Familiesamarbeid med flerspråklige familier i bringe- og hentestunden

Starten på et nytt barnehageår handler mye om å ta i mot nye familier. Vi er nå i en situasjon der vi ikke vet hvor lenge barnehagene blir stengt.

Når barnehagene åpner igjen, vil det å komme tilbake til barnehagen igjen oppleves som nytt for mange, og familier, barn og ansatte vil kanskje oppleve starten igjen som en slags ny tilvenning. 

I bacheloroppgaven min skrevet i 2018 spurte jeg:

Hvordan kommuniserer ansatte i en flerkulturell barnehage med en flerspråklig familie i hentesituasjon, og hvilken egenverdi har hentesituasjonen for flerspråklige familier?

Når jeg nå reflekterer over mine funn i oppgaven, må jeg påpeke at funnene er gjort i én barnehage og observasjonene er gjort rundt én familie. Samtidig vil jeg underbygge mine refleksjoner med erfaringer jeg har gjort i barnehagelivet ellers og faglitteratur. I denne teksten er fokuset rettet mot flerspråklige familier, men jeg ser i ettertid at funnene absolutt vil bidra til et styrket familiesamarbeid med familier med norsk som morsmål også. Bli kjent med familiene og lær å kjenne hvordan de ønsket å bli møtt i barnehagen.

Tenk familiesamarbeid heller enn foreldresamarbeid!

Jeg velger å anvende begrepet familiesamarbeid heller enn foreldresamarbeid. Dette fordi jeg ser at familier med flerkulturell bakgrunn ofte inkluderer øvrige familiemedlemmer i tillegg til mor og far i samarbeidet med barnehagen.

Å bruke begrepet flerspråklig i stedet for minoritetsspråklig,  er mer inkluderende og likeverdig. Hvorfor ikke synliggjøre at en familie kan noe mer enn morsmålet, ikke rette søkelyset mot at de ikke snakker flytende norsk. La oss sette begrepet minoritetsspråklig i et globalt perspektiv. Et språk som hindi brukes av rundt 260 millioner mennesker, men defineres som et minoritetsspråk i Norge. Norsk derimot sees på som et majoritetsspråk selv om det brukes av rundt fem millioner. Det kommer an på hvilket perspektiv vi har, på øyet som ser.

Prøv å misforstå hverandre så lite som mulig!

I nyttårstalen sin i 2007 sa kong Harald V at et inkluderende samfunn overlater ingen til seg selv, det det kommer an på er å prøve å misforstå hverandre så lite som mulig! Norge er i dag et flerkulturelt land bestående av mennesker med tilknytning til hele verden.

I Rammeplanen 2017 står det at barnehagen skal legge til rette for at foreldre og barnehage har en god og jevnlig dialog om enkeltbarnet. Vi skal være bevisste på at familier med tilknytning til samme land, nasjon, kultur eller religion allikevel vil være individuelt forskjellige, også når det gjelder kjennskap til barnehagesystemet i Norge, vi må ikke skjære alle over én kam.

Gi barnehageansatte kompetanse i interkulturell kommunikasjon!

I bacheloroppgaven benyttet jeg begrepet interkulturell kommunikasjon.

Interkulturell kommunikasjon er en kombinasjon av holdninger, kunnskap, forståelser og ferdigheter. Kort sagt handler det om kommunikasjon mellom mennesker som opplever å ha ulik språklig og kulturell tilhørighet av både verbal og nonverbal art.

Så, hva hører til i en god dialog med familiene? Personalet har ansvar for å legge til rette for en god dialog. Vi må møte familiene med respekt, forståelse og innsikt. Vi må være tydelige og sikre. Vi må lytte og ta familiene på alvor. Vi må vise med hele oss, med kroppsspråk, berøringer og bruk av rom og avstand, at vi er interessert. Alt dette er dialogfremmende i en barnehage er det mange yrkesgrupper. De viktigste faktorene i et vellykket familiesamarbeid er formell kompetanse, utdanning, personlige egenskaper, og ikke minst trivsel på jobben.

