Farvel Erik!

Jeg elsker å leke med Erik i barnehagen, og av og til besøker vi også hverandre på ettermiddagen. Vi finner på så mye gøy. De voksne er ikke alltid enige i at det vi gjør er så morsomt, for de sier ofte at vi er så rampete. Spesielt når vi leker sammen. Vi mener ikke noe vondt med det. Vi har bare en livlig fantasi, og noen ganger så blir vi så ivrige at vi bryter enkelte regler når vi leker.

En dag så skrudde vi på vannet ute, der det endte med at vi spylte med slangen på alle som var i nærheten. De voksne i barnehagen informerte foreldrene våre om det, og foreldrene våre hadde fått nok. Nok av å få negative tilbakemeldinger fra barnehagen. Hvorfor la de ikke mer vekt på alt det positive vi fikk til sammen? Da jeg turte å slutte med bleier fordi Erik oppmuntret og støttet meg. Når Erik greide å smøre på maten sin selv for første gang, fordi jeg holdt i smørekniven sammen med ham.

"Du skal ikke leke mer med Erik", sa mamma og pappa til meg den ettermiddagen. Jeg fikk ikke sove den natten. Hvorfor? Han var jo min aller beste venn. Vi pleide å spise av hverandres matpakker. Vi pleide å gjøre alt sammen, helt fra vi ble levert til vi ble hentet. Jeg gråt meg til slutt i søvn.

Dagen etter hadde jeg ikke lyst til å dra i barnehagen. Men jeg måtte. På tur inn i gården til barnehagen så møtte vi Erik og foreldrene hans. Jeg ble automatisk glad og glemte meg av. Men mamma tok meg til siden og sa: "Husk, dere skal ikke leke sammen".

Vi satt på hver vår side ved frokostbordet. Hva er galt med Erik, tenkte jeg. For det må det jo være. Siden han ikke kan være vennen min mer. Han må være ond. Noen man må holde seg unna. Man kan ikke like dem som er slem. Jeg tenkte hele dagen. For jeg hadde jo Erik som min beste venn, så nå satt jeg alene å lekte. Da har man mye tid til å tenke. Det gjorde vondt i magen. Veldig vondt i magen. En veldig rar smerte.

Les flere kronikker av Stian Pedersen her: En liten «skal bare» fra en treåring og Et bristende hjerte gir vondt i magen.

Ei uke senere...

Erik leker i sandkassen med to andre gutter. De har det veldig gøy. Jeg ville så gjerne vært med. Men jeg har hverken verktøy til å sette ord på hva jeg føler, eller nok makt over egne ønsker til at jeg får gjort noe med det. Så jeg vet ikke hvorfor.. men jeg kaster sand på Erik. Han får det ned i nakken slik at det klør. Han gråter mens han roper at jeg er dum. Det gjør vondt igjen. En stikkende følelse, og det føles som jeg er veldig, veldig tung. Jeg fikk mer kjeft den dagen. Og "Hold deg unna Erik" ble nok en gang et tema.

Dager gikk. Uker gikk. Ikke bare var vennskapet over, vi var blitt bitre uvenner. For vi tenkte begge to at den andre var slem. Hva skulle vi ellers tenke? Når vi blir holdt borte fra hverandre. Når foreldrene våre kan snakke seg i mellom, men ikke vi. Når barnehagepersonalet heller ikke ser hva dette gjør med oss, men også var enige i at vi burde holdes adskilt. Når ikke noen av våre voksne kan se hva som skjuler seg inne i våre små kropper.

Følelser som er ille å bære på, men enda mer ille ettersom vi ikke har evne til å sette tilstrekkelig med ord på disse. Mamma og pappa kan ikke klandres, de vil bare mitt og Eriks beste. Samtidig som det blir mer ro i barnehagen. Men jeg sku ønske noen i barnehagen hadde kompetanse til å forstå. Til å se.. for det er dere som observerer oss begge to samtidig, eller ihvertfall burde gjøre det. Som bør greie å se at dere har gjort en feil. En feil som må rettes opp. Det krever godt trente øyne for å gjøre dette. Det krever at du er der. Ikke bare ser på oss, men ser oss!

Vi er ofte i hver vår lekegruppe ute. Erik og jeg. Vi gjør alt hva vi makter for å få de andre med på vårt parti. Før vi i det skjulte kaller hverandre vonde ting. Og kaster ting etter hverandre. Om kvelden tenker jeg igjen. Ligger her og tenker. Jeg savner Erik, jeg. Synd at noe ble så galt med han at han ikke lengre kan være en venn. For vi pleide å hjelpe hverandre med alt. Han lærte meg faktisk å klatre i trær. Jeg lærte ham å telle til 20. Jeg tror jeg har lært mye mindre nå enn hva jeg lærte da vi var venner.

Men jeg har hvertfall lært nå at Erik er slem.

Farvel Erik!

Har du meninger om det Stian Pedersen setter ord på? Del dine meninger i kommentarfeltet under.