til utforskning av verden. Er det så vanskelig å være akkurat det? Vel, jeg tør å hevde at man må være nysgjerrig av natur: Man må være i stand til å se den lille kroppen med et velvillig blikk. Hva er det du vil og mener, lille venn? Hva trenger du av meg akkurat nå? Kanskje trenger du bare en bekreftelse om at det er lov å le fordi de beste måltidene er de som er krydret av latter?

Plutselig er brølekonserten over likevel og alle spiser igjen. En sjelden gang eskalerer konserten til noe som gjør at barna faktisk ikke spiser. Da tenker jeg at spiser ikke de minste nok til første måltidet, by på mer mat når sulten melder seg! Akkurat slik vi selv hadde gjort for våre beste venner.

Denne teksten ble først publisert på FUS-bloggen.