Unngå å misforstå hverandre på grunn av kulturelle referanser!

Så hva kan være en vanlig årsak til at det oppstår problemer i kommunikasjonen? At det ikke er sammenfall mellom det jeg mener å si, og det du oppfatter at jeg sier. Og kanskje misoppfatter du meg fordi du kobler det jeg sier til en referansebakgrunn som er annerledes enn den jeg har. Her er noen eksempler jeg opplevde under observasjon i barnehagen:

En ansatt fortalte meg at hun flere dager på rad hadde bedt moren med somali som morsmål ta med en fleecebukse til sønnen, uten at noe skjedde. Den tredje dagen løftet moren opp sønnens joggebukse og sa: «Hæ, ikke det samme?»

Den ansatte tok da ei fleecebukse fra et annet barn og viste moren. Moren følte på de to buksene og kjente forskjellen. Hun fikk en lapp med fleecebukse skrevet på. Moren tok lappen med i butikken og kom tilbake med fleecebukse dagen etter. Den ansatte sa til meg at uten å tenke at familien er «dum», må vi forstå at alt ikke er naturlig for alle. En polvott og en regnvott er ikke det samme, men har familien vokst opp hvor det verken trengs polvotter, regnvotter eller fleecebukser, så det er ingen selvfølge å vite forskjellen! For at ikke potensielle misforståelser skal gå ut over barnet bør alltid barnehagen ha ekstra klær eller annet tilgjengelig.

Ved en annen anledning forsøkte den ansatte å forklare moren at hun måtte navne klærne. Dagen etter hadde mor skrevet sønnens navn med tusj og store bokstaver over hele luen, det samme inni klærne. Mor hadde forstått beskjeden, men utførelsen ble annerledes enn den ansatte hadde sett for seg, her la kulturelle referanser grunnlaget for misforståelsen, ikke språket.

Så lenge vi er klar over at vi ikke forstår, kan vi stille spørsmål og finne ut av hva vi ikke forsto.

Det er når vi ikke forstår at vi ikke forstår, at vi har et problem!

En familie kan oppleve å forstå, og vi kan oppleve at de forstår, men så gjør de altså ikke det. Personalets kompetanse og tilstedeværelse i dialog med familien som er avgjørende for å forebygge misforståelser. Det er viktig at vi oppfatter eventuelle misforståelser og at vi sørger for at uklarheten raskt blir oppklart.

Etabler oppholdssteder som gir rom for gode møter!

Bringe- og hentestunden kan gi familiene daglig innsikt i hva som skjer i barnehagen.

Som regel foregår bringe- og hentestunden i garderoben, slett ikke alltid det beste stedet for å skape forståelse og erfaring.

Denne verdifulle tiden kan med fordel brukes på avdelingen eller ved et rastebord. Kunnskapsdepartementet (2016) beskriver hentesituasjonen som en stor ressurs i samarbeidet med flerspråklige familier på grunn av den lave terskelen som bør prege situasjonen. Gjennom spontane og uhøytidelige hverdagssamtaler er ikke terskelen så høy for å dele det man har på hjertet. Både humor og latter, nysgjerrighet og fortrolighet finner lett sin plass her.

Beskrivelsen er oppløftende, men kan være langt fra realitetene og disse hverdagssamtalene med familiene viser seg å variere mye i både innhold og tid, fra ansatt til ansatt.

Gi alle familier samme informasjon, uansett morsmål!

Utdanningsdirektoratet (2016) sier at foreldre med annet morsmål enn norsk skal få samme informasjon i barnehagen som foreldre med norsk som morsmål. I bacheloroppgaven kommer det frem at familien du fulgte var i barnehagen mellom 3 og 5 minutter hver dag, i alt 23 minutter og 30 sekunder i løpet av en uke. Fra første hei til siste ha det bra var totaltiden med kommunikasjon 12 minutter denne uka, fordelt mellom fem ansatte: en fagarbeider, en pedagogisk leder, en spesialpedagog, en assistent og en vikar. Det virker ikke særlig lenge!

