Filmskaper: – Jeg tror ikke vi alltid tar barn helt på alvor

I dokumentarfilmen Store små mennesker følger vi to år gamle Balder og Haakon gjennom et helt år i barnehagen.

Filmen handler om de tilsynelatende små, men uhyre viktige stegene barn tar i barnehagen for å bli store, empatiske mennesker. Den gir et innblikk i alt det barn må lære seg og håndtere i hverdagen. Ikke minst kommer det tydelig frem hvor viktig vennskap er, også for de yngste iblant oss.

– Da jeg fikk mitt første barn foregikk 22. juli-rettssaken. Jeg satt der med et nybakt barn i armene og gjorde meg mange tanker om hva det er som gjør at noen mennesker blir gode, empatiske mennesker og andre ikke blir det. Jeg tror vi alle er født med en viss mengede empati, men at det er ekstremt viktig at dette blir dyrket frem på en god måte i tidlig alder, for at det skal spire. Store deler av dette ansvaret har vi overlatt til barnehagen, sier regissør Gunhild Westhagen Magnor, som også er mor til Balder i filmen.

– Da jeg fikk høre av en barnehageansatt at sønnen min allerede som toåring hadde et spesielt og nært vennskapsforhold til Haakon, føltes det nesten som et kall på at barnehagehverdagen var noe jeg måtte lage film om. For i møte med andre barn og gjennom det å lære å bli en god venn er det helt grunnleggende, svært viktige ting som læres. En vennskapsfortelling vil godt kunne illustrere og vise det aller viktigste vi som samfunn lærer barna våre; å være empatiske, bry seg om og dele med andre. Jeg mener at dette i bunn og grunn er det eneste som kan redde verden, sier hun.

– Like viktig som vennskap mellom voksne

I filmen får vi blant annet se hvordan vennskapet mellom Balder og Haakon blir satt på prøve i overgangen fra småbarns- til storbarnsavdeling. Sammen, og med støtte fra de ansatte i barnehagen, lærer de etter hvert å ta vare på hverandre og de yngre barna – og vennskapet deres kan få videreutvikle seg.

– Vennskap mellom barn er akkurat det samme og like viktig som vennskap mellom voksne, men jeg tror ikke vi alltid tar barn helt på alvor likevel. Mitt ønske er at filmen skal være en øyeåpner med tanke på hvor store og viktige ting som skjer i barnehagen, og bidra til at vi som foreldre, barnehageansatte og politikere virkelig tar barn på alvor, sier Magnor.

– Vi må forstå viktigheten av alle de små stegene barna tar i barnehagen, for det er mye viktigere å bygge barn enn å reparere voksne. Da må man også sørge for at barnehagene har ressurser til å gjøre den jobben de har blitt satt til, både i form av midler og nok ansatte.

Barnets perspektiv

Magnor har lang erfaring innen film og TV, og har tidligere laget flere enkeltstående dokumentarer og serier som har fått oppmerksomhet i både inn- og utland (Vinger Under Vann, Kaninkongen, Juletrebonden, De dødes dag, Karanba, Et lite Stykke Thailand, Oppfinneren).

Filmskaperen har alltid vært opptatt av å fange de små, viktige øyeblikkene. I en av sine tidligere dokumentarfilmer Optimistene (2013) følger Magnor et volleyballag bestående av kvinner mellom 66 og 98 år, hvor damenes livsglede, humor og klokskap er omdreiningspunktet.

I Store små mennesker får vi et innblikk i hverdagen til Balder og Haakon gjennom et observerende kamera i barnehøyde.

– Det var viktig for meg å lage en fortelling sett fra barnets perspektiv. Fokuset er på barna, og de ansatte kommer ofte inn bare som ben eller stemmer. Dette er en unik studie av små barn og deres liv i barnehagen. Det har aldri vært gjort noe lignende.

– Når vi voksne er sammen med barn bryter vi ofte inn og begynner å organisere, men her ønsket vi i størst mulig grad å observere barna og det som skjer i barnehagen. Det er toåringer som er hovedpersonene. Vi har fulgt dem gjennom et helt år og man får et innblikk i deres verden, sier Magnor.

Hun forteller at de har hatt et godt samarbeid med styrer, ansatte og foreldre i Sætreskogen barnehage på Oppegård.

Vant pris

Filmen, som er produsert av Sant & Usant, hadde festivalpremiere under HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival i mars. Da ble Store små mennesker tildelt prisen for beste norske dokumentarfilm.

I skrivende stund vises filmen på utvalgte kinoer rundt omkring i landet. Lørdag 12. november står den også på programmet til dokumentarfilmfestivalen Nordic / Docs i Fredrikstad.

– Jeg opplevde at det var vanskelig å få denne filmen finansiert. Jeg tror noe av grunnen er at den handler om små barn. «Skal vi bare se på dem leke i barnehagen? Er det viktig?» var innstillingen jeg møtte flere steder. Det har til tider vært vanskelig å få folk til å tro på at dette er viktig, men jeg mener det er noe av det viktigste vi kan gjøre. Derfor er det flott at filmen har blitt så godt mottatt.

– Det som overrasker meg aller mest, er at gutter i 20-årene har kommet bort til meg og sagt at de aldri har blitt så rørt av en film før, sier Magnor.

Hun forteller at hun og produksjonsselskapet også blir kontaktet av barnehager som ønsker å se filmen.

– Vi har flere ganger vært i kontakt med lokale kinoer for å få til en visning for barnehageansatte.

Utvikler digitalt verktøy

Basert på filmen utvikles det også et digitalt læringsverktøy, Educational Storytelling, for barnehageansatte og studenter, forteller filmskaperen.

– Verktøyet er utviklet i samarbeid med flere norske eksperter på temaer som vennskap, lek og mobbing. Barnehageansatte kan ta dette i bruk på en fagdag eller planleggingsdag. Man får se spesifikke situasjoner i filmen, og så følger det med korte tekster og refleksjonsoppgaver knyttet til de ulike situasjonene.

Verktøyet ferdigstilles i disse dager, opplyser Magnor.