– Integrering eller assimilering av minoritetsspråklige barn i barnehagen?

I 2016 hadde i alt 46 301 barn fra språklige og kulturelle minoriteter barnehageplass, ifølge SSB. Vi har hørt spørsmål og debatt om hvor viktig barnehagen er for minoritetsspråklige barn i barnehagen.

Den største samtalen i innvandringsmiljøene handler om hvordan integrering er det nye ordet for hvitvasking av alt som ikke hører til norske tradisjoner. Dette fører til at foreldre føler at de må beskytte barna sine. Denne beskyttertrangen handler om å beskytte barna fra et tap av identitet.

Vi ser flere og flere ta med seg barna sine til hjemlandet så de kan lære om kulturen sin. På somalisk bruker man begrepet dhaqan celis om disse barna. Betydningen av dette ordet er at barn blir sendt til hjemlandet med mål om å lære kultur.

Å integrere i barnehagen

Minoritetsbarn kan oppleves som vanskelige og krevende. Derfor blir minoritetsbarn gjerne nevnt i sammenheng med barn med spesielle behov i lærebøker.

Mange voksne fokuserer mer på de kulturelle forskjellene enn på likhetene. Det mange politikere ikke forstår er hvor nært mennesker holder sin kultur og sine tradisjoner. Det er forståelig at vi vil integrere innvandrere inn i norsk miljø, men samtidig må vi være forsiktige i å gjøre dette. Integrering tar tid når man prøver å skape en helhet i samfunnet.

Vi som barnehagelærere er forpliktet til å følge rammeplanen som understreker det å skape et inkluderende felleskap i barnehagen. Det finnes ingen fasit på hvordan hver barnehage skal jobbe med akkurat det temaet. Det trengs både flerkulturell kompetanse, og ferdighet knyttet til barns identitetsdanning i et flerkulturelt samfunn.

Å forholde seg til to kulturer kan skape identitetskrise hos barnet. På den ene siden har barnet en kultur i barnehagen, mens det samme barnet har en annen kultur hjemme. Signalene som sendes ut fra barnehagen, og signalene som sendes ut fra hjemmet kan føre til at barnet blir tvunget til å velge mellom to kulturer.

• Les mer: I dag ble Haugenstien barnehage arena for et skandinavisk toppmøte.
• Les mer: Hvordan kan flerkulturelle barn ta del i den norske påsketradisjonen?

Samarbeid med foreldrene

Hvis vi ønsker å integrere barn inn i det norske samfunnet trenger vi å samarbeide med foreldrene. Vi som pedagoger må jobbe bedre med å forstå at alle har rett til å bevare sin kulturelle egenart.

Et stort problem i denne sammenhengen er at barnehagelærere kan ha lite kontakt med foreldrene. Dessverre er det slik at mange tror at bare man har utdanning har man rett til å si at foreldrenes oppdagelsesmåte er feil. Det er ikke bare personalet, men også media som skaper et bilde av hvordan du skal være den perfekte forelderen.

Jeg tror at innerst inne vil både foreldrene og barnehagelærere det beste for barnet. Det vi mangler er en forståelse for hvordan vi skal kommunisere uten at det får foreldrene til å føle deres oppdagelsesmåte fører til segregering.

Integrering eller assimilering

Det jeg reagerer på er at enkelte ser på ordet integrering som assimilering.

Når barn blir tvunget til å lære norsk, og kun snakke norsk, feire jul, og at det helst blir jul som skal bli sett på som en anerkjent høytid. Dette blir feil å kalle integrering i mine øyne.

Det å lære å leve sammen i et samfunn, har ingenting med julemarkering å gjøre. Grunnen til at jeg nevner jul, er fordi jul har særegen posisjon i det norske samfunnet. La oss være helt ærlige: Markerer vi eller feirer vi jul? Ifølge rammeplanen skal man markere høytider og ikke feire. Men hva med de barna som ikke feirer jul? Bør de da føle seg presset til å feire, og er det et slikt samfunn vi ønsker oss? Der alle er helt like, et samfunn der ingen forskjeller er positive?

Definisjonen av positive forskjeller ligger hos den enkelte barnehagelæreren. Det er denne personen som vil tolke og utføre arbeidet for eller mot integrering. Det blir da altså barnehagelærerens oppgave å inkludere de somaliske foreldrene, sammen med forskjellene som følger med. Dette krever en form for inkludering, samtale og forståelse. Når barnas beste er i fokus blir man automatisk presset til å jobbe for dette samarbeidet jeg beskriver.

Blir ikke anerkjent

Når barn blir sendt til Somalia for å lære kultur, betyr det at somaliske foreldre føler at deres kultur ikke blir anerkjent i det norske samfunnet. Å anerkjenne denne kulturen blir da barnehagelærerens ansvar og oppgave. En kultur kan medbringe både positive og negative elementer.

Å bare nevne at man er en smule interessert, kan sette fart på dette samarbeidet. Det kan videre føre til at foreldrene det gjelder blir tryggere, og blir med på en «bli kjent»-prosess, i hvert fall. Kanskje det bare er denne prosessen som skal til for at barna det gjelder blir værende i Norge. I barnehagen gjelder det å markere høytider som for eksempel EID, lese bøker der hovedpersonen har mørkt hår eller hudfarge. Hva med å markere nasjonaldagen med flagg, nasjonalsang og matrett.

Somalisk kultur og norsk kultur er riktignok to forskjellige kulturer fra hver sin side av verden. Vi alle vet hvor sårbar identitet kan være, særlig når egne følelser, tanker og oppfatning ikke samsvarer med majoriteten. Mange foreldre er redde for å sende barna sine til barnehagen, og det er viktig med ressurs og tålmodighet. Men jeg tror det må være mulig å sammenkjøre disse, slik at det blir en form for samarbeid mellom dem. I hvertfall slik at man kan fremme de positive sidene av den somaliske kulturen, og det er mye positivt!

Men da må øynene opp, og fordommer og holdninger settes langt til side.