Tilvenning i medvind

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Tilvenning på småbarnsavdeling vil jeg påstå er det gjengse barnets mest opprivende opplevelse gjennom barneårene – om ikke hele livet. Det er perioden hvor ett- eller to-åringen opplever det han eller hun i sitt villeste mareritt ikke trodde var mulig. Barnet må ut av mors ellers fars trygge favn – det eneste og kjæreste de kjenner, og litt om litt innfinne seg med å bli forlatt. Så enkel, men så brutal er psykologien bak prosessen.

På andre siden av grinda står barnehageansatte med mye, både formell og uformell, kunnskap og kompetanse. Det kunne ha vært Kong Harald – til og med Kong Olav kunne mirakuløst ha bistått – men det hjelper INGENTING. Barnets behov er utelukkende å bli plukket opp av hoved-omsorgspersonene.

Så... Hva er det «nest beste» for barnet i denne prosessen? Det har jeg i det følgende noen tanker om.

Endringsvilje

Som «nest beste»-løsning trenger barnet ansatte som er endringsvillige. Villige til å endre opp ned på fastsatte oppgaver, rutiner og gjøremål. Ikke fra imorgen eller neste uke, men fra «nå av». Blant annet ved å frigjøre primærkontakt slik at barnet kan få den beste servicen vi kan tilby, hvert minutt. Eksempelvis har det blitt gått lange turer i nærområdet, «bare» fordi barnet sluttet å gråte noen få minutter utenfor porten og så lenge vogna var i gang. «Ikke så mange minutters fred for mye arbeid og innsats,» tenker kanskje du, men en kjærkommen hvil for utslitte lunger.

Dette fordrer så klart at det blir en tyngre belastning for de voksne som er igjen med resten av barna, men med barnets «nest beste» i minne – er ikke valget vanskelig. De barna som er igjen er jo trygge og vil overleve litt kaos. Dette gjelder også time ut og inn hvor den lille sitter klistra på armen til primærkontakt mens barnet fortvilet prøver å forstå hvordan han eller hun skal overleve i denne plutselig urettferdige verden uten sine vante omsorgspersoner.

Sensitive ansatte

Som nest beste-løsning trenger barnet også ansatte som er sensitive. Som lærer seg fort å kjenne signaler og kroppsspråk, og som agerer på bittesmå hint som barnet sender ut. Som anerkjenner de vonde følelsene, men som sakte, men sikkert staker ut kurs og viser vei mot at dagene uten mamma eller pappa også kan være bra. Foreløpig langt ifra like bra, men kanskje på sikt i hvert fall OK. For å gjøre dette over tid trengs det en god dose tålmodighet.

Videre vil man eksempelvis kunne trenge ansatte som sitter på pinnestol med en sovende 2-åring i armene. Ryggen er sliten og vond, men det å flytte på seg vil vekke barnet og påføre barnet mer smerte enn den verkende ryggen. Det er ikke bare å se barnets behov, men å sette barnet foran seg selv. Du snakker om etiske fordring i praksis.

«Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd. Det kan være meget lidt, en forbigående stemning, en oplagthed, man får til at visne, eller som man uddyber eller hæver. Men det kan også være forfærdende meget, så det simpelthen står til den enkelt, om den andres liv lykkes eller ej». (Løgstrup, 1956)

Det blåser en medvind over avdelingen

Mange slag kunne vært slått i en slik tekst om tilvenning – men denne gangen slår jeg altså det hardeste slaget for endringsviljen.

Den peker seg for meg, i disse dager, ut som den viktigste egenskapen de ansatte må inneha. Den kan man ikke fullt ut utvikle ved å øke antall studiepoeng – den ligger mer som en holdning, en omstillingsevne. Ja, i bunn og grunn en vilje til fullt ut å se barnets beste i alle situasjoner – selv om det vil koste.

«Dette er da en selvfølge,» tenker du. «Vi jobber da med og for barn.» Gudene skal vite at disse egenskapene ikke er en selvfølgelighet – og nettopp derfor er de så uendelig mye verdt.

Tilvenning til barnehage – eller opprivning fra foreldre om du vil – er tøffe tak for en liten kropp. Metaforisk kan jeg, på et litt fjollete vis, sammenligne det med å gå utrent opp Mount Everest. Det er beintøft og det vil ta tid.

Heldigvis blåser det en jevn, sterk medvind over avdelingen vår i disse tider. Medvinden er de ansatte som gjør turen så bra den bare kan bli under gitte forutsetninger. Å måtte gå den toppen i motvind unner jeg ikke min verste fiende, og i hvert fall ikke et lite uvitende, sårbart barn i livets spede begynnelse.

Forhåpentligvis vil barnet på toppen av fjellet betrakte situasjonen annerledes. Det er jo det vi håper. Med ansatte som gir trygghet, omsorg og er endringsvillige, er sjansen størst for at barnet løper oss i møte på tidligvakt – at vi endelig ikke lenger bare er «nest best».