– Overbeskyttelse skader barnas psykiske helse

Barns psykiske helse har blitt dårligere i løpet av det siste tiåret.

Folkehelseinstituttet rapporterte i 2018 at psykiske lidelsesdiagnoser hos jenter i alderen 15-17 år har økt med 40 prosent på bare fem år, fra 2011 til 2016. Dette skjer ikke bare i Norge. Jonathan Haidt og Greg Lukianoff, forfatterne av boken «The Coddling of the American Mind: How Good Intentions and Bad Ideas Are Setting Up a Generation for Failure», dokumenterer hvordan selvskading og selvmord har økt markant hos barn, særlig jenter; i USA, Canada og Storbritania de siste ti årene.

Hvordan havnet vi her?

Det er nok mange forklaringer. En faktor er sosiale medier. Ifølge Jonathan Haidt er særlig jenter sårbare ved bruk av sosiale medier. En annen faktor, som jeg skal gå nærmere inn på, er hvordan barndommen har forandret seg fra 1990 frem til i dag.

Annerledes barndom

Barndommen før 1990-tallet var fundamentalt annerledes enn den er i dag. De populære barnebøkene om Albert Åberg av Gunilla Bergström illustrerer hvordan tidsånden har forandret seg siden 1970-, 80- og 90-tallet. I «Albert og udyret» treffer Albert en mindre gutt i handlekøen i butikken, begge uten foreldreoppsyn. I «Albert sitter barnevakt» er Albert 7 år. I dag trenger de fleste 7-åringer selv barnevakt. Albert-bøkene beskriver dessuten en tøffere sosial hverdag, der blant annet slåsskamper var forventet.

Boktittelen «Du er en feiging, Albert Åberg!» sier mye.

De som er født før 1980 vil kjenne seg igjen i dette. Barndommen den gang var preget av utelek uten voksenoppsyn. Barna kunne bevege seg flere kilometer hjemmefra, og fikk enkle instrukser som «kom hjem til middag» og «ikke bad alene». De fikk store skrubbsår nesten hver uke, og løp gråtende hjem for å få trøst og terapi. De spilte langball på bilveien, og avbrøt spillet hver gang en bil passerte. (Veiskiltet «Barn Leker» er ikke like relevant i dag).

De løste vanskelige konflikter uten en meglende voksen. Voksne blandet seg vanligvis ikke direkte inn i konflikter, men hadde en terapeut-rolle istedenfor dommer-rollen, som er mer vanlig i dag.

Endringen i de voksnes holdninger har på noen områder vært bra. Der man før mente at barn må tåle litt slåssing, er de fleste i dag enige om at slåssing ikke er bra for barn. Vi tar sikkerhet mer på alvor, og bruker sykkelhjelm som aldri før. Sikkerhet er viktig. Her begynner den virkelige utfordringen for dagens foreldregenerasjon. For unødvendige sikkerhetstiltak kan berøve barna for viktige erfaringer.

Voksnes frykt

Det har vært en dramatisk nedgang i frilek uten voksenoppsyn siden 1990, også i Norge. En grunn til dette er voksnes frykt for at barna skal bli bortført. Lenore Skenazy, forfatteren av «Free Range Kids», påpeker at sannsynligheten for at dette skal skje er forsvinnende liten, da kriminaliteten i USA er på samme nivå som på begynnelsen av 1960-tallet. Jeg har ikke god kjennskap til norske kriminalitetsstatistikker, men oppfordrer uansett til realistiske risikovurderinger. En annen frykt er dominerende atferd og den sterkestes rett. Det er forståelig.

Jeg er glad for at begrepet «risikofylt lek» har kommet inn i rammeplanen for barnehager. Risikolek er lek der det er risiko for skader, men ikke alvorlige skader. Dette er viktig når man tenker på sikkerhet. Både sannsynligheten for skade og alvorlighetsgraden av skade spiller en rolle.

Jonathan Haidt bruker ofte begrepet «antifragility». Nassim Nicholas Taleb er opphavsperson til nyordet. Haidt mener at antifragilitet er et mer nøyaktig og nyttig begrep enn de mer vanlige begrepene «resiliens» og «robusthet» når man skal beskrive utfordringer i forhold til barns emosjonelle utvikling. Antifragilitet handler om at noen systemer trenger en påkjenning for å bli sterkere, for eksempel immunforsvaret og musklene.

Haidt mener at barn er antifragile. Det betyr at de trenger motstand, konflikter og smerte (i moderate mengder) for å vokse emosjonelt.

Finnes måter å unngå overbeskyttelse på

For å lære barna å takle fysisk og emosjonell smerte, kan man bruke strategier som er basis for Kognitiv Atferdsterapi (KAT). I Norge er det populære opplegget «Grønne tanker - glade barn» av Solfrid Raknes et godt eksempel.

Kognitiv atferdsterapi for barn handler om at de voksne må lære barna at deres tolkning av en situasjon ikke nødvendigvis er riktig, og gi dem alternative måter å tolke situasjonen på. Både barn og voksne misforstår situasjoner, og overreagerer. Et eksempel kan være at et barn sier: «Han dyttet meg!», og den voksne, som så hele situasjonen, forklarer: «Han gjorde det ikke med vilje». Kognitiv Atferdsterapi kan derfor også være konfliktforebyggende, da mange konflikter starter med at den ene parten overreagerer, og eskalerer derfra.

Utfordringen vi står overfor i dag, er å reversere denne utviklingen. Dette gjøres ved at barna løser oppgaver på egen hånd, og foreldre øver på å slippe taket på barna sine. Skolen kan også involveres. I barnehagen er det neppe aktuelt med utelek uten voksenoppsyn, men det finnes andre måter å unngå overbeskyttelse på. Organisasjonen Let Grow har mange tips, som også er nyttige i Norge. Så kan barna få den frie, utforskende barndommen som vi over 35 hadde.

Litteraturliste: 

Haidt, Jonathan; Lukianoff, Greg (2018). The Coddling of the American Mind: How Good Intentions and Bad Ideas Are Setting Up a Generation for Failure. New York City: Penguin Press.

Raknes, S. (2014). Grønne tanker - glade barn. Gyldendal akademisk.

Skenazy, L. (2009). Free-Range Kids: Giving Our Children the Freedom We Had Without Going Nuts with Worry. John Wiley & Sons.

Taleb, N. N. (2012). Antifragile: Things that gain from disorder. New York, NY: Random House.