Stress eller stas? – En tekst om lekens betydning

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Jeg ønsker at dere bruker mindre tid på lek, og mer tid på å forberede barna til skolen.»

Dette var en kommentar vi fikk på en brukerundersøkelse i en barnehage jeg tidligere jobbet i. Jeg skal innrømme at jeg ble litt forbanna idet jeg leste det, før jeg etter hvert begynte jeg å reflektere over et par ting:

1. Det som for meg er en selvfølge, at barna skal få leke på egne premisser og at leken skal ha en sentral rolle, er kanskje ikke en selvfølge for alle? Hvilke forventninger ligger til grunn?

2. Hvordan skal vi som barnehageansatte jobbe for å synliggjøre dette på best mulig måte? Først og fremst i praksis med barna, men også i dialog med foresatte?

Denne teksten handler om leken. Leken er truet, og det er bekymringsverdig!

Hvordan kan vi rette lyset mot lekens plass i barnehagen? For den tar stor plass, og det skal den fortsatt få lov til å gjøre, også i fremtidens barnehager.

Hva ligger til grunn for at leken er truet egentlig? Hva skal den vike til fordel for, som er viktigere?

Den livsbærende og kraftfulle leken

Det stilles større krav enn tidligere til at barnehager skal fokusere på å forberede barna til skolestart. Det dukker ofte opp artikler i media om nettopp dette, som igjen skaper forventninger fra mange hold.

Det skal dokumenteres og kartlegges til den store gullmedalje, slik at vi kan sikre barna konkrete og dokumenterbare læringsgevinster. Men det er ikke så lett å planlegge en frilek som sikrer læringsutbytte. Og helt ærlig: Hvorfor skal vi det? Er det til barnas beste?

I filmen Barndom av Margreth Olin, prøver hun, gjennom et års filming i samme barnehage å synliggjøre lekens betydning i barndommen. Hun beskriver det slik:

«Vi lever i en tid med fokus på målstyring. Som om alle barnets prosesser, og det å vokse opp kan gjennomreguleres og sikres. Det er ikke nok å være barn lenger. Stadig yngre barn skal tilegne seg akademisk kunnskap. Jeg er bekymret for at allmenn menneskekunnskap har mistet sin forrang når systemer bygges og reformer gjennomføres.»

«Det er ikke nok å være barn lenger…» sier hun. Den livsbærende og kraftfulle leken som kommer fra barnet selv er truet. Late-som-leken, som utvikler seg og inkluderer andre. Leken som fordrer barna til å lytte til andres forestillinger og meninger og gjennom dette utvikle empati. Å være i en indre styrt lek kan sammenlignes med å være i meditasjon, man tenker ikke, man bare er i den totale opplevelsen. Og for å leke på en slik måte må barna være trygge, og ha nok tid.

Dette er truet! Og det syns jeg er bekymringsverdig!

La barn være barn

Ofte hører vi at «lek er læring». Terje Melaas stiller følgende retoriske spørsmål: «Dersom det er så åpenbar sammenheng mellom lek og læring – og samfunnet ønsker økt vektlegging av tidlig stimulering – hvorfor er det da ikke mer forskning på lek? Hvorfor kaster ikke skolen seg over lek?»

Jeg tenker at det er i den retningen barnehageansatte må jobbe, i stedet for å etterstrebe at barnehagen som institusjon blir mer og mer synonymt med skolen og dens innhold. La barn være barn og la dem leke for livet!

Vi som ansatte må være pålogga – vi må ha øynene oppe og se og delta i lek sammen med barna. Vi må lage og utvikle lekemiljøer som er tilfredsstillende for barna og deres nysgjerrighet. Vi skal sørge for at deres primærbehov blir dekket, at de får nok søvn og hvile, mat og nye bleier.

Barna skal bli kjent med hele følelsesregisteret sitt og de trenger at vi både møter og anerkjenner følelsene deres. Vi må trøste, sette grenser, anerkjenne, veilede og hjelpe dem videre. Vi må gi dem gode samspillsstrategier.

VI må gi plass til leken.

For som STYD sier: Det handler om å flytte perspektivet fra de voksnes behov til barns rettigheter og behov.

Mange inntrykk

Etter en hel barnehagedag er det naturligvis mange inntrykk som må bearbeides før en ny dag står for tur. Sånn er det for oss voksne også. Vi trenger å innhente oss før vi på ny er klare for jobb.

Vi lever i 2020 og sosiale medier er i vinden. Det legges ut «perfekte» bilder av harmoni, idyll og «livet leker».  Vi vet jo at det er noe bak fasaden, men det påvirker oss kanskje likevel.

For to år siden kjente jeg på dårlig samvittighet overfor min da femårige sønn som ikke «gikk på noe». Jeg lurte på om alle andre gikk på fritidsaktiviteter, for det var det inntrykket jeg satt med etter å ha scrollet ned nyhetsveggen på Facebook. Jeg tror at mange kan føle på «presset» til å begynne på fritidsaktiviteter, før både foreldre og barnet egentlig er klare og har «behov» for det. Mye av dette presset kan ligge i påvirkningskraften til sosiale medier.

Jeg meldte han på barneidrett rett før han ble fire år. Han hadde akkurat blitt storebror, og jeg tenkte det hadde vært koselig å gjøre noe for og med bare han. Det tok ikke lang tid før jeg stilte spørsmålet: «Hvorfor gjør vi dette? Er det stress eller stas?» For oss ble det rett og slett for mye helhetlig. Han fikk ikke tid til å «lande» da han kom hjem, og vi opplevde ofte at leggetiden dro ut, som igjen gjorde at han ikke ble opplagt til barnehagen dagen etter.

Etter den erfaringen begynte jeg i stedet å tenke: «Ro ned! Han har hatt en lang dag i barnehagen, lekt og brukt hele seg, alene og i relasjon med andre. Han trenger å bearbeide inntrykk og opplevelser.»

Senk skuldrene

Jeg innehar ingen fasit på når eller om barna skal begynne på en fritidsaktivitet eller ikke. Foreldre vet hva som er best for barnet deres. Og barn er ulike og har individuelle behov. Det som funker for et barn funker kanskje ikke for et annet barn.

Vi må slutte å sammenligne oss og barna våre med andre, og være trygge nok på oss selv til å si at vi gjør det som er best for vårt barn og vår familie!

Så til alle foreldre som befinner seg i den berømte tidsklemma: Senk skuldrene litt etter endt arbeidsdag. Sleng deg ned på gulvet ved siden av duplohaugen. Barna trenger først og fremst voksne som er der, til stede og pålogget. Pålogget på livet altså, ikke på Facebook! Bli med på leken, da vel!

Og dere; det er godt nok å roe ned, la leken finne sted, og til og med være litt gærne og kjede seg litt!