«Jeg har hatt tid og rom til å se, lytte og forstå»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Tidlig om morgenen står jeg klar på møtepunktet og venter. Gradestokken vipper så vidt over på plussiden og de neste syv timene skal jeg tilbringe ute med min kohort.

Her ute er det ingen som åpner, lukker eller går inn og ut av dører.
Det er ingen som koker kaffe i pausen eller som etterlyser agenda til møte neste uke.
Det er ingen lyspære som skal skiftes eller kjøleskap som skal vaskes.
Det er ingen tidligvakter som går eller seinvakter som avbryter leken.
Det er ingen planer som overstyrer barnas initiativ og innspill.
De eneste lydene som snart skal konkurrere med fuglekvitteret, er barnestemmer som prater om hvor vi skal gå og hvor mange meitemark som skal plukkes.

Jens går mot meg og jeg vet hva han har lyst til å lete etter i dag. Like etter kommer Ulla og jeg vet hvor lenge hun trenger å stå sammen med meg før hun er klar til å leke.

Jeg vet dette fordi jeg i det siste har hatt tid til å gi. Jeg har hatt tid og rom til å se, lytte og forstå. Derfor vet jeg.

Jeg vet at når Dina kommer vil hun spørre om vi kan gå ned til stranda. Den første stranda, fordi hun må plukke glasskår fort. Hun leter nemlig etter det perfekte glasskår. Det perfekte glasskår er ikke skarpt, det er mykt å ta på når det glir mellom fingrene, sier Dina. Det glinser og glitrer i sollyset. Det hviler perfekt i håndflaten. Dina har allerede mange og hun trenger enda flere i samlingen. Dette vet jeg nå, fordi jeg er der. Sammen med Dina, hver dag – hele tiden. Når vi leter etter det perfekte glasskåret er vi sammen om alt på veien – fordi vi har tid. Vi teller, snur og kjenner på glasskår, skjell, steiner og kvister. Vi ser hva som flyter og hva som synker.

Vi benevner, føler og ER i verden sammen. Vi opplever at skoene blir våte hvis vi blir for ivrige og litt for lite oppmerksomme på den lille bølgen som ikke har tenkt å la oss lete uforstyrret nederst i vannkanten. Vi finner ut at sko bruker lang tid på å tørke, men at det går bra hvis vi kan lage plastsokker av brødposer. Vi er jammen meg kreative!

Vi opplever at vi bør være flere som samarbeider, fordi vi kanskje behøver hjelp av Jonas som samler lange pinner. Vi opplever at det er fint å tilhøre et fellesskap, og å være et VI.