– Anerkjennelse er universalnøkkelen

Det var spørsmålet Liv Berit Heimstad Tønnessen var invitert til Barnehagekonferansen i Rogaland 2019 for å besvare.

Det hele handler om å tenke, handle, være autoritative voksne – uansett, mener Tønnessen.

Hun er utdannet førskolelærer og har vært selvstendig næringsdrivende siden 1993. Til daglig reiser hun landet rundt og kurser og veileder både foreldre og ledere og ansatte i barnehager i å møte barnet med tydelighet og varme.

– Plutselig kommer de harde ordene frem

Tønnessen beskriver en autoritativ voksen som en som er varm og har kontroll, samtidig. En smart grensesetter som utøver omsorg, satt i system.

– Vi vil jo barn vel, men måten vi fortolker – vår reaksjon – på det barna gjør, gjør at noen av oss gir barna kvalitet uansett, også i sårbare situasjoner. Mens andre av oss plutselig skifter natur, sier hun.

– Jeg er mentor for skoler og barnehager i hele landet og ser at den gamle oppdragertradisjonen fortsatt sitter i ryggraden hos enkelte. Noen ganger blir jeg kontaktet av styrere som ber om hjelp fordi de har noen ansatte av den gamle tiden, der oppdragergenet og de harde ordene plutselig kommer frem: «DU…». Det hender fortsatt at barn blir sendt ut i garderoben, sier Tønnessen.

Finne veien tilbake

Hvor går grensen mellom å være autoritativ og å være ettergivende eller autoritær? spør Tønnessen og deler gulvet inn i tre soner.

– I midten er den autoritative. Jeg er varm og har kontroll, samtidig. Men når kommer jeg til det punktet der jeg plutselig blir ettergivende og har gitt fra meg kontrollen og bare følger strømmen? sier Tønnessen, og tar et par steg til venstre.

– Og når kommer jeg til det punktet der jeg går fra å være til stede med den autoritative varmen og tydeligheten, til å plutselig ha sluppet varmen og bli autoritær? fortsetter hun, og spaserer mot den motsatte siden av rommet.

– Alle vil havne utenfor det autoritative «rommet» fra tid til annen, om ikke i handling så kanskje gjennom at man kjenner at tankene er på feil sted. Jeg er opptatt av at vi skal finne veien tilbake til midten når det skjer. Mitt ønske er at alle skal kunne kjenne det i kroppen når man trer over disse grensene, sier hun.

Hvor ligger lojaliteten?

Tønnessen mener det er viktig at barnehageansatte, og voksne generelt, tar ansvar for egne handlinger.

Som nyutdannet barnehagelærer på begynnelsen av 1980-tallet lovte hun seg selv at hun aldri skulle ha det harde blikket, slå med stemmen eller bruke hånden mot barn.

– Jeg begynte å jobbe i en barnehage med stort fokus på kvalitet. Så en dag ser jeg min egen hånd gripe etter et av barna og gjett om jeg hadde kraftig stemme og en sinna mine! Jeg lot meg tirre og mistet kontrollen. I det øyeblikket visste jeg at jeg hadde gått over grensen og at jeg måtte stoppe, men jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre istedenfor.

Fortvilt søkte hun råd hos en av de andre ansatte. Det hun hadde behov for å høre var: «Liv Berit, gjorde du det? Du må ordne opp». Svaret hun fikk var: «Han kan jo terge en stein».

– «Jeg har lyst til å gjøre godt, men jeg gjør vondt. Jeg har lyst til å følge alle planer og gode hensikter», tenkte jeg. Jeg følte det var et gap mellom det jeg gjorde og det jeg skulle ha gjort, og at jeg sto med ett bein på hver side. Men jeg fikk ikke hjelp til å samle beina, forteller hun.

– Den dagen skjedde det noe med meg. Jeg visste at begge vi voksne hadde gjort feil. Jeg hadde ikke hatt brems, det var mitt ansvar. Jeg fant barnet etterpå og ba om tilgivelse. Deretter begynte vi i personalet å jobbe hardt med å veilede hverandre ut fra spørsmålet: Hvor ligger vår lojalitet? Er den hos personalet, hos deres følelser og meninger? Eller skal vi stå stødig i det mandatet vi har om å gi barn den kvaliteten som vi i barnehagen er pålagt å jobbe etter? sier Tønnessen.

• Les også: – Jobben dere gjør hver dag betyr noe både for barna her og nå, men også i et langt livsløp
• Les også: – Kjærligheten og følelsen av å være et verdifullt menneske, går hånd i hånd

Den samme i møte med alle mennesker

Før i tiden var oppdragelse noe man gjorde, ifølge Tønnessen.

