Lengre tilvenning -  mindre påkjenning?

Jeg griper deg hardt i hånda. En ny lukt er nettopp innånda. Den treffer neseborene brått og fremkaller en usikkerhet, og jeg lener meg tettere mot deg, som går i tet. 

En høy port i metall, kald og grå, står åpen foran oss nå. Jeg strekker meg litt på tå. Biler bak meg rygger og kaster skygger. Jeg tar refleksen på jakka automatisk i munnen og tygger. Trygt. Sola steiker og jeg på tørre lepper sleiker.

Jeg snur meg tilbake mot parkeringsplassen. 

"Se, sandkassen!". Du river meg tilbake til verden som venter, du, som har revet meg hit. Hjemme kunne jeg aldri revne på denne måten. Der var varmt og trygt. Jeg snur meg vekk fra alle ansiktene der ute som stirrer, blygt. Store og små kropper snor seg, kryper, løper og hopper. En voksen er irettesettende og brøler og stemningen kjølner. Hånda di. Den er det eneste akkurat nå som gjør meg varm og fri. Vi forlater porten og pratet, for nå er det hele startet. 

Vi skal videre inn i et stort hus og inni hodet mitt er det som om alt snus. Jeg er nysgjerrig, men forvirret, blir ikke ferdig stirret. Vi må gå. Vet du at verden min føles fremmed, akkurat nå? 

Vel inne på den nye avdelingen begynner den indre skjelvingen. Store rom, ingen kjent kattepus eller "brom-brom". Pedagogen som tar i mot, møter øynene mine og sier navnet mitt. "Ja, dette ser ut til å gå knirkefritt", sier du. 

"Se, ei ku!" Du peker på et bilde på veggen, og videre på et bilde av "kneggen". "Ride, ride ranke!", sier du. Jeg kjenner bare hjertet mitt banke. Nye inntrykk gjør storinnrykk. 

Jeg kryper på ditt fang, lengter etter kroppen og din nærværende sang. Vet du at ingen kan erstatte den, ikke en pedagog, engang? 

Oppi alt dette nye, vet jeg enda ikke at jeg blir alene her, når du setter på sprang. 

En ny dag er kommet og du skal gå. I det du forsvinner er det jeg som gråter mens beina spinner. Det er som om verden stopper og hjertet hopper, mens det indre stresset seg topper. 

Jeg blir stille. Griper kosekluten og stirrer ned på den nye inneskoen, og utenpå ser det ut som jeg har funnet roen. 

De ansatte kan ikke alltid vite hva som skjuler seg bak ansikter som er hvite. Vi kan slite. Så mye mer enn du aner. Mens du tørker snørr, tar på sko og forer små, sultne ganer. 

Som mor og pedagog, vil jeg hevde at lengre tilvenning jamfør Jåttå-modellen, kan gi barna mindre påkjenning. 

Med en uke tilvenning kontra tre dager, får barnet, foreldrene og de ansatte en felles plattform. Enten barnet er robust eller forsiktig, kan dette være viktig, både kort- og langsiktig. 

Belland og Nese (2014), peker på mindre gråt og større grad av tilfredshet med denne tilvenningsmodellen. 

Det er enklere for personalet å se barnets behov når de observerer samspill mellom barn og foreldre over tid. Den positive effekten er vid: Mens personalet gjør seg kjent med barnet, gis foresatte enkle arbeidsoppgaver på avdeling, som igjen frigjør tid. 

Foresatte kan få veiledning, får forståelse for barnehagens viktige arbeid og i tillegg blir foreldre kjent med hverandre. 

Ansatte, foreldre, forskere: Støtt Jåttå-modellen som tilvenningsmodell - prøv ut effekten selv. 

Arbeidsgivere: Frigjør fem dager fri ved barnehagetilvenning, det er smart og du gjør en god gjerning for andre. 

Lengre tilvenninger kan gi fornøyde små med lavt stressnivå - det er slike borgere Norge trenger nå.