Barns mentale helse under koronakrisa – vi heier på barnehagepersonale og lærere!

Slike og lignende samtaler mellom treåringer, kan det bli mange av i barnehagen i ukene fremover. Et spørsmål jeg har stilt meg er: Hvordan opplever barn glimtene og bruddstykker av visuelle inntrykk, deler av samtaler om sykdom og død som fanges opp mellom voksne som møtes i to meters avstand over gjerder, på fortau, i butikken eller turstier?  Det har vært mange innslag i pressen om tetthet av ungdommer og gamle som ikke kan besøkes og pårørende som snakker gjennom vinduet med sine kjære. Barna derimot og deres mentale helse er  nesten ikke-nærværende med unntak av de mange regnbuetegningene som vi ser i vinduene i gater og på balkonger.  I ukesvis har nyhetene vært preget av antall syke, skremmende sykehusinteriør og folk med maske foran ansikter. 

Selv om regnbuetegningene opprinnelig laget av barn i koronarammede Italia i hovedsak er tegnet av skolebarn i et figurativt billedspråk, - har dette også spredt seg i barnehagealder. Barnas regnbuer er blitt et internasjonalt universelt enkelt symbol – en fargerik regnbue – som et tegn eller beskjed om at barn fra hele verden er del av dette og tenker på hverandre. De henges på vinduer og små balkonger og kan sammenlignes med de mange eksempler på musikere som formidler konserter fra egen leilighet. Regnbue-tegningene med ordene «Alt blir bra» på mange språk er del av dialoger mellom barna. Og dialogen mellom de to treåringene jeg fortalte om innledningsvis, forteller at vi ikke skal undervurdere verken åtteåringer eller treåringers sensitivitet, kreativitet og sårbarhet i koronatiden. Treåringene jeg kjenner snakker mer sammen om dette diffuse «virus» i lufta og den ene sier at hun må «passe seg for virus» i butikken, og begge forteller til hverandre at de at ikke må klemme eller ta på andre enn søsken, mor eller far, - ikke engang bestemor! Det er ikke lett å holde to meter for en treåring som vil være med å grave i hagen og lete etter marihøner og meitemarker. 

Jeg vil derfor minne om at barn har rett til å uttrykke seg på den måte de selv velger også i koronatider og gjerne i kunstneriske former, det er nedfelt i barnekonvensjonen. Men hva det betyr for det enkelte barn akkurat nå når de kommer til barnehagen eller barneskolen, vet vi ikke helt. Når barn kommer til barnehagen og ikke kan ta på eller klemme vennene de treffer igjen, kan det være vanskelig. Barn glemmer å tenke på avstand og det kan skape skyldfølelse. Men da er det så viktig at barna anerkjennes for at de glemmer seg og lyttes til når de glemmer å være flinke og ikke husker alle andre koronaregler som nå prentes inn i de fra første dag i barnehagen.

Nå når barnehagene har åpnet, vil barnehagepersonalet møte store utfordringer, som ikke handler om det vi kan kalle «avstand & antibac» men om det handler om å hjelpe barna å uttrykke alt de tenker omkring tiden de har vært hjemme på kroppslige, mentale og estetiske måter. De trenger ulike nonverbale og estetiske uttrykksmåter som ord og verbale forklaringer ikke fanger opp. De som arbeider i barnehage eller småskolen, kan tilby dem å være en som det er verdt å snakke med. Hva det betyr for  barnehagepersonalet eller lærere som er de første som nå møter barn mellom ett og ti år, og skal møte deres filosofiske undring og spørsmål om virus med omsorg, vil bli noe som kommer til å danne grunnlaget for det pedagogiske innholdet i ukene fremover og forskning lenger fremme. Å ha rett til å uttrykke seg – for et barn, er ikke en selvfølge.

I Norge og andre land som har ressurser til å sikre at barn møtes som subjekt og ressurs, har personalet i barnehagene og lærerne på småtrinnet en viktig rolle i å sikre uttrykksretten. Det er de vi nå skal klappe for på samme måte som vi klappet for helsearbeidere. Med det mener jeg at vi skal gi de tillit, rom og tid til å hjelpe barna med å bearbeide inntrykk på mange ulike måter, i leken, med farger og maling, med sang, dramatisk lek og dans. Dagens barn trenger støtte i å være barn som ikke er redde for å gjøre feil, overse en regel eller ikke vaske seg på riktig tid. Barn tar mye på hverandre når de leker – det er del av det å være barn i lek og kroppslig utfoldelse. Å «ikke ta på andre venner og ikke klemme» er ikke så lett å huske på når du er midt i en flyt av lek og glede.

Som den norske barnepsykologen, Magne Raundalen hevdet i intervjuet med Torp den 15 april, mener jeg at det i liten grad har vært fokus på hvordan barna har det under koronahimmelen. Barn har etter mitt syn vært litt usynlige i media frem til de nå skal begynne i barnehagen og skole igjen. Vi har fått noen glimt de siste dagene av barnehagene som åpner igjen, men mye handler naturlig nok om alle de nye reglene, om å holde avstand, vasking og gruppestørrelse. Raundalen snakket om at vi ikke må overse barns sensitivitet den 15.04 i en samtale med Torp. Han tok opp hvordan tida vi er i også preger barna. Han mente som meg at barna ikke er prioritert godt nok i ukene vi har bak oss og er bekymret for tida vi har foran oss.

Jeg heier derfor på barnehagepersonalet og læreren og den sosiokulturelle kompetanse de har til å virkelig gi barna pusterom, tid til undring og spontane samtaler, oppmerksomhet og rom for å uttrykke seg fysisk, lekende og i kunstnerisk former. Det er viktig at barna får kontakt med egen sensitivitet og opplever å bli lyttet til og kanskje sette et ekstra fokus på danning gjennom kunstneriske ytringer. For barn er det å tegne en av de mest tilgjengelige uttrykksmåter. Kanskje nettopp nå er tiden være ekstra aktuell for å gi barn varierte måter å «snakke» med hverandre, gjennom å synge, tegne og leke sammen, men i smågrupper.

I gata der jeg bor, har flere barn hengt regnbuetegninger i vinduene den siste uka. Med sterke farger minner de meg om at barn også er en del av tida vi er i akkurat nå. Tida her og nå, som kanskje skal innebære avstand og koronakrise i mange måneder fremover, er en bit av barndommen til dagens barn og innebærer spørsmål om framtida og utgjør brokker av det som de i voksne alder vil huske som barndomsminner. Derfor blir barnehagepersonalets rolle svært viktig i ukene som kommer – like viktig som helsepersonale - når barna tegner, maler og forteller om det de har snappet opp og alt de tenker på og lurer på og ikke forstår.