– Vi må være i stand til å møte barnas følelser for også å kunne støtte deres læring

Små barn er nysgjerrige, lekne og lærende i alle typer situasjoner. De lærer på sitt eget vis, og aller helst i samspill med andre.

Det var tema for May Britt Druglis innlegg under barnehagekonferansen Nordiske impulser.

– Når vi snakker om læring er det lurt å minne oss selv på hva læring er. Læring handler om erfaringer som bidrar til endringer av opplevelsen inni deg, av din tenkning og av din atferd. Det er altså et vidt begrep, innledet professoren i pedagogikk ved RKBU Midt-Norge.

– For de yngste barna kan læring skje når som helst og hvor som helst. Og leken er en kjempeviktig arena, la Drugli til.

Rammefaktorer

Læring skjer ikke i et vakuum, påpekte professoren. Hun trakk frem et knippe rammefaktorer som bør være på plass for å skape et godt læringsmiljø for de yngste barna:

– Det fysiske miljøet har veldig mye å si for barns muligheter og lyst til å lære. Har vi et miljø som appellerer til utforskertrang og som inviterer til å bruke kroppen?

Også faktorer som dagsrytme og organisering av ulike situasjoner har stor betydning for barns læring og utvikling, ifølge Drugli. Det samme gjelder de ansattes evne til å lede barnegruppa og barnas sosiale fungering.

– Bygger man gode relasjoner? Styrker man samspill i barnegruppa slik at de dras inn i et positivt fellesskap? Hvordan håndterer man konflikter, er man reaktiv eller proaktiv?

– Jo bedre rammefaktorer man har i barnehagehverdagen, jo mer tid, overskudd og energi vil alle parter ha til lek og læring i alle typer situasjoner, sa hun.

– Fundamentet

Når man snakker om læring og de yngste barna kan man ikke unngå å nevne følelser, påpekte Drugli:

– Den sosioemosjonelle utviklingen og barns trivsel, er fundamentet for all fungering i barnehagen.

Hvis barn har for mye negative følelser i seg vil de ikke ha kapasitet og energi til å leke og lære, ifølge professoren.

– Hvis barn bærer med seg mye utrygghet hjemmefra eller de opplever utrygghet i barnehagen, vil de ikke greie å flytte fokuset sitt over på det å utforske eller tørre å prøve noe nytt. Når følelsene opptar hele hodet ditt har du ikke kapasitet til å gå inn i læringsprosesser, sa Drugli.

Derfor er det så viktig at barn er omgitt av ansatte som forstår deres følelsesmessige behov, både ut ifra hvilken bagasje de har med seg, men også der og da, understreket hun.

– Vi er nødt til å være i stand til å møte barns følelser for også å kunne støtte deres læring.

Ulikt tempo

For små barn er læring en naturlig del av livet, påpekte Drugli videre.

– Ett- og toåringer lærer hele tiden. De er nysgjerrige. De er utforskere. De peker, tar på og smaker på ting. De undersøker om ting kan brukes på en annen måte. Det er veldig smart fra naturens side at barn har et slikt medfødt biologisk driv for å undersøke, lære og mestre. Barn ville blitt altfor sårbare hvis de hadde vært avhengige av at voksne måtte dra utviklingen deres fremover. De har et sånt driv for utvikling at vi kan innta en rolle hvor vi bare følger på og bruker de situasjonene som oppstår naturlig, sa hun.

Barn utvikler seg i ulikt tempo. Det er noe vi må ha stor respekt for, understreket Drugli.

– Det vi må passe på, er hvis et barn ikke har progresjon i det hele tatt. Da må alarmklokkene ringe, og vi må se på hva vi kan gjøre for å støtte utviklingen til barnet slik at det får progresjon. Vi må finne ut hvilken tilpasset hjelp det trenger, i tillegg til det vi gir til hele gruppa, sa hun.

