På praksisutveksling: – Lærerne jobber steinhardt for at barna skal klare seg i konkurransen om skoleplassene

– Vi har blitt tatt så godt imot, sier Maria Birkeland.

22-åringen kommer fra Sortland og tar barnehagelærerutdanning ved OsloMet.

Siden 15. januar har hun og fem medstudenter vært på praksisutveksling i Kolkata i India. Her skal de være frem til midten av april.

– Jeg ville dra på praksisutveksling i India for å oppleve en helt annerledes kultur og pedagogikk. Jeg håper å kunne lære noe om India og barnehagen her, men også å kunne reflektere over hva vi gjør hjemme i Norge fra et annet ståsted, forteller Birkeland om hvorfor hun valgte å reise utenlands.

Forberedes på skolestart

Til nå har hun og medstudentene vært i tre ulike praksisbarnehager: To Montessori-barnehager og i en barnehagedel på en stor skole.

– Hvordan er en typisk dag i praksisbarnehagene?

– Hverdagene ser litt forskjellige ut i de ulike barnehagene, men alle er sterkt preget av at vi gjør mye observasjon og at vi hjelper barna med oppgaver, forteller studenten.

– Vi har også fått noen oppgaver fra barnehagene, som å lede aktiviteter. Vi har for eksempel vært med på å organisere en konsert sammen med barnehagen. Samtidig har vi fått i oppgave fra OsloMet å være aktive og delta i lek og aktivitet, og å gjøre observasjoner til senere refleksjon i eksamen og arbeidskrav. Jeg har blant annet observert barnas lek, barnehagens fysiske miljø, lærerens voksenrolle og barnesyn. Vi får også muligheten til å drive egne prosjekter om vi spør og tar initiativ selv.

Ifølge Birkeland er den aller største forskjellen mellom den indiske og norske barnehagen at barn i India forberedes til skolen på en helt annen måte enn i Norge.

– Det er forventet at barn skal starte med lese-, skrive- og matematikkoppgaver allerede fra to-treårsalderen. Det skal også læres engelsk, et språk de fleste ikke snakker hjemme. Ferdighetene må kunnes til skolestart om barna skal ha en sjanse for å komme inn på gode skoler, forteller hun.

– Lærerne jobber steinhardt for at barna skal klare seg i konkurransen om skoleplassene. Med mine norske øyne blir derfor barnehagehverdagen svært «skolsk». Barna blir hyppig «korrigert» og det er lite til ingen rom for medvirkning og lek i oppgavene. Lærerne praktiserer mest formidlingspedagogikk, der de gir barna instrukser for å gjennomføre ulike aktiviteter.

Dro på skattejakt

Til avisa Vol.no forteller Birkeland at hun skal skrive bacheloroppgave mens hun er i India, om barns artskunnskaper og hvordan lærerne jobber med artene.

I den forbindelse har Birkeland intervjuet åtte barnehagelærere om hvilken plass natur og artsmangfold har i klasserommet deres, og tatt barna med ut for å lete etter skatter i naturen.

– Oppgaven min legger mye vekt på relasjonen barna og lærerne har med naturen, og hva forholdet kan bidra til fremtidig. Så langt har jeg opplevd dette forholdet som ganske svakt. Opplegget i barnehagene er tettpakket med skoleoppgaver og barna får lite tid til å være ute på lekeplassen. Likevel har jeg fått noen dager hvor jeg har tatt med barna ut på «naturewalks», «bughunts» og «tressurehunts».

– Barna har vist en utrolig stor interesse og undring utendørs. Sammen har vi utforsket og gjort flere oppdagelser i barnehagenes hager. Vi har samlet ulike naturskatter og barna har senere stolt vist arts-skattekisten frem for både lærere og barn, sier studenten.

Det tok ikke lang tid før skattekisten ble full og de måtte finne flere bokser å legge naturelementene i. Da begynte barna på eget initiativ å klassifisere, forteller Birkeland.

– Steinene fikk én boks, døde blader en annen. Frø og nøtter der og blomster her.

Byen som aldri sover

Birkeland forteller at hun og medstudentene fra OsloMet har blitt tatt godt imot av lokalbefolkningen i Kolkata og av sine indiske barnehagekolleger.

– Kolkata er en by med et fabelaktig rikt kulturliv og alltid noe på gang. Byen er høylytt og sover aldri. Den er fargerik og full av kunstneriske utrykk. Vi opplever at mange har en mentalitet som går ut på at man skal hjelpe dem som har mindre enn en selv, og de fleste gir til de fattige. Når du møter noen du så vidt er kjent med, er man nærmest familie. Man får endeløse invitasjoner og muligheter. Vi opplever stor gjestfrihet, sier hun.

Kolkata ligger øst i India og har om lag 15 millioner innbyggere. Altså nesten tre ganger så mange innbyggere som i hele Norge. På denne tiden av året viser gradestokken gjerne 30 grader.

– Stemningen i byen er kaotisk, men om man setter seg ned og observerer, finnes det noe orden i kaoset. For eksempel kan det virke som om alle tuter konstant, men tutingen er også en måte biler sier «her kommer jeg» før de kjører inn i en trang sving. Kanskje virket det bare så kaotisk for oss siden alt er så annerledes og mer tettpakket enn vi er vant til? sier studenten.

Invitert i bryllup

Birkeland og de fem medstudentene deler leilighet.

– Det er relativt billig å bo her i byen så vi fant oss et relativt moderne sted å bo. Det har blitt et skikkelig koselig hjem, forteller studenten.

– Gjennom OsloMets samarbeidspartner NCI Nordic Centre in India har vi fått vår egen kontaktperson her i byen, Christabel Royan, som har hjulpet oss med å forstå hvordan man koordinerer seg i det indiske samfunnet. Hun kommer med gode råd, praktiske tips og er alltid tilgjengelig om vi trenger hjelp, legger hun til.

På fritiden er det sjelden et kjedelig øyeblikk:

– Vi har vært på keramikkverksted, standup, matkurs hjemme hos en lokal kokk, «sip and paint», besøkt de endeløse markedene, sett på Bollywood og dratt i parker, templer og museer, sier 22-åringen.

Hun forteller at de også har fått flere invitasjoner av sine indiske barnehagekolleger om å være med på bursdagsfester, middagsbesøk, konserter og til og med bryllup.

Savner skogen

Selv om Birkeland trives godt i travle Kolkata, er det også ting hun savner hjemme i Norge.

– Det jeg savner aller mest hjemmefra er den norske skogen, og alt den gir oss. Det første jeg skal gjøre når jeg kommer tilbake er å ta meg en lang tur med nære og kjære, og nyte det stille og kjente.

– Hva er den viktigste lærdommen du tar med deg tilbake til Norge? Og hva tror du at du kommer til å huske aller best fra oppholdet i India?

– Det er mye kunnskap og refleksjon jeg kommer til å ta med tilbake til den norske barnehagen. Jeg kommer til å huske hvor utrolig skoleflinke barna i India var, som allerede kunne lese, skrive, regne og snakke flere språk i en alder av fire-fem år. På den andre siden har jeg også reflektert sterkt over hvor mye lek og utforskning i barnets tempo er verdt for læringen, selvstendiggjøringen og ikke minst i seg selv.