– Tenk at i 2020 klarer ikke avdelinger å være selvstendige 

Barnehagen er nå inne i sin tredje omorganisering med ny veileder. Vi har vaska leker, bord, stoler, overflater, dørhandtak, do og vasker. Og ansatte har vært gjennom en rekke hygienekurs som vi har formidlet aldersadekvat ut til barna. Det ble satt av en lekekasse til hver kohort, og alle leker som ble vanskelig å rengjøre ble stuet bort på lager. Vi har vært inndelt i ulike kohortvarianter, både innenfor hver avdeling og nå avdelingsvis. Uteområdet vårt har til tider sett ut som et åsted hentet fra en krimserie. Åpningstiden har vært redusert fra 08.00-15.30, og foreldre og barn har blitt møtt ute ved porten eller døra.

I begynnelsen hadde vi alle en klump i magen. Hva er dette her? Gjør vi alt riktig? Hvordan skal vi klare å gi et godt pedagogisk tilbud til barna med disse smittevernstiltakene? Hva gjør vi om noen blir syke?

Etter hvert begynner sakte med sikkert roen å senke seg litt. Lave smittetall i kommunen hjelper på. Dagene er gode, tross alt. Barna tilpasser seg og de trives. Ja, de stortrives. De blir tryggere enn før. De liker å bli møtt ute av en voksen. Det er trygt og godt. Flere av barna blomstrer. Spesielt merkes det på sårbare barn. Relasjoner mellom barna og de voksne blir generelt sterkere, og barna utvikler nye vennskap og de får økt lekekompetanse.

Så er det selve analysen. Hvorfor er det slik? Svaret kan beskrives med et ord; Bemanning.

Vi har vært fullt bemannet gjennom hele dagen. Fra barna kommer til de drar er vi alle på jobb. Endelig får vi et håndfast bevis på det som har vært kjernesaken til barnehagen i årevis. Vi er tilstedeværende voksne som bekrefter barna, støtter, veileder, trøster og kan være i forkant av konflikter. Vi vet at vi skal være det. Men nå ER vi det!

En tankevekker for oss er det ikke, for vi har kjent det på kroppen og på samvittigheten det å ikke å strekke til hver dag før koronaen kom. Hvordan skal vi formidle dette ut til dere foreldre, politikere? Dette er ikke noe nytt. Dere vet dette også. Bemanning koster penger. Her og nå. Tidlig innsats er ikke å hjelpe barn som allerede sliter. Det er å forhindre at de begynner å slite. Påstanden om at full bemanning gjennom hele dagen kan lette arbeidet for hjelpetjenestene har absolutt rot i virkeligheten. Det vil med andre ord si at kompetansen finnes i stor grad i barnehagen, men ressursene strekker ikke til.

På lik linje med hele verdens befolkning vil vi at samfunnet skal åpne og bli normalt igjen. Vi vil ha fulle åpningstider i barnehagen igjen, og la barna får leike på tvers av avdelingene. Vi vil at foreldrene igjen skal kunne komme inn på avdeling, og se hva barna holder på med. Vi vil at kollegaer skal kunne være sammen på pauserommet og kunne gi hverandre en klem eller et klapp på skuldra. Vi vil at foreldre skal få jobbe fulle dager uten å stresse for å komme seg i barnehagen for å hente barna sine.

Sannheten er at vi ser hvilken pris barna må betale når vi går tilbake til hverdagen med fulle åpningstider igjen. Tenk at i 2020 klarer ikke avdelinger å være selvstendige. De må store deler av dagen samarbeide på tvers for å kunne ha bemanning gjennom hele dagen og kunne avvikle møter og pauser. Og da er vi heller ikke innenfor bemanningsnormen som vi utgangspunktet kanskje klarer å oppfylle 2-3 timer hver dag. Med fortsatt smittevernstiltak vil det bli enda trangere rammer med fulle åpningstider. Det metaforiske trafikklyset lyser fra før allerede rødt, selv om vi kjører på gult. Og da er det ikke lurt å krysse veien.