Har vi tilpasset oss ut og bort i fra barnets beste?

Jeg tar meg i å tenke; Hvordan havnet vi egentlig her vi er i dag?

Barnehagenes åpningstid er blitt lenger og lenger, og vi som barnehage finner nye kreative løsninger for å gjøre barnas hverdag til den beste.

Barnehagen er åpen året rundt så vi fleksibelt kan gi ett godt tilbud når foreldrene må jobbe, og ansatte tilpasser sin ferie slik at det passer med tanke på barnas ferie.

Vi tilbyr alle måltider i barnehagen, hjemmelaget kaldgrøt eller nybakt brød til frokost, lunsjen er selvsagt varm og består av både fisk, kjøttkaker og lasagne med herlig tilbehør og så avsluttes dagen med store fat med frukt og knekkebrød med diverse pålegg. Alt tilberedes med kjærlighet av de ansatte på avdelingen hver dag. Selv om dette tar opptil to og en halv time av dagen.

Vi henter gladelig frem bøtter, mopp og klut og vasker og rydder etter at barna har nytt hvert måltid. Selv om det betyr at en kollega bretter opp ermene og sørger for at 24 barn går på toalettet, får på yttertøy og går ut, mens den tredje må ta pause. Ute står en annen kollega og tar imot en etter en og hjelper naboavdelingen som også kun har en ansatt i garderoben. Ansvar for 40 barn ute går jo fint i 30 minutter, barna koser seg jo så veldig ute.  

Det er en selvfølge at barna kan være i barnehagen alle ti og en halv timene vi er åpne.

Vi finner frem lånetøy når barna mangler noe når vi skal på tur, vi koker kakao til de som ikke hadde termos i sekken på turdagen og dropper gjerne en pause eller litt planleggingstid for at vi skal kunne ta med barna på langtur selv om ett barn ikke kom før vi skulle ha vært halvveis til målet for turen.

Det er jo ikke mulig

Ansatte tar smilende imot de herlig små hver morgen, selv om de av og til, på grunn av sykdom, er alene med 15 barn i over en time. Blekksprutarmene spretter ut og vi klarer selvsagt både å trøste ett barn som gråter, tørke ett barn som er på toalettet samtidig som vi tar imot ett barn som har hatt en tøff morgen og trenger ett fang i mens mor forklarer hvordan penicillinet skal gis. Smilende forteller en annen så godt hun kan om hvordan dagen har vært ved henting, selv om også hun har vært alene med 15 barn den siste timen «jo da, dagen har gått så fint og Petra har lært seg å hinke i dag». Samtidig som hun husker at tante skal hente Stig og at Ole skal være med Kim hjem i dag.

Du tenker «Det er jo ikke mulig». Men vi får det til, selv om vi også innerst inne kjenner at vi ikke alltid kan møte alle barna og foreldrene på en god nok måte. Til og ha tid til å virkelig «være der».

Vi elsker jobben vår, og den er meningsfull. Vi brenner for å gi barna en god start på resten av livet og legge til rette for at de mestrer hva enn de måte møte på. Vi øver med barna på sosiale ferdigheter, språk, motorikk. Vi ler av vitsene som ikke har noen betydning da barna kun husket bruddstykker, vi trøster, vi heier og vi gleder oss sammen med barna som når en ny milepel. Vi søker alltid ny kompetanse og har som mål å jobbe forskningsbasert og gi et tilbud av høy kvalitet.

Min undring denne perioden er om alle disse endringene, tilbudene og timene vi strekker oss mer enn hva som egentlig er mulig, egentlig gir barna den beste starten på livet?

Har vi i Norge resignert ett sted på veien?  Tenker vi at det å skulle ha kjernefamilien, hus, bil, yte maksimalt og litt til på jobb, være tilgjengelig for arbeidsgiver til alle døgnets tider, overlate barna våre ti av deres tretten våkne timer til andre, for så å jobbe litt igjen når de er lagt er slik livet skal være?

Kunne vi lært noe denne perioden hvor de aller fleste har måttet snu seg rundt, funnet løsninger for hvordan en kan yte det samme, om ikke mer, uten at både mor og far er stedlig på jobb åtte timer hver dag?

Er det mulig at Norge kan se på nye løsninger for at foreldre kan ha mer fleksible arbeidsdager og at barna kan ha noe kortere dager i barnehagen?

Er det i orden å sende med matpakke, om du vet at personalet kan bruke tiden sammen med barna i stede for å lage mat og vaske?

Nye erfaringer

Jeg er sikker på at mange foreldre har erfart mye denne perioden. Kjent på at hjemmekontor eller kortere dager på jobb ga bedre tid til en rolig frokost hjemme, til å smøre matpakker og til å titte på planen for dagen og huske både rett utstyr og kakao i sekken. Samt at barna de henter er mindre slite og at man rundt middagsbordet har gode samtaler om dagen i barnehagen, som foreldrene har fått gjenfortalt av ansatte ved henting.

Samtidig har personalet kjent på det å kunne gi ett tilbud av bedre kvalitet. De har sett barna blomstre i mindre grupper, de har vært med barna hele dagen og kan møte foreldrene og ha tid til en oppdatering om hvert enkelt barns opplevelser, undringer og mestring hver dag. En har kunnet hørt på alles fortellinger om helgens opplevelser, alle gleder, heiet frem hver lille mestring, studert hvert ett lite insekt og tørket hver eneste tåre.

Kan redusert åpningstid, små faste grupper med barn og personale, tettere bemanning gjennom dagen, ingen ansatte som tilbereder mat da alle har med matpakker, masse utetid, spontane turer og små barn som tar hvilestunden i hengekøyer i skogen, bidra til at psykiskhelse får ett løft og at færre ungdommer får de utfordringer som stadig er en økende utfordring i samfunnet?

Vi vet at barnehagens kvalitet har alt å si for om barna etterhvert fullfører videregående og at flere tar høyere utdanning. For de av dere som ikke vet, grunnlaget for livet og hvordan ens fremtid blir legges før en fyller fire år. Burde vi ikke da se på om tilbudet vi gir til barna i barnehagen er av den kvalitet barna fortjener? Har vi ikke et mål om å gi barna den beste fremtiden de kan få?

Er det mulig å finne løsninger som faktisk er til det beste for barna?

Jeg bare undrer meg.

Dette innlegget ble først publisert på bloggen til FUS barnehagene.