Pedagogisk leder var kort, konkret og forsiktig. Fagarbeideren og assistenten var ivrige og engasjerte, de fortalte mye, brukte mange ord og forsøkte å få barnet med i samtalen, de var smilende og hadde et positivt tonefall. De viste glede når familien kom og de vek aldri unna. Spesialpedagogen snakket rolig og brukte tydelig kroppsspråk. Vikaren kommuniserte kort og svært lite.

I dialog med pedagogisk leder, spesialpedagog og vikar var antall replikker med familien omtrent jevnt. I møtene med fagarbeideren og assistenten var det flere og lengre replikker fra de ansatte enn fra familien. Replikkene fra personalet handlet i stor grad om praktiske beskjeder som matpakke, tur, legetime, sykdom, klær og henting. Fellesnevneren i samtaleemnene var saker fra barnehagens side på personalets premisser. Familien svarte ofte med et kort ok, ja og nei, de virket opptatte av å gjøre ting for seg selv og pakke fort sammen.

Dette kan enten tolkes som at familien ikke hadde språk til å spørre hva barnet deres har gjort, eller at familien stolte på at personalet uoppfordret fortalte dem hva som hadde skjedd i løpet av dagen. En av de ansatte sa at det var nok mye som gikk tapt, det var småting som de ventet med å si til de hadde tolk, fordi de ikke ønsket å skape en pinlig situasjon. 

Generelt ble personalet begrenset i den uformelle praten på grunn av annet morsmål enn familien. Det som er sikkert er at måten de ansatte møter en familie på kan være svært ulik, på samme måte opptrer en familie svært ulikt ut i fra hvilken ansatt de møter. I disse funnene må jeg påpeke at jeg opplever at hvilke stilling og ”tittel” de ansatte har er tilfeldig i forhold til utfallet, her handlet det om personalets personligheter.

Bidra til at en familie bruker lengre tid i barnehagen!

Mine funn viser at jo kortere tid det var dialog mellom denne familien og de ansatte, jo lenger oppholdt familien seg i barnehagen. Dagene med lenger dialog oppholdt familien seg kortere i barnehagen. Dette tolker jeg som at familien satt pris på tiden i barnehagen uten å måtte være i dialog. Mindre dialog bidro tilsynelatende til at familien brukte lenger tid i barnehagen og dermed ble bedre kjent med avdelingen, uten at de ble overveldet av muntlige henvendelser fra personalet som familien ikke alltid forsto på grunn av språk- og kulturforskjeller.

Hverdagssamtalen har altså stor påvirkning på bringe- og hentestunden og på familienes opplevelse av situasjonen. I tillegg til at dette kan skyldes språkforskjell, er det mulig at noen familier ikke vet hvordan de skal opptre i barnehagen, de opplever det uklart hva som er deres rolle.

Derfor er det viktig at barnehagen etablerer møteplasser som tar hensyn til familienes behov.

Jo lenger vi oppholder oss i et annet kulturelt fellesskap enn vårt vante, jo mer forstår vi at vi trenger å vite mer om underliggende, kulturelle referanserammer. Det er tre faktorer som spiller inn når vi snakker om kulturelle referanser: verdensbildet vårt (religion, verdier, normer, tid og så videre), sosiale faktorer (status, rolle, familie, alder, kjønn, jobb og så videre) og individuelle faktorer (åpenhet, persepsjon, følelser, empati og så videre). For eksempel søkte moren råd hos personalet om hvordan man feirer bursdag i Norge, altså om noe som ikke var direkte knyttet til barnehagen.

Skap en fysisk møteplass i barnehagen!

Å la familiene få et inntrykk av avdelingen på en erfaringsmessig måte er svært gunstig. Bringe- og hentesituasjonen gir familiene gode muligheter for å bli kjent med avdelingsarbeidet.

