«Nå sitter vi i hver vår «snøhule» og venter på sikt»

Plutselig pakket luften seg med tjukk tåke og snøfokk. Sikten ble borte og vinden feiet vekk skiløypa. Polarhundene Varg og Fenris krøyp oppi pulken – lavinesnor og snøspade ble hentet ut. Det ble spadd med bestemte tak, det var ingen panikk – det var undring. Det var 13-årsdagen til broren min, selv var jeg 8 år og jeg måtte på do.

Det lille hundespannet var på vei hjem fra Glitterheim påsken 1988, og ble overrasket av dårlig vær. I snøhula var det varm drikke å få og en pappa som livaktig fortalte om «Fanden i nøtta.» Etter det som kjentes ut som en evighet, kunne vi skimte løypestikkene og fortsette ferden videre.

Denne historien hentes frem den 29. mars, hvert år i min familie. I år fikk den en helt ny betydning for meg og derfor deler jeg den med dere, som en metafor for den tiden vi er inne i nå.

Nå sitter vi i hver vår «snøhule» og venter på sikt, slik at ferden videre kan fortsette. Og mens vi venter kan vi godt gjøre oss opp noen tanker og refleksjoner:

Hvordan havnet vi her? Hva gjør vi nå? Og hva har vi i vente?

Dager som ikke bare er fylt med solskinn

Noen lever muligens tilnærmet likt som før viruset dukket opp, mange har måtte ta med kontoret sitt hjem og heldige er de på en måte, for mange står også uten arbeid nå.

Uavhengig av arbeidssituasjon dere måtte stå i, så har dere det til felles at dere er tilknyttet barnehage og barnehagebarn på et vis. Og barnehagen har jobbet jevnt og trutt i lang tid, og mye lengre enn vi har kjent til covid-19, med å ruste barna for dager som ikke bare er fylt med solskinn.

Livsmestring. I barnehagen har vi hatt det på bordet lenge, og nå får vi testet om det er noe hold i nytten av det. Barn som kan utsette sine egne behov, barn som har erfaring med at ting ikke ble som planlagt. Barn som har fått kjenne på: Sinne, frustrasjon, glede over mestring, fellesskap, kjedsomhet og ensomhet. Har de en fordel nå? Til sammenligning med de som vanligvis blir underholdt, som pleier å få hjelp umiddelbart når hindringer dukker opp, som ikke har lært å ta hensyn og som kun kjenner voksne som blide og glade.

Jeg tror bestemt det, og derfor er jeg så glad for at barnehagen er en trygg arena for å lære om alle disse vanskelige tingene på.

Tid til refleksjon

Fellesskap. Vi har i en tid vært bekymret for den høye prisen fellesskapet har måtte betale til fordel for individets behov. Men i samtaler med barnehagebarna og foresatte nå, kommer fellesskapet høyt opp på listen over savnet barna har til den gamle hverdagen sin.

Og hverdagen….  Kommer den tilbake?

Innen overskuelig fremtid vil barnehagen være åpen igjen, kontoret være på vei tilbake dit kontoret skal være og det meste av arbeidskraften vil forhåpentligvis være i sving igjen. Men hverdagen - vil vi egentlig ha den tilbake akkurat sånn som vi slapp den?

Uten å moralisere er det jo helt greit å reflektere over hva det er som gjorde at vi havnet i snøhula. Vi har fått en kraftig påminnelse om at livet på jorda er skjørt, og at fremtiden vil kreve mennesker som kan gi avkall på noen av alle godene vi har tillatt oss. Vi vet noe om at de ville dyra trenger god plass her på jorda, for lever vi for tett så er det skadelig for oss alle. Vi vet noe om at globalisering ikke bare er heldig. Men at smitte og miljøskade er en høy pris å betale for å bruke hele verden som leikeplass. Vi vet noe om at antibiotika ikke er heldig å bruke unødvendig. At rein luft og god plass rundt oss er et gode som ikke er alle mennesker forunt. Men at vi nå har fått en ny sjanse til å sette ordentlig pris på det.

Plutselig ble det ikke så viktig med fin bil i garasjen eller hytte på fjellet. Uten helse er vi ingenting, og viktigere enn alt annet - de vi er glade i må være trygge.

La oss være rause mot hverandre

Så krever det ekstra av oss alle i en tid fremover. Viruset og følgene av det rammer uvilkårlig og urettferdig. For noen av oss kan prisen komme til å bli høy. Så la oss være rause med hverandre, skape rom der følelser blir akseptert og be om hjelp dersom det blir behov for det.

Det er ingen skam å oppleve psykisk helse i ubalanse, og spesielt ikke i en tid som denne. Det viser styrke å be om hjelp.

Og etter hvert folkens, så får vi sikt – og da skal vi gå videre sammen.