Læring; trening eller konkurranse?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Idretten har mange gode sider, og det er mye som kan læres fra den. Den styrker kroppen og øker dens kontrollfunksjoner. Den gir oss i tillegg gode opplevelser av samhold, mestring og glede.

Idretten handler mest om hverdager og trening – ikke mesterskap. Lange perioder med trening ligger bak suksesshistorier. Men selv om man trener og satser er man ikke garantert suksess. Slik er det, og man må bli vant til motgang. Det er ikke alt som går vår vei i konkurransen, og innimellom må vi tåle å tape.

Redd for å gjøre feil

I barnehagealder legges grunnsteinene i menneskers liv. Kropper og kroppskontroll styrkes. Fundamentet til identitet og selvfølelse dannes, og vår oppfattelse av virkeligheten konstrueres gjennom erfaringer, tanker og språk.

Tilbake til idretten, og et etterhvert slitt begrep: FOKUS. Rett fokus er visstnok helt avgjørende for å lykkes. Gjennom en kikkert eller et mikroskop blir vi kjent med begrepet fokus. Det innebærer å stille inn linsene til vi får et klart bilde av hva som skjer – gjerne på et begrenset område. Dette kan vi lære litt av.

I læringssituasjoner – for barn så vel som for voksne – gjelder det å ha rett fokus. For det er kjempevanskelig å lære det man skal hvis man ikke ser klart det området man skal lære noe om.

Vi ser ganske tidlig eksempler på at noen barn fokuserer på å ikke gjøre feil. De er innlært at å gjøre feil er FEIL, og som sosiale nybegynnere er det kort vei til å tolke dette som en betydning av at «jeg er feil». Ingen av oss vil vel føle oss feil, og konsekvensen er at vi slutter med å gjøre det som gir oss en slik oppfatning og følelse. Logisk og intelligent, er det ikke?

Uansett hva man fokuserer på - så lærer man. Hva som læres er det store spørsmålet. Er oppmerksomheten vår låst fast på å «ikke gjøre feil» sier det seg selv at det blir viet mye mindre oppmerksomhet på å gjøre det som skal til for å få resultatet vi egentlig ønsker.

Veiledere

Idretten består av mange aspekter, blant annet trening og konkurranse. På trening følges vi opp av trenere. I konkurranse og kamp følges vi opp av dommere. En dommer avsier en dom, en trener veileder. Hva skjer da når livet, læringen – og hvem vi er blir en konkurranse?

Læring er trening – ikke bedømming. Som veiledere i byggingen av grunnfundamentet i mennesker må vi kommunisere hva som skal gjøres, ikke hva som ikke skal gjøres. Vi skal vokte språket vårt vel, for kommunikativt er det svært kort vei fra å avsi dom – og dermed et «stempel» på den ene siden – til å lede vei på den andre. I læring er det heller ikke bare to veier – rett og feil. Det er mange veier til rett, og hovedoppgaven vår er å støtte det enkelte barn til å finne sin.

Begrepet FEIL kan oppfattes som «merkelapp», stempel eller dom. Noe som preger oss, og som vi blir preget av. Frykten for å gjøre feil blir fort grunnen til at feil oppstår, og at profetier blir selvoppfyllende.

Vi må kommunisere slik at feil ikke nødvendigvis er FEIL. Feil er RETT når vi lærer hvilken vei vi ikke trenger å gå, og hva vi ikke trenger bruke krefter på.

Barn skal motta oppmuntring til utprøving, forsøk og søking etter sin vei, ikke fastsatte kart til vår egen vei. Vi skal applaudere forsøket, ikke resultatet. Vi er veiledere – ikke dommere.