Integrering for en bedre barndom for alle?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Det er utrolig å tenke på at min reise som student for å bli barnehagelærer snart er over, og at jeg snart kan si at jeg er utdannet barnehagelærer. Gleden over å komme meg ut i arbeidslivet og bli kjent med både store og små er enorm.

Jeg gleder meg til å bruke den pedagogiske utdanningen min i barnehagehverdagen. Vi har lært så enormt mye om de ulike fagområdene i barnehagen og om hvordan barn lærer og utvikler seg. Jeg vil kort nevne det Sundfær skriver om i boken «God dag, jeg er et barn». Der skriver hun at barns identitetsutvikling utvikler seg i relasjon med andre mennesker.

Jeg stilte meg selv spørsmålet: Men hva er det du egentlig brenner for med dette yrket? Hva vil du oppnå?

Mangfold

Som barn av foreldre fra Sri Lanka er det kanskje naturlig at mangfold og arbeid med integrering i barnehagen har engasjert og engasjerer meg.

Jeg har erfart at det blir stilt spørsmål ved integrering av minoritetsbarn i barnehagen. I kronikken «Integrering eller assimilering av minoritetsspråklige barn i barnehagen» som er skrevet av Tasmia Abdifatah, opplever jeg at hun stiller spørsmål ved hvordan barnehagen jobber med integrering. I kronikken hennes nevner hun blant annet at enkelte ser på ordet integrering som assimilering. Hun sier at å feire jul og at det er helst jul som blir sett på som en anerkjent høytid, blir feil å kalle integrering i hennes øyne. Dette er noe jeg kan ha forståelse for. Dersom fokuset blir på å feire jul uten å markere andre høytider kan man gjerne føle seg oversett eller ikke anerkjent.

Jeg har selv foreldre som kommer fra Sri Lanka, men har aldri fått kjent på følelsen av at jeg har blitt urettferdig behandlet ut ifra hvilken bakgrunn jeg har. Dette fikk meg til å tenke på hva som var viktig for meg i barnehagen. Jeg kan huske tilbake til hvordan voksne skapte trygghet og hadde omsorg for meg. Jeg merket jo selv at jeg var den eneste brune i barnehagen, men det var aldri noe jeg tenkte på over en lengre periode.

Hvorfor tenkte jeg egentlig ikke mer på at jeg var mørkhudet og snakket et annet språk?

Jeg kjenner til andre mennesker som er mørkhudet, og som ble behandlet annerledes på grunn av dette. De har gjennom barndommen blitt preget av dette, men hvorfor ble ikke jeg preget av å være annerledes? Jeg tenkte lenge på mine opplevelser i barnehagen. De gode stundene rundt bordet med perler, plastilina og ute var vi i skog og mark og utforsket alt ifra småkryp til store dyr. Dette har ført til at barnehagen har gitt meg gode kamerater til den dag i dag.

Følelse av anerkjennelse

Jeg har vokst opp med å feire bursdagene mine i barnehagen. Bursdagen var preget av mye god tamilsk mat og tradisjonelle tamilske finklær. Dette har jo egentlig bare vært med på å anerkjenne min utenlandske bakgrunn og gi meg følelsen av anerkjennelse. Jeg kan huske følelsen av hvor glad jeg var for å vise frem den tamilske dressen min og introdusere maten vi hadde med oss. Jeg kan huske noen glimt av at mamma lærte oss tamilske sanger og leker. Videre lærte barnehageansatte seg de ulike sangene og forskjellige lekene fra den tamilske kulturen.

Et annet minne er at en av de tamilske sangene dukket opp under samling. Jeg var sjenert, husker jeg. Det var en ny opplevelse, plutselig var dette med i hverdagen med folk som ikke kunne tamilsk. Men igjen så bygget dette et grunnlag for inkludering og mangfold i barnehagen og for oppveksten min.

En ressurs

Det er jo viktig å få frem at jeg har opplevd at folk har sett på meg som «annerledes» eller «utlending», men det er ikke den følelsen jeg sitter igjen med. Heldigvis har barnehageansatte og foreldrene mine jobbet for at jeg sitter igjen med følelsen av at det er greit å være ulik og ha ulike bakgrunner.

Dette er noe som har gitt meg lyst til å jobbe i barnehage og legge til rette for at våre små skal få en god og trygg oppvekst. Hvordan vi presenterer og lærer om at folk har ulike kulturer, familier, religioner og identitet i barnegruppen, er en avgjørende faktor for hvordan vi opplever verden. Ved å gjøre dette kan vi bidra til at vi bruker mangfold som en ressurs og normaliserer ulikheter.

Vise interesse

Hva må til for at alle barnehager skal ha en inkluderende praksis som bare «er slik» fordi det er naturlig?

Det er ingen fasit på dette, fordi jeg tenker at ulike typer situasjoner med ulike kulturer har forskjellige behov. Derfor tenker jeg det blir viktig som barnehagelærer å synliggjøre ulike kulturer i det daglige.

Her tenker jeg at vi som barnehagelærere må bruke foreldrenes ressurser i samtaler og planlegging av aktiviteter. Viktigst er det at vi viser interesse for foreldrenes og barnas bakgrunn, kultur og levesett. Så kanskje vi ender opp med å bli enda mer åpen for ulike kulturer.