La oss bruke ord som viser anerkjennelse og skaper samhold!

Norge er et land med mange kommuner og medfølgende kommunale forskjeller. Disse forskjellene kommer også til uttrykk i barnehagen, på flere områder.

Det er mye som kan være forskjellig, ikke bare kommunene imellom, men også innad i kommunen mellom de enkelte barnehagene. Et eksempel er at det brukes ulike stillingskoder og titler på de ansatte. Tittelen tar i flere tilfeller ikke hensyn til kompetansen til de ansatte og mange opplever sin tittel som lite anerkjennende.

Min erfaring er at dette kan bidra til splittelse og følelse av mindreverd, fremfor å bidra til samhold og følelse av likeverd hos personalet.

«Assistenten» sin opplevelse av likeverd

De siste årene har jeg lest flere debattinnlegg eller kommentarer til innlegg der assistentene (blant annet) ønsker å tituleres med ord som anerkjenner den kompetansen de har og jobben de gjør. Det argumenteres med at mange av dem har et fagbrev, at det er de som er mest med barna og at de er like viktig som pedagogene i barnehagen.

Ifølge Maslow (1976) har alle mennesker behov for å føle seg anerkjent og viktig. De ulike debattinnleggene og tilhørende kommentarer understøtter dette. At assistentene opplever at de ikke anerkjennes som like viktig og at ordet «assistent» undergraver deres kompetanse og rolle i barnehagen tror jeg bidrar til splittelse fremfor samhold.

Jeg har selv jobbet som assistent og reflekterte egentlig ikke så mye over tittelen jeg hadde. Muligens fordi jeg var ny i barnehagesektoren og «bare» jobbet som vikar. Det kan tenkes at også jeg, dersom jeg hadde jobbet lenger, hadde et fagbrev, eller lang erfaring i barnehagen hadde opplevd tittelen som lite anerkjennende.

Debattinnleggene om assistenten sin opplevelse av likeverd og tittel har gjort at jeg ønsker å bruke ordene pedagogisk medarbeider eller barne- og ungdomsarbeider (som flere også gjør), fordi ordene forteller mer om kompetansen de har og jobben de gjør. En jobb som er så mye mer enn å assistere.

Jeg er derimot så vant til å bruke ordet assistent at jeg ofte sier det uten å tenke meg om. Jeg håper at denne vanen snart er snudd og at jeg bruker den tittelen som den pedagogiske medarbeideren ønsker og fortjener. For selv om jeg ikke mener noe negativt med ordet assistent, er det ikke det som betyr noe. Det er den som har tittelen som kan uttale seg om hvordan den oppleves. En tittel som formidler likeverd og anerkjennelse er et godt utgangspunkt for å fortelle den pedagogiske medarbeideren hvor viktig den er.

Ny pedagognorm = flere titler

Som nyutdannet barnehagelærer har jeg fått spørsmål om jeg skal jobbe som pedagog eller «bare» barnehagelærer. Spørsmålet fikk meg til å lure på om pedagog er noe annet enn en barnehagelærer?

Med pedagognormen som kom i 2018 kan det virke som det i noen barnehager har oppstått et nytt skille. Mens det tidligere var slik at alle barnehagelærere var pedagogiske ledere er det med flere pedagoger i barnehagen skjedd en endring.

Flere kommuner og barnehager opererer fortsatt med at alle barnehagelærere har tittelen (og stillingskoden) pedagogisk leder. Dette (tittelen) er i tråd med den nye pedagognormen som sier at: «(…) det skal være minst én pedagogisk leder per 7 barn under tre år og minst én pedagogisk leder per 14 barn over tre år» (min utheving). Videre står det at: «Pedagogisk leder skal være utdannet barnehagelærer eller tilsvarende» (Utdanningsdirektoratet, 2018).

I Rammeplan for barnehagen (2017) brukes kun tittelen pedagogisk leder. Fordi pedagogene har ansvar for å lede det pedagogiske arbeidet i barnehagen. Rammeplanen understreker at: «Den pedagogiske lederen leder arbeidet med planlegging, gjennomføring, dokumentasjon, vurdering og utvikling av arbeidet i barnegruppen eller innenfor de områdene han/hun er satt til å lede» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 16). Gjennom studiet har også lærerne understreket gjentatte ganger at barnehagelærerutdanningen er en lederutdanning. Dette kom spesielt til uttrykk under kunnskapsområdet Ledelse, samarbeid og utvikling. Det er med andre ord enighet gjennom lov, rammer og utdanning at barnehagelæreren er en pedagog med lederansvar.

Det brukes likevel ulike titler i mange barnehager. Noen har pedagog 1 og pedagog 2, mens andre har pedagogisk leder og barnehagelærer. De ulike titlene skal fortelle noe om hvilket ansvar pedagogene har. Den pedagogiske lederen eller pedagog 1 har, i motsetning til barnehagelærer og pedagog 2, personalansvar. Det er dette personalansvaret som legges til grunn for at det brukes ulike titler om pedagogene i barnehagen. I tillegg ser jeg ikke bort i fra at det er et økonomisk perspektiv som gjør at noen kommuner og barnehager ønsker færre pedagogiske ledere.

Dersom barnehagen ønsker å tydeliggjøre hvem som har personalansvar kunne kanskje tittelen teamleder vært mer dekkende? Som utdannet barnehagelærer ønsker i hvert fall jeg å bli inkludert og anerkjent som pedagog på lik linje med de pedagogiske lederne.

Svaret på spørsmålet jeg fikk: Det heter ikke barnehagelærer eller pedagog, sammen er vi pedagoger og ansvarlig for det pedagogiske arbeidet, uavhengig av om vi har personalansvar eller ikke.

Er tittelen så viktig?

Å bruke «korrekt tittel» handler om å skape en opplevelse av likeverd, anerkjennelse og samhold gjennom ordene vi bruker om personalet i barnehagen. Uansett om vi er ansatt som pedagog eller pedagogisk medarbeider.

Noen tenker kanskje at dette ikke er viktig, for en tittel betyr vel ikke så mye? Jeg tror derimot at i tillegg til å øke personalets status og selvfølelse innad i barnehagen, kan det å bruke en tittel som formidler likeverd, kompetanse og arbeidsoppgaver fortelle mer til personer også utenfor barnehagesektoren.

Kanskje vi ved å velge «de rette ordene» kan heve statusen til barnehagen som arbeidsplass og få enda flere til å satse på en karriere der?

La oss ta steget videre nå, mens «onkel og tante» tar sine siste krampetrekninger. Fordi de ansatte på Norges beste og viktigste arbeidsplass fortjener det!