En stille bønn fra en toåring

Hei. Jeg er to år og jeg har akkurat startet på den lange reisen kalt livet. Jeg trenger deg. Du som er sammen med meg når mamma og pappa er på sine jobber. Jeg kommer til deg hver dag. Hver uke. Hele året. Jeg klarer ikke å si alt det jeg ønsker med ord, men jeg forstår nesten alt av det du sier allikevel. Og jeg leser deg. Jeg er en mester på kroppsspråk. Jeg ser deg. Jeg ser om du ønsker å være sammen med meg eller ikke.

Når jeg kommer om morgenen så er jeg ekstra varsom. Varsom for lyder, bevegelser og egentlig alt som foregår rundt meg. Da trenger jeg å bli møtt av en trygg voksen. En som jeg kjenner godt og som jeg vet er der for nettopp meg. Jeg skjønner at du som voksen vil si hei til mamma og pappa. Jeg skjønner at dere må utveksle beskjeder i forhold til om jeg har spist frokost eller ei og om jeg trenger å sove lur i barnehagen eller ei. Men husk at du er der for meg. Det er jeg som trenger deg. Og jeg er her nede.. på gulvet. Kom ned da vel. Si hei til meg her nede og jeg vil straks føle at dagen har fått en god start.

Jeg vet at jeg etterpå må sitte rolig ved frokostbordet. Men om jeg tuller og ler er vel ikke så farlig? Jeg hører at du sier at jeg må spise opp brødskiva. Men hvorfor? Om jeg ikke er mer sulten.. Jeg er liten, men kjenner etter selv om jeg vil ha mer mat akkurat nå. Når du lager for mye av din egen mat til et måltid, er du da nødt til å spise opp alt selv om du ikke orker?

Les også: Hjerneforsker: Ettåringer blir undervurdert.

I leken kan jeg være litt voldsom. Jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal kommunisere med de andre barna uten å dytte de unna lekene som jeg vil ha. Husk at jeg er i en alder der det er vanskelig å forstå andre. Jeg må lære meg dette. Du kan lære meg dette uten å bli sint på meg. Vær bestemt, men ikke sint.

Du kan finne meg på de rareste plasser. Under bordet, oppe på en benk eller til og med inne i et skap der jeg har gjemt meg. Husk at for meg er dette fordi jeg er nysgjerrig. Ikke minst så har jeg akkurat lært meg å klatre. Å klatre for meg er en indrestyrt trang jeg har på lik linje med de tingene som du har en trang til å gjøre.

Jeg liker å kle på meg selv. Men ikke alltid på den måten som du tenker er den beste måten. Jeg liker å prøve skoene dine. Fordi de er så store. De er gøy å prøve. Men når du oppdager meg, kan du da le med meg og ikke av meg? Ikke pek på meg mens du står oppreist og ler. Da kan jeg bli krenket. Sett deg ned sammen med meg. Men bare le om jeg ler. Jeg kan også kle på meg mine egne plagg. Men vær så snill å la meg prøve selv. Det er vel ikke noe vi absolutt må rekke. Jeg tror ikke lekeplassen stenger der ute om vi er ti minutter senere enn de andre barna?

Les også: Slik roser du barn riktig.

Nå er jeg sliten. Det ble mange inntrykk både inne og ute. Det koster krefter å løpe, klatre, tegne og bygge. Jeg synes det er tungt å sitte med matbordet. Jeg vil kanskje sove. Kanskje er bleien plagsomt full. Jeg er ikke så tålmodig nå. Så jeg bråker kanskje litt. Sitter kanskje litt urolig på plassen min. Kanskje du kan si at du forstår at jeg er sliten nå? Kanskje du sier det når du hjelper meg fra bordet. Kanskje du til og med orker å synge en sang for meg på stellebordet etterpå? Da blir jeg glad. Jeg elsker å høre noen synge og jeg bryr meg ikke om hvilken stemme du har. Det jeg bryr meg om er at du orker å synge for meg. Kanskje har jeg til og med lyst til å synge med på de ordene som jeg kan, og så har vi en fin stund sammen.

