Maktmisbruk i måltidsituasjonen – fremmer dette matglede?

Rammeplanen sier at personalet i barnehagen skal gi barna et grunnlag for å utvikle matglede og sunne helsevaner.

Vi skal være voksne som støtter opp under og bidrar til at barna får gode opplevelser rundt måltidet.

Måltidet er en viktig del av barnehagehverdagen, og er et samlingspunkt hvor man kan ha gode samtaler, samtidig som barna skal få oppleve matro og få lov til å nyte maten sin.

Styrer rekkefølgen

Samtidig ser jeg misbruk av den makten vi har ovenfor barna, og da spesielt i matsituasjonen. Dette gjelder spesielt barnas medbrakte matpakker. Dette er matpakker som foreldrene har laget, og som mest sannsynlig er i samråd med hva barnehagen ønsker at matpakken skal inneholde. Det er sjelden jeg ser matpakker som ikke samsvarer med hva barnehagen ønsker. Lyst brød med Nugatti er sjeldent å se i barnehagene lenger.

Likevel ser jeg voksne som tar styringen over i hvilken rekkefølge barna skal få lov til å spise hva, og til hvilket måltid de skal få lov til å spise yoghurten eller frukten de har med seg. Barn blir nektet å spise yoghurten eller frukten sin først, dersom de ønsker det. Ofte tar de voksne disse tingene vekk, og legger dem et annet sted, før de så plasserer et par brødskiver foran barnet.

Er det slik vi burde opptre? Har ikke barn rett til å bestemme noe av hverdagen sin selv? Jeg kan godt forstå intensjonen; barnet burde få i seg den næringen det trenger i løpet av en barnehagehverdag. Men har rekkefølgen virkelig noe å si?

Når jeg har sett barn bli nektet å spise yoghurten eller frukten sin først, har dette som oftest endt i tårer og frustrasjon for barnet. Måltidet blir derfor ikke hyggelig verken for barnet selv, barna rundt eller de voksne. Den hyggelige stunden som pedagogen hadde planlagt at måltidet skulle bli har endt i dårlig stemning og frustrasjon, kun fordi vi som voksne ville at yoghurten skulle spares til brødskivene var fortært.

Får barnet virkelig matglede av å bli tvunget til å spise brødskivene sine? Jeg har sett barn som presser i seg de siste skorpebitene for å kunne få yoghurten eller frukten sin. Er matgleden til stede her?

Jeg har vært i barnehager som har latt barnet selv få velge og jeg ser ingen negative konsekvenser med det. Barnet er glad og koser seg med maten sin, og stemningen rundt bordet er på topp. Ofte blir resten av matpakka spist, og det med glede!

Vi må kanskje tenke litt over hva vi selv ville ha følt om noen ba oss om å spise to brødskiver før vi kunne få yoghurten vår. Barn er ikke annerledes enn oss voksne. Vi voksne kan nemlig stå opp en dag å føle at matlysten ikke er helt på topp, og kanskje det kun er yoghurt som er fristende til å begynne med. Det samme gjelder nok også små barn. Vi må ikke bruke makten vår de stedene der det ikke er nødvendig.

Måltidet som pedagogisk arena

Istedenfor å legge oss opp i hvilken rekkefølge maten skal bli spist, kan vi heller prøve å fokusere på de gode samtalene rundt måltidet. Det å skape en god atmosfære rundt bordet, vil jeg tro er nøkkelen til at alle barn opplever mat og måltid som noe positivt. Og dersom vi er bekymret for at barna ikke vil spise, kan man heller ta i bruk andre tiltak enn tvang.

Det å ha en eller to voksne som sitter ved bordet og spiser selv, har jeg sett har hatt en positiv effekt. Om vi voksne styrer rundt hit og dit og ikke er til stede for barna vil vel heller ikke barna være ved matbordet?

Ofte tror jeg det mest effektive er at vi voksne klarer å skifte fokuset vårt. Det handler om å være gode forbilder og om å være voksne som er til stede rundt måltidet, slik at barna skal kunne oppleve det som noe positivt. Ved å ha tilstedeværende voksne under et måltid, er det også enklere å skape det miljøet man ønsker, og det blir dermed lettere å få til de gode samtalene man er ute etter.

Måltidet er ikke bare en arena hvor fokus er å få i oss nok næringsrik mat, det er også en sosial arena som er utrolig viktig for samspillet mellom barn-barn og barn-voksen. Dette står også som anbefaling på Helsedirektoratets nettsider.

Måltidsituasjonen er tross alt en av få stunder i løpet av en dag hvor barna får «landet» litt og pustet ut. Og derfor burde vi ha et større fokus på hvordan måltidet er, og rammene rundt.

Det handler om at vi voksne i løpet av barnehagehverdagen må tørre å stille oss selv spørsmål som; «hvorfor gjør jeg dette» og «skaper dette matglede for barnet?» Vi må tørre å stille oss kritisk til det vi selv gjør og kunne være åpen for endringer. Vi skal jo tross alt arbeide for barnets beste, men jeg vil ikke si at det å tvinge i en toåring to brødskiver og nekte den å spise yoghurten sin først, er å arbeide for barnets beste.