En viktig voksen

Som ansatt i barnehage er man en viktig voksen i mange barn sitt liv. Man kan komme til å møte barn i sorg, barn som lengter, som er engstelige, som man har dårlig samvittighet for eller som man får en «klump i magen» av. Man kan møte barn som trenger tydelige svar, og barn som trenger at voksne tar ansvar.

Hva gjør du med dette, og hva gjør dette med deg?

Barnehagedekningen i Norge gir både unike muligheter og et enormt ansvar. Barnehageansatte har mulighet til å avdekke tidlige tegn på forsinket eller avvikende utvikling, samt ulike former for omsorgssvikt, og å iverksette forebyggingstiltak. Barnehagene har også et særskilt ansvar for å sørge for en trygg og god utvikling for alle barn. Å få bidra til et trygt og omsorgsfullt miljø for samfunnets minste borgere på en profesjonell måte, er et privilegium.

Samtidig vet vi at bildet av barnehagelæreres arbeidshverdag er langt ifra rosenrødt og enkelt: Barnehagelæreren skal helst være overalt, hele tiden: Leke, dokumentere, undervise og trøste, oppdage og håndtere mobbing, konflikter og utenforskap. Være en rollemodell for barna, samarbeide om rutiner med kolleger og opplæring av vikarer, imøtekomme foreldres ønsker, føringer fra barnehagestyrer, og av og til implementere rådene fra helsesøstre, barnevern, BUP, PPT eller andre.

I løpet av arbeidshverdagen kan man derfor stå overfor mange kompliserte valg og etiske dilemma.

Å være bevisst hvilke holdninger og verdier vi har med oss som privatpersoner, hvilken kultur som gjelder på avdelingen, samt hvilke lover, regelverk og yrkesetiske retningslinjer som påvirker våre valg og vurderinger, er viktig for alle yrkesutøvere. Denne bevisstgjøringen kan medføre at vi kjenner på en økt mestring av arbeidsoppgaver, og kontroll på egen rolle og rolleutøvelse. Dette er i neste omgang avgjørende for trivsel og utvikling på jobb.

For mange barnehageansatte forteller at det er barna som roper høyest som får de voksnes oppmerksomhet når de er på jobb.  Ofte ser vi også at voksne venter eller vegrer seg for å ta opp vanskelige spørsmål med et barn man uroer seg for, og er usikre på hvordan man bør gi informasjon eller gjennomføre en støttende samtale med barnet. Det kan være mange grunner til dette. Resultatet blir ofte at ingen direkte tar opp samtaler med barnet om sentrale spørsmål som angår dets selvforståelse. Vi kan ha egne erfaringer med oss som gjør at vi kjenner et sterkt ubehag ved å skulle innlede en slik samtale med et barn vi bekymrer oss for. Vi kan også lure på om informasjonen vi eventuelt får er til å stole på, og hva vi eventuelt skal gjøre med den. Vi kan ha ideer om at det er vanskelig for barnet å fortelle om det ubehagelige, være redde for å rippe opp i den vonde, eller ikke ønske å lede barnet til å «sladre».  

En opplevelse av liten mestring og kontroll i arbeidet, eller følelsen av at arbeidshverdagens krav tvinger oppmerksomheten bort fra ønsket om å fokusere på det enkelte barns behov, kan representere ulike kilder til stress for en barnehageansatt. Over tid kan stresset bygge seg opp snikende og nærmest umerkelig, og føre til fysiske eller emosjonelle plager. God faglig trygghet, forståelse for ens rolle og plikter som barnehageansatt, og tilstrekkelig kompetanse om samtaler med barn som man er bekymret for, vil bidra til å styrke mestringsfølelsen hos den voksne. Et arbeidsmiljø med åpenhet for usikkerhet, diskusjoner og emosjonell støtte, er i tillegg viktig for å ivareta hverandre som kolleger.

Samlet sett vil dette kunne bidra til å forebygge at belastende bekymringstanker, nettopp forblir den enkeltes private bekymringstanker. Det er til det det beste for både barn og voksne.