Et lykkelig «på gjensyn» fra en ettåring

Dagen er kommet. Dagen mine foreldre til en viss grad er forberedte på, selv om de vet det blir en ny og tøff utfordring. Å overlate ansvaret for meg til totalt fremmede. Å stole på at de tar vare på det mest dyrebare de har i livet. Jeg derimot, jeg er for liten til å forstå hva som skal skje. For jeg har ikke erfart dette. Jeg forstår nemlig de ordene jeg har erfart, og barnehage er et helt nytt ord i så måte. At mamma og pappa skal på jobb, innebærer for meg noe som betyr at de blir borte, men da gjerne en av gangen. Og det takler jeg fint. Uten sorg.

Tre dager med tilvenning, og tre dager er mye av mitt korte liv. Selv på disse korte dagene så blir jeg veldig sliten. Utallige inntrykk har jeg sugd til meg — og fordøyd. Jeg legger nemlig merke til den minste lille kroppsbevegelse og lyd. Og dette koster krefter. Disse dagene er viktige for meg, for foreldrene mine og for deg som skal være der for meg. Når mamma og pappa skal etterlate meg alene. De første dagene skal det innhentes all mulig informasjon i form av skjemaer.

Men du! Uansett rutine for startsamtaler i forhold til hva jeg liker, hva jeg har behov for og hvilke rutiner jeg er vant med — ta med deg dette under alle de tre dagene. Hele tiden. Husk at dette dreier seg faktisk om hele meg. Hvem jeg er. Og det er vanskelig for mamma og pappa å huske på å nevne nøyaktig alt på bare en enkel samtale. Noter underveis. Og du, husk at mamma og pappa kjenner meg best. Alltid. De har vært der fra den dagen jeg åpnet øynene. Og gjennom  erfaringer, så vet de nøyaktig hvordan jeg liker at ting er, og hva mine signaler gjennom kroppsspråk betyr. Du blir også å lære meg å kjenne — med tiden. Med kjærlig omsorg og erfaringer, så kommer vi dit.

Dagen er kommet. Jeg skal være alene — alene her ute i den store verden. Det finnes ingen forhåndsfasit for hvordan dette går. Med hvordan det går, så handler det om hvordan jeg reagerer og hva jeg føler i starten. Sluttresultatet er nemlig alltid det samme: Jeg blir trygg. Men uansett hvordan reaksjonen er — kraftig eller liten — så er sannsynligheten stor for at jeg er i en liten sorg. I sorg over at mamma og pappa ikke er her nå. Jeg har ikke tidsperspektiv i så måte heller. «Mamma og pappa kommer snart», er en setning jeg håper at du ikke bruker nå. For da venter jeg resten av dagen. En hel dag for meg er faktisk en liten evighet det.

Ikke avled meg for mye fra gråten. For den er faktisk viktig å få slippe løs, for min del. For min lille kropp og sjel. Trøst meg, vær hos meg og gå den lille mila sammen med meg. Men sier du for eksempel «se der! et fly på himmelen» mens jeg gråter i armkroken din, så er det bare som å trykke på pause på filmen du så på i går. Den blir ikke ferdig, den tar bare en pause. Og når flyet er borte så er gråten tilbake. For da husker jeg hvor jeg var og hva jeg følte. Og vi må starte litt på nytt igjen. Og det føles ikke godt for meg. La heller gråten min få en naturlig slutt når jeg er klar for det. Det føles så godt da. Langt inne i meg. En følelse av ro og velbehag. Vit at dette er en reell sorgprosess for meg. En prosess du må kjenne til og ha kunnskap om, for slik kan vi klare dette på en veldig god måte. Det tar tid disse dagene. Men du! Barn som trøstes hver gang de gråter får en følelse av mottatt kjærlighet og omsorg. Og vil derfor med tid og stunder bli de aller mest trygge. For har vi et fang i starten når vi trenger det, så vet vi at vi har et fang om vi skulle behøve det senere.

