Gullkorn fra barnemunn?

Hvordan ville du ha likt det hvis noe av det du hadde fortalt til en kollega, sjef, venn eller ektefelle – kanskje noe du hadde misforstått – var blitt tatt ut av sin sammenheng og lagt ut på sosiale medier som en komisk uttalelse? Selv om det var lagt ut anonymt, med endret navn (alderen din var med i parentes), slik at ingen kunne vite at det var deg som hadde sagt det, ville du ha likt det? At folk gikk rundt og humret og lo, «likte og delte» akkurat det du hadde sagt i fullt alvor til en annen? Fra tid til annen kan vi lese i aviser, på sosiale medier – eller til og med i bøker – såkalte «gullkorn fra barnemunn». Det er utsagn barn har kommet med (eller i hvert fall blir det fremstilt sånn) som når det leses med voksnes øyne, blir komiske, humoristiske og søte. Det er gjerne hvis barn filosoferer over vanskelige tema som liv og død, hva er lykke, meningen med livet, osv. Eller de skal forklare vanskelige ord og uttrykk. Da kan vi få høre at barn ikke vil bli begravet når de dør, fordi de ikke kan få puste nede i jorden, at «ekteskap» er det motsatte av et «jukseskap», osv.

Dette innlegget ble først publisert på Greves blogg Gode barnehageliv.

Noen av disse utsagnene er konstruert ved at voksne stiller svært ledende spørsmål til barn, nærmest legger ordene i munnen på ungene. Jeg vet i hvert fall at forfattere av bøker med slike «gullkorn» har gått frem på denne måten. Det tar jo tid å fylle en hel bok med morsomme sitater, og da kan det være greit å «hjelpe» barna litt. Og barn vil som regel gjerne at voksne skal bli fornøyde, så det er ikke vanskelig å få dem til å svare slik vi forventer.

Andre utsagn kan komme fra barna når vi voksne sitter og filosoferer sammen med dem: «Lurer på hva som skjer når vi dør?» Barn har ofte beundringsverdig åpen holdning til livet og alle dets finurligheter og komplekse sammenhenger. Som mennesker forøvrig er også barn på jakt etter å forstå meninger, og kan finne logiske forklaringer som viser seg ikke alltid å stemme med virkeligheten. Det kan voksne også. Men barn har kortere livserfaring og et mindre vokabular enn oss som har levd lengre. Derfor må de bruke enkle ord for å beskrive kompliserte ting. Det kan føre til noen pussige slutninger. Men det behøver ikke å bety at barna har ment å være morsomme. De forsøker å finne mening, og prøver å formulere tankene sine – akkurat som alle andre gjør.

Jeg mener at det er et grunnleggende premiss at vi skal behandle andre mennesker med respekt og anerkjennelse. Når barn snakker med voksne, må de kunne være trygge på at det de forteller eller forsøker å uttrykke, blir behandlet med respekt. Av og til kan vi alle si ting i fullt alvor, som plutselig kommer ut som noe komisk eller rart. Da er det selvsagt greit å le og tulle litt av det. Der og da. Sammen. Men er det greit å dele med alle andre?

Av og til lurer jeg på om jeg er veldig snerpete. At jeg ikke eier humor og MÅ se det seriøse i alle ting. For det er jo en av gledene ved å jobbe så tett med barn, at man får med seg så mange gullkorn på veien! Og endrer man navn på barna, så ingen kan vite hvem som har sagt det – da er det vel ikke så farlig å dele på Facebook?

Når jeg er i tvil om hva som er etisk riktig å gjøre, pleier jeg å stille meg selv følgende spørsmål: Ville jeg ha likt det dersom noen andre gjorde det mot meg? Er dette med på å styrke barns selvtillit? Opplever barn å bli anerkjent og respektert hvis jeg gjør dette? Og dersom svaret på noen av disse spørsmålene er NEI, mener jeg det er best å la være. Det samme kan vi tenke på når vi lurer på om vi skal «like og dele» såkalte gullkorn fra barn.

• Anne Greve er barnehagelærer og professor i barnehagepedagogikk ved OsloMet.