Kan du prate rolig til meg når du legger meg i vogna? Om jeg gråter, så ikke bli sur. Kanskje er det faktisk du som har glemt smokken min. Eller kosebamsen. Eller så er jeg bare veldig trøtt og sliten og for meg så er nettopp gråten en del av min kommunikasjon her og nå. Når jeg våkner.. kan du smile til meg? Husk at jeg har vært i drømmeland. Hva om noen stod ovenfor deg med et helt likegyldig ansiktsuttrykk når du våknet etter en lur på sofaen? Det ville ha føltes rart tenker jeg. Kanskje til og med litt skummelt. Kanskje skal jeg kun bruke smokk når jeg sover. Det har mamma og pappa blitt enige om. Men du trenger vel ikke rykke den bort straks jeg våkner? Kanskje jeg kan få våkne litt først. På fanget ditt. Der det er trygt å våkne. Husk at smokken og kosebamsen ofte er mine trygghetsgjenstander. De gir meg nettopp det... Trygghet.

Jeg synes ikke det er noe særlig å bli satt rett ned på gulvet når jeg kommer opp av vogna. Da er jeg veldig ustø. Jeg ber bare om litt av din tid. Litt av din tid vil jeg veldig også gjerne ha når jeg er klar for å leke. Jeg kan leke alene også. Jeg har også lang nok livserfaring til å vite at voksne ikke kan leke hele tiden. Jeg er nemlig i lekens verden hvert eneste sekund av min våkne tid, og det er det vanskelig å holde følge med. Men du kan delta litt? Da blir jeg glad. Og vet du hva.. jeg liker også godt å leke når du rett og slett sitter sammen med meg. Og er der. For meg. På gulvet blant alle lekene.

Les også: Barnehagen – er en arena for psykisk helse mener Ida Brandtzæg. 

Jeg elsker å gjøre ting sammen med deg som er voksen. Jeg er jo to år tross alt. Og det er mye jeg kan. Om jeg bare får gjøre det sammen med deg. Jeg kan hjelpe med brøddeig, bolledeig og ikke minst vaffelrøre på kjøkkenet. Jeg kan også smøre på brødskiva om du gjør det sammen med meg. Husk at jeg speiler meg gjennom deg. Det jeg klarer å gjøre sammen med deg i dag, det kan jeg gjøre alene i morgen.

Og du? Når jeg mestrer nye ting i livet. Selv de små tingene.. alt fra å kle på meg en sokk til å mestre bevegelsene i en sanglek. Kan du da være glad på mine vegne? Jeg bryr meg ikke alltid så mye om bare det du sier skjønner du. Jeg ser deg. Jeg ser på ditt ansiktsuttrykk og dine kroppsbevegelser om du virkelig er stolt over mine prestasjoner. Klapp gjerne. Det liker jeg. Og du trenger ikke si at jeg er flink til å kle på meg om det bare er sokkene jeg har klart å få til. For jeg gjennomskuer deg. Jeg vil ha ros for nøyaktig det jeg gjør. Nemlig at det var akkurat sokkene jeg var flink til å kle på meg.

Og du.. en siste ting. For nå nærmer det seg hentetid her i barnehagen. Kan du være så snill å la være å prate med mamma eller pappa som om jeg ikke er til stede? Jeg forstår nemlig nesten alt som blir sagt, så ikke krenk meg på denne måten. Prat gjerne om meg, for jeg liker å være i fokus. Men gjør det på en slik måte at det er greit for meg å høre på. For jeg er tillitsfull til deg, men dette kan brytes om jeg blir skuffet.

Og takk for at du  hører meg og min stille bønn! Da gleder jeg meg til å komme tilbake i morgen!