Og kjære mamma og pappa. Vær ikke redde, vær ikke lei dere. For dette er ikke farlig. Dette er noe som alle barn går igjennom ved første lengre adskillelse fra sine foreldre. Og ingenting er bedre enn å la det skje i barnehagen. Hos de voksne der, som jeg veldig snart er veldig trygg på. Og så glad i. De gir meg så mye og de gir av seg selv. Dagen deres går ut på å være der for meg. De gir meg det jeg trenger. Ikke bare i form av mat og ny bleie. For kjære mamma og pappa, vet dere hva? I dag har jeg sovet to ganger i barnehagen, akkurat slik jeg er vant med. Jeg ble lagt med omsorg og varme. De fant frem favorittsmokken og kosebamsen. Min kjære, kjære kosebamse. De sang for meg. Sang for meg mens jeg satt på fanget, de sang for meg mens jeg lå på stellebordet og de sang favorittsangen min når jeg ble lagt i vogna. Den dere vet som jeg er vant med å sovne til.

Ikke bare smører de brødskiva med det pålegget som jeg liker, de skjærer den også slik jeg er vant med. De lærer meg hvordan jeg skal opptre i samhandling med andre barn, og de lærer meg det på en myk og kjærlig måte. En måte som jeg forstår. For de vet hva ettåringer behøver. Og når de nå har blitt kjent med meg, så vet de nøyaktig hva akkurat jeg behøver. De prater med meg hele dagen. På mine vilkår og på mitt språk. De gjør det med stor innlevelse og kroppspråk, fordi de vet at det er akkurat det jeg behøver i denne alderen. De er ikke redde for å dumme seg ut når de leker med meg. De har valgt dette yrket fordi de er glade i barn. Og det blir de. Glade i nettopp meg. Det kan dere være sikre på.

De kjente kanskje ikke akkurat meg i starten, men de er gode på hvordan de skal imøtekomme alle barn. Det er nemlig en forutsetning for at de skal være der. Ønsker jeg å holde litt avstand til noen av dem som er der i starten, så lar de meg få det. Mens jeg observerer dem. Jeg er glad i observere mange på avstand. Å se dem sammen med andre barn og i andre situasjoner. Til jeg blir trygg på dem. Og det morsomme er at de som har gitt meg tid og rom i starten til å observere dem utenfra, er gjerne de som jeg nå er aller mest trygg på, og som jeg oppsøker. Og de vet også at jeg hver morgen kan starte med å være sjenert igjen. At jeg ofte er slik at jeg ikke ønsker deres fang eller samvær før min mamma eller pappa er dratt. For det er gjerne akkurat da at jeg straks mer enn gjerne kommer på fanget til en voksen i barnehagen.

Barnehagen er en institusjon. Men en god institusjon er basert på menneskene som benytter seg av den. Vi barna er de viktigste her og vi kommer i alderen 0-6 år. Som ettåring lærer jeg ikke 3+5 eller alfabetsangen. Småbarnspedagogikk dreier seg om så mye mer enn som så. Om så mye mer enn bare planlagte aktiviteter på månedsplanen. Det dreier seg om her og nå — om hele mennesket. Om hele barnet og hvor jeg er nå i livet. Det dreier seg om alt fra hvordan man bør prate til barn under hverdagsaktiviteter som måltid og påkledning, og til morsomme sangsamlinger på våre premisser. Mamma og pappa? Dere aner ikke hvor gøy jeg hadde det i dag. På samlingen for oss minste så hoppet og danset vi mens vi hørte på de voksne som sang og klappet mens de smilte og lo. Da lo vi også. Og vi trengte ikke å sitte i ro, for det er ikke der vi er nå. I utviklingen vår. Etterpå gikk vi ut. Det var søledammer der. Morsomme søledammer som ikke var for dype. Så de fikk vi plaske i. Og det gjorde ingenting, for tørre klær fikk vi med en gang vi kom inn.

LES OGSÅ: En stille bønn fra en toåring
LES OGSÅ: En liten «skal bare» fra en treåring

Og dere! Pedagogikken for oss ettåringer her dreier seg i veldig stor grad om omsorg. Å gi meg kjærlighet og varme. Og det får jeg. Jeg gleder meg til å komme hjem etterpå. For jeg er veldig glad i mamma og pappa og trenger tiden hjemme også. Men sosialiseringen jeg får med andre barn spesielt, er veldig viktig for meg. Og jeg er veldig glad i barnehagen også nå. Selv om jeg fortsatt kan bli litt trist når dere drar. Men det er bare fordi jeg blir å savne dere litt. Ikke fordi jeg ikke er glad i barnehagen også. For jeg er nemlig lykkelig på alle kanter nå. Så når jeg nå vinker ha det til mamma og pappa om morgenen når de drar, så er det ikke lengre et sorgfylt farvel. Det er et kjærlig «på gjensyn». Vi ses etterpå!