– I realiteten trenger ikke barn kjøpt leketøy. Det hemmer leken, svekker begrepsutviklingen og forsøpler miljøet

Det har vært mennesker på jorden i trehundre tusen år. Har de vært på kollisjonskurs med naturen fra første stund?

Sannsynligvis ikke. En forutsetning for bruk og kast er en evne som filosofen Descartes la oss på hjertet: Vi må sondre mellom ånd og materie - mellom tingene og deres betydning. Bare skrot! sier vi, mens søppelberget vokser. Men ordet «bare» uttrykker først og fremst dette: Å se noe som ting.

Men mennesker har ikke alltid sagt «bare». Derfor ble det heller ikke mye søppel. Verken vi eller andre dyr har oppfattet verden som ansamlinger av objekter og ting. Når hunden oppdager en katt ser den ikke et objekt, men en eksplosjon av mening. Hunder forstår ikke ordet «bare». For hunder er virkeligheten ladd med betydning og ånd og materie er en og samme sak.  

Småbarn forstår heller ikke «bare». For Lillebror er ikke Knerten «bare» en pinne. Det er derfor turen fra barnehagen tar sånn tid. Vi voksne haster av sted, omgitt av tause objekter og ting. Men barn blir stående med baken i været over en meitemark, må nedom grøfta etter en bustete kråkefjær eller fortaper seg i en blank knapp på votten.  

Leketøy

Når barn leker bruker de betydningserfaringene til å skape nye meningsinnhold, ny forståelse og nye begreper. All lek handler egentlig om Knerten. Det er derfor synet av noen pinner i ring rundt noen kongler borti Hundremeterskogen er så rørende. For voksne er det bare kongler, men man aner at det for litt siden var noe stort for små mennesker. Lek er å bygge bondegård av kongler, romstasjoner av skjell i sanden eller en hytte av tepper under bordet. Lek er å omdefinere virkeligheten. Å gjøre leketøy av alle ting er barns gave til menneskene.

Slik har barn lekt til alle tider. Men idag har de også leketøy. Og det er faktisk noe ganske annet: gjerne i plast og fantastisk detaljrike: Haier med gapet på vid vegg, lastebiler med barske eksospotter, Pokemon-dukker, Ninja Turtles og endeløse mengder figurer og digitale spill.

Det kalles leketøy, men egentlig er det ikke til å leke med. Hva kongler og blåskjell skal være bestemmes av leken og varierer fra situasjon til situasjon. Kongler er antydende, fleksible og understøtter lekens fantasifulle grep om meningserfaringen. Leketøy gjør det omvendte: Det definerer leken og låser begrepsbyggingen. Når leketøyet definerer leken hindres muligheten for å skape ny mening og nye begreper. Da leverer leketøyet det som trengs - for det ene aktuelle meningsinnholdet. Haien som angriper er perfekt for den ene betydningen, som varer ett sekund. Hulken med digre muskler uttrykker den fullendte betydningen av akkurat denne begrepsmessige situasjonen. Men de er ubrukelige for andre betydninger. Derfor går også barn lei av dem. Kjøpt leketøy har høy nyhetsverdi.

Småbarn skjelner ikke mellom objekt og betydning, så når leketøyet pakkes ut betydningen voldsom, nesten som når hunden ser en katt. Men fordi meningen ikke er fleksibel og skapt av barnet selv falmer magien raskt. Det som blir igjen er tingen: Bare søppel. Derfor må barn stadig ha nye leketøy. Norske barn eier fem hundre hver. Det selges femten tusen tonn av det i året. Leketøy er, i kraft av sin detaljrikdom, akkurat hva småbarn trenger for raskest mulig å lære seg ordet «bare», og drive dem inn en virkelighet av tause ting og objekter. Slik lærer vi neste generasjon til å bli storforbrukere.

Søppel

Det er leketøysfella. Den settes opp av globale underholdningsgiganter, som lanserer animasjonsfilmer og TV-serier koordinert med leketøy, spill, klistremerker, dukker, merkeklær og kjeks. Og vi går i den alle sammen – foreldre, storesøsken, venner, onkler, tanter og besteforeldre. For den er omgitt av et uskyldig skjær. Og man skal virkelig være surmaget om man ikke ler av slapstick'sene i Madagaskar eller ikke smelter av Kung Fu Panda. Men leketøysfella gjør ikke barn glade, men urolige og rastløse. Leketøysbransjen er en global søppelprodusent som produserer hundretusenvis av tonn plastsøppel.

Bransjen har vært kritisert for miljøgifter i produktene og for arbeidsforholdene i Kina (der leketøyet produseres). Men konsekvensene for barns kognisjon blir sjeldent kommentert. Jeffrey Trawick-Smith, som har forsket mye på barn og leketøy, sier i et intervju at «Basic is better. Det beste leketøyet er det helt enkle – treklosser, enkle båter og biler i tre. Slike leketøy er relativt åpne og gjør at barn kan bruke dem på mange mulige måter.» I realiteten trenger ikke barn kjøpt leketøy. Det hemmer leken, svekker begrepsutviklingen og forsøpler miljøet.

Miljøkrisens årsak handler om et brudd mellom objekt og betydning. Skal vi lykkes med Det Grønne Skiftet må vi undersøke hvordan vi overfører egne tankefigurer til barna. Å belære barna om miljøproblemer er trolig nytteløst om vi ikke forstår mer av hva dette aldeles dagligdagse ordet «bare» egentlig er uttrykk for.