«I dag overhørte jeg et barn si til et annet: Hvis du går ut av den døra en gang til, så dreper jeg deg!»

• Denne artikkelen ble først publisert i november 2018, og hentes fram på nytt til glede for nye lesere.

I dag overhørte jeg et barn si til et annet: Hvis du går ut av den døra en gang til, så dreper jeg deg!

Jeg reagerte momentant og hadde sikkert et sjokkert uttrykk i ansiktet. Jeg håper ingen av barna så meg.

Da jeg gikk inn til barna som var til stede, spurte jeg barnet som hadde uttrykt dette:

Vet du hva det betyr, det du sa?

Hen ristet på hodet og så utilpass ut. Jeg sa:

Det betyr at du ønsker hen død. Hva tenker du om det?

Det hadde hen ingen tanker om, i hvert fall ingen hen ville dele med meg for øyeblikket. Jeg fikk til en samtale på sparket om hvordan vi snakker med hverandre, og hvordan vi ønsker å være sammen. Jeg vil ikke gradere samtalen på en skala fra 1 til 10 om hvor vellykket jeg følte det var, men jeg er redd refleksjonsnivået var på et lavt og bedagelig nivå. Jeg hadde jo tross alt forstyrret leken. Og noen ganger opplever jeg at de svarer det de tror jeg ønsker å høre, så de kan fortsette å leke uforstyrret.

Utgangspunkt for refleksjoner

I ettertid har jeg tenkt mye på det som skjedde.

Jeg har reflektert med kolleger.

Jeg lurer på hvor en slik frase kommer fra. Har barnet lært det hjemme, fra søsken, fra foreldre, fra andre? Hvordan uttrykker vi oss, vi som skal være rollemodeller for barn?

Vi har mye makt i kraft av å være voksen. Vi tolker også alt ut ifra vårt perspektiv: Voksen-perspektivet. Det er en fallgruve vi må være klar over når vi overhører barn bruke ord og uttrykk: Jeg tar med meg all min levde erfaring og min fortolkning inn i møtet med det som skjer og tillegger uttrykket en mening slik jeg ser den.

Hva som var intensjonen i uttrykket var ganske tydelig; Å få det andre barnet til å slutte å gå ut og inn.

«På seg selv kjenner man andre» er et noe slitt uttrykk. Dette håper jeg vi kan legge på hylla, for det er ikke slik at vi er like. Og hvis jeg skal tolke andre ut ifra meg selv, så gjør jeg stor urett mot denne personen. Jeg legger min forståelse inn i det den andre sier eller gjør, istedenfor å undre meg over hva personen mener.

Et felles ansvar

Det er ikke greit å bruke makt på denne måten som dette barnet gjorde, men vi hører det daglig hvordan alle barna forsøker å utøve makt i de fleste situasjoner. De bruker de maktmidlene de kan. De truer med sanksjoner:

– Du får ikke komme i bursdagen min hvis….

– Vi kan være bestevenner hvis….

– Vi er ikke bestevenner hvis…

– Du får ikke være med i leken hvis…

– Du får være med i leken hvis…

Hvordan opplevde barna som var til stede denne situasjonen? Vi har flere perspektiver i denne hendelsen. Her er det også en skjev maktfordeling. De barna som lekte sammen på rommet utøver makt på hver sin måte mot hverandre, samtidig som de lærer av hverandre.

Vi jobber daglig med sosial kompetanse i barnehagen. Ifølge rammeplan for barnehagen betyr det: «Ett sett av ferdigheter, kunnskaper og holdninger som vi trenger for å mestre ulike sosiale miljøer. I barnehagen skal alle barn kunne erfare å være betydningsfulle for fellesskapet og å være i positivt samspill med barn og voksne (KD, s.22)».

Barnehagen har et samfunnsmandat og et verdigrunnlag å forvalte, og foreldrene og barnehagens personale har et felles ansvar for barnets trivsel og utvikling. (KD, s.29).

Et annet ordtak det er fristende å avslutte med er: «Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn.»