– Jeg pleier å si at vi hadde en haug med nøkler: Hvis barnet ikke vil legge seg, gjør vi dét. Hvis barnet ikke vil spise, gjør vi dét, og så videre. Mye av dette tok vi også med oss inn i barnehageverdenen. Heldigvis har mye endret seg! sier Tønnessen.

– Istedenfor å ha fokus på at med Ola må vi gjøre slik og med Kari må vi gjøre det sånn, tror jeg at det vi trenger er den ene nøkkelen. Det grunnleggende som gjør at vi kan være den samme i møte med Ola, Kari og alle andre mennesker, sier hun.

Når man oppnår balansen mellom kontroll, nærvær og godhet, trenger vi ikke ha en spesifikk lederstil, mener Tønnessen.

– Jeg har veiledet styrere som er veldig gode i møte med barna, da er de autoritative. Men når de skal være personalledere i litt ugreie saker bikker de plutselig over i det autoritære. Jeg tror dette ofte handler om at man manner seg opp for å klare å si fra og i den kraften detter godheten av. Men det går fint an å være den samme trygge, gode og varme voksne som vi er i møte med barn, også når vi henvender oss til voksne. Vi trenger ikke bli en annen, sier hun.

– Universalnøkkelen er anerkjennelse

Tønnessens drøm er at barn, uansett hvem de møter i barnehagen og hva som har skjedd, skal bli møtt med varme og anerkjennelse.

– Hva trenger et barn som er tørst? Drikke. Hva trenger et barn som er trøtt? Søvn. Hva trenger et barn som er lei seg? Trøst. Hva trenger et barn som er sint? Her kan vi ha veldig ulike tanker om hva barnet trenger, sier Tønnessen og ser utover tilhørerne.

– Jeg mener universalnøkkelen til alle disse behovene er anerkjennelse: «Nå ser jeg at du er sulten, kom så skal vi finne mat.» «Jeg ser du er sint, kom og fortell meg hva som har skjedd». Anerkjenn barna i hver situasjon, oppfordrer hun.

– Finnes ikke vanskelige barn

«Det finnes ikke vanskelige barn. Det finnes bare barn som har det vanskelig.»

Dette skrev Tønnessen i boka «Å velge det varme blikket» som kom ut i 2016.

«Måten vi ser på barnet, blikket vårt, påvirker det vi gjør. Blikket henter næring fra holdningene våre, og kunnskapen vi holder for sann. Tenker vi at barn er vanskelige, er det logisk at vi blir irriterte, korrigerer og krever endring. Tenker vi at de har det vanskelig, vil vi lete etter det som hjelper barnet til å få det bedre. Ulike holdninger som åpner opp eller stenger igjen. Holdninger farger både blikket, stemme og atmosfære» skriver hun i boka.

– En del som jobber i barnehage sier at når de ikke «takler» et barn lenger, gir de et signal om at en annen voksen må ta over. Jeg er redd denne praksisen. For barna merker at det skjer. Noen ansatte blir irriterte når jeg sier dette og spør: «Jammen, hvordan skal vi holde ut?» Holder man ikke ut, kan man finne seg en annen jobb, sier Tønnessen til applaus fra salen.

– Tenk hvor heldig dere er som har en så viktig jobb, sier hun.

Kvalitet som en mango

Avslutningsvis anbefaler Tønnessen barnehageansatte til å gjøre en refleksjonsøvelse for å finne ut hvordan man havner utenfor det autoritative rommet.

– Tenk igjennom: Hva fører deg i en autoritær grøft? Hva fører deg i en ettergivende grøft? Hva må til for at du skal komme deg opp fra grøften og velge det varme blikket hver dag i møte med alle barn og voksne?

Hun avslutter med å minne om at det er de ansatte som har ansvar for å skape et godt miljø og en god kultur i barnehagen.

– Hvis vi har sure frukter i vårt barnehagemiljø er det fordi vi voksne har plantet treet, ikke barna. Det er vi voksne som har plantet ukulturen, sier hun.

– Rammeplanens kvalitet er som en søt appelsin. Derfor tar vi fatt på de sure sitrontrærne, røsker dem opp med roten istedenfor å kjefte på sitronen fordi den er sur. Vi veileder ut de som representerer limen, for de egner seg kanskje ikke til å jobbe i barnehagen. Men hvorfor ikke høyne nivået, og gi en eksellent kvalitet? Da leverer vi enda mer, for barnets skyld kan vi representere mango, avslutter Tønnessen.