Det er meg det kommer an på! – Hvordan snakker vi med og om barna?

Under barnehagelærerutdanningen lærte vi hvor viktig vi er som voksenpersoner i barnehagen, og dette har jeg hatt med meg siden.

Det var først etter en hendelse i barnehagen det virkelig gikk opp for meg hvor ekstremt viktige vi faktisk er, og at jobben vi gjør har stor betydning for barna!

Det er sommer og jeg har jobbet to uker før jeg igjen skal ha en ukes ferie. Jeg har pakket sammen tingene mine og er på vei ut av barnehagen for å finne bilen. På vei ut stopper jeg for å si ha det til de jeg møter på min vei, blant annet en gutt på fire år. Han lurer på hva jeg skal, og jeg forteller at jeg skal på ferie. Idet jeg forteller hva jeg skal ser jeg hele kroppsspråket hans endrer seg, det blir tyngre og preget av tristhet, etterfulgt av ordene: «Jammen, da har jeg ingen venner da!»

Denne setningen sitter som tatovert på hjernebarken min, og jeg har reflektert mye i ettertid rundt det gutten sa. Jeg burde satt ferien min på vent i noen minutter, og tatt meg tid til å sette meg ned og snakke med gutten. Men én ting er sikkert, og det er at for denne gutten har jeg vært en tilstedeværende voksen som har sett og anerkjent han for den han er.

Et stort ansvar

Line Melvold og Sigurd Stubsjøen skriver at barna bare har én barndom, og at de lever den i vår barnehage. Dette er viktig å huske på – barna som går i vår barnehage er vårt ansvar.

Det er et stort ansvar, men det er et ansvar vi må ta, ikke bare innimellom, men hele tiden.

Vi må sørge for at alle barna i vår barnehage har det bra når de er der, noe vi kan gjøre ved å være til stede og anerkjenne barna. Vi må huske at det barna lærer tidlig i livet, er noe de har med seg resten av livet, og derfor er det viktig at vi er gode voksenpersoner som bidrar til at barna i vår barnehage får en god barndom.

Ved å bekrefte barnet anerkjenner vi det

Nuria Moe skriver at barna kommuniserer for at vi skal bekrefte det. Ved å bekrefte barnet, anerkjenner vi det.

Det som er viktig å huske når det gjelder anerkjennelse er at vi anerkjenner i måten vi er på, noe som betyr at vi må være bevisste vårt kroppsspråk når vi snakker med barn. Dette er fordi kroppsspråket står for 70 % av budskapet vi sender, og barn er veldig gode på å sense kroppsspråk og enser fort om det vi sier og det kroppsspråket sier ikke samsvarer. Nuria Moe skriver også at man som voksen må kjenne at man har kontakt med barnet, ellers kommer ikke barnet til å tro på deg.

Med andre ord må vi vite at vi er i samspill, og vi må være til stede.

Den voksne har ansvaret

Alle kommunale barnehager i Gjøvik kommune jobber etter en pedagogisk plattform hvor det er stort fokus på «det er meg det kommer an på», altså at det er den voksne som har ansvaret.

Dette samsvarer med det Line Melvold sier om at det alltid er den voksne som er ansvarlig i relasjonen. Det er vondt å innrømme, men det er dessverre slik at man ikke har en like god relasjon til alle barn i barnegruppa si. Men det er ens eget ansvar å jobbe med denne relasjonen og gjøre den bedre.

Jeg har tidligere gått på ICDP-kurs, hvor jeg ble introdusert for et hjelpemiddel som heter Bollemannen. Dette er et hjelpemiddel som hjelper oss å redefinere holdninger og tanker man har om et barn, slik at noe negativt kan snus og ses på som noe positivt. Dette er noe som kan brukes sammen med praksisfortellinger og i refleksjon på blant annet avdelingsmøter, noe som kan bidra til at man får et nytt syn på barna i ulike situasjoner.

Ville barnet du var som liten likt deg som voksenperson?

Line Melvold skriver at alt kommer i retur, altså at det du gir eller ikke gir, det skaper betingelser for hva barnet gir tilbake til deg. Dette opplevde jeg med den fire år gamle gutten.

Jeg ga han anerkjennelse og var til stede med han, og jeg fikk anerkjennelse på at jeg er hans venn tilbake!

Med bakgrunn i dette mener jeg det er viktig å reflektere rundt oss selv som voksenpersoner i barnehagen. Hvilke minner vil barna ta med seg om deg og hvilke spor setter du hos barna? Ville barnet du var som liten likt deg som voksenperson?

Er svarene på disse spørsmålene tilfredsstillende, og er det en slik voksenperson du ønsker å være?

Om ikke, da har du en jobb å gjøre!

Litteraturliste:

Melvold, L. & Stubsjøen, S. (2014). Til-stede-i-værelse- og et hjerte innstilt på fred. I: Melvold, L. & Stubsjøen, S. Den nødvendige samtalen. (s. 21 - 34). Oslo: Kommuneforlaget.

Melvold, L. (2018). Å bære sin egen bagasje. I: Melvold, L. Livsmestring i barnehagen. (19 - 30). Oslo: Kommuneforlaget.

Moe, N. (2018). I dag er det fortsatt tid - til samspill. I: Melvold, L. Livsmestring i barnehagen. (153 - 165). Oslo: Kommuneforlaget.