I disse stundene kan familiene møtes og dele tanker om hvordan det er å ha små barn. Viktigheten av å invitere familiene inn er stor. Å skape rom for sosialt og språklig samvær på avdelingen gir familiene mulighet for å rådføre seg med andre. Jeg vet om en avdeling som gjorde klart et lite bord og stoler ved bringe- og hentetid, inne om vinteren og ute om sommeren, de satt frem kaffe og te på kanner og tente et lys. Dette innbydende tiltaket signaliserte at familiene var ønsket! Mange slo seg ned og opplevde å få innsyn, uten å måtte si noe.

Denne gesten ga familiene mulighet for å delta på egne premisser. Det viste seg at familiene satt stor pris på å kunne oppholde seg litt lenger i barnehagen.

Etterstreb en utvekslingstone!

Noe av det aller mest interessante oppgaven min lærte meg var at familiens adferd ble påvirket av hvordan personalet møtte familien og involverte dem. Vi må unngå en ubalansert maktfordeling mellom personalet og familiene. Når de ansatte gir familiene en rekke forklaringer og instruksjoner, tar de på seg en undervisningstone som lett skaper et asymmetrisk forhold.  Dette vil særlig vise seg i dialogen med flerspråklige familier. Samtidig som personalet har et overtak på grunn av språket, er de på hjemmebane og har kjennskap til regler, rammer, fagkunnskap og tradisjoner.

Hva er alternativet til undervisningstonen?  Utvekslingstonen!

La ansatte og familier utveksle tanker, erfaringer og  meninger. Personalet må myndiggjøre familiene og støtte dem ut ifra egne forutsetninger og som foreldre til sine barn! Ta i mot nye familier på beste måte. Hver familie er unik. Noen glir rett inn i dialog, andre trenger drahjelp. Gi hver familie mulighet for å være til stede på egne premisser. Inkluder familiene i livet på avdelingen uten å skyve dem bort med for mye dialog. Barnehagen er et møtested hvor alle skal føle seg hjemme.

Berik barnegruppen med språklig mangfold!

Det krever ikke mye av personalet å lære å si hei på aktuelle morsmål, slikt kan ha stor betydning for familiesamarbeidet. Å synliggjøre et morsmål vil bidra til trygghet og anerkjennelse for familien det gjelder.

Rammeplanen 2017 sier at barnehagen har ansvar for å bidra til at språklig mangfold blir en berikelse for hele barnehagegruppen, barnehagen skal støtte flerspråklige barn i å bruke sitt morsmål. Vi blir alle beriket av å lære ord og uttrykk på de morsmålene som er representert på avdelingen. Dette vil bidra til aksept, følelse av tilhørighet og likestilling mellom familiene og personalet. Spør familiene om å få låne barnebøker, send med familiene penger og be dem kjøpe med litteratur når de er på besøk i opprinnelseslandet. Kanskje slekt kan sende bøker, plakater og musikk hit.

I 2019 skapte førskolegruppen min kortere distanse til familie og kjente verden rundt. Vi ba foreldre sammen med barna bestemme seg for hvem de ønsket å sende brev til. Vi sendte brev til hele verden og oppfordret mottakeren til å svare. Gjett om vi fikk svar! Plutselig hadde vi skapt litt mindre distanse til hverandre - på tvers av land og språk. Fantastisk!

Personalet må ta seg tid og tilpasse seg den enkelte familie – uansett morsmål. Å kjenne familien og deres væremåte vil støtte personalet i å tilnærme seg familien på en måte som oppleves godt for både personalet og familien. Den ansattes kompetanse og tilstedeværelse i kommunikasjonen med familien er avgjørende for å forebygge eventuelle misforståelser. Som nevnt er det spesielt verdifullt for flerspråklige familier å få et erfaringsmessig forhold til avdelingen og barnehagen. Hentesituasjonen gir en slik mulighet om personalet tar initiativ og inviterer familien inn. En barnehage skal være et møtested, også for familien.