– Læring skjer i sosialt samspill

I sosiokulturell læringsteori er man opptatt av at små barn lærer best når de er sammen med en mer «kompetent annen», opplyste Drugli.

– Som oftest er dette en voksen, men det kan også være et annet barn. Når vi snakker om små barnehagebarn, er det de ansatte som i det store og hele er ansvarlige for å ha en samspillskvalitet som gjør at man møter hvert barn som en kompetent annen og guider barnet videre i sin utvikling.

Hun pekte på viktigheten av at barna har voksenpersoner rundt seg som «dytter» dem vennlig og forståelsesfullt litt videre:

– Nærmeste utviklingssone er gapet mellom det barn får til helt alene og det de får til hvis vi beveger dem litt ved å hjelpe dem, gi dem hint, forklare eller vise, sa Drugli.

Underveis vil barna ha veldig ulike behov for støtte.

– Noen barn trenger kanskje bare et lite hint, så er de i gang med en ny strategi. Andre trenger mye mer hjelp. Kanskje både fysisk, verbalt og emosjonelt. Dette har både med deres tidligere erfaringer å gjøre, og det har ikke minst å gjøre med deres temperament. Mens noen barn synes alt nytt er mer skummelt enn interessant og trenger masse støtte, synes andre barn at nye ting er mer spennende enn skummelt og bare gyver på. Disse barna trenger en annen form for støtte.

Serve and return

Gode relasjoner er det beste utgangspunktet for små barns læring, understreket Drugli.

– Når barn er sammen med noen de har en god relasjon til, vil situasjonen nesten alltid være preget av positive følelser. Det igjen vil fremme barnets kapasitet for og lyst til å utforske over tid, prøve noe nytt og løse problemer, sa professoren.

«Serve and return» er et begrep som godt beskriver den typen samspill som er utviklingsfremmende for de yngste barna, mener hun.

– Det er når barnet selv viser interesse for noe, at vi har mulighet til å bidra til læring. Det er altså barnet som skal serve og vi som skal returnere, sa Drugli.

– Samspillet må foregå på barnets premisser, ved at det barnet viser interesse for blir felles fokus i samspillet. Så skal den voksne, enten det er en forelder eller barnehageansatt, respondere ved å bekrefte og berike det barnet er opptatt av gjennom ord, handling eller begge deler.

Her er det helt avgjørende at man tar seg tid til å vente på barnets svar, påpekte Drugli.

– Hvis man også inkluderer andre barn som viser interesse for det som foregår, blir samspillet ytterligere beriket.

Forsket på samspillskvalitet

Til slutt i foredraget presenterte Drugli resultater fra Trygg før 3-prosjektet, hvor målet var å bedre samspillskvaliteten på småbarnsavdelinger gjennom å jobbe med profesjonsutvikling.

187 småbarnsavdelinger fra syv bydeler og kommuner deltok i studien.

Sentralt i forskningsprosjektet var fagdager for alle ansatte, systematisk observasjon av samspill på avdelingene med observasjonsverktøyet CLASS Toddler, tilbakemelding på samspillskvaliteten, systematisk veiledning og refleksjon, og skriving av praksisfortellinger.

CLASS Toddler har to domener for samspill, opplyste Drugli: Støtte til positive følelser og atferd og støtte til læring og utvikling. Under foredraget fokuserte hun på resultatene knyttet til sistnevnte domene.

I begynnelsen av prosjektet så observatører på i hvor stor grad de ansatte la til rette for læring og utvikling, på kvaliteten på tilbakemeldinger og på språkstøtte. På hver av disse tre samspillsdimensjonene fikk avdelingene en skår fra én til syv, hvor syv var høyest kvalitet.

– Når det gjelder tilrettelegging for læring og utvikling har observatørene sett etter om de ansatte legger til rette for barns utforskning, for eksempel ved bruk av tilgjengelige leker og materiell, og hvor vidt de ansatte er involvert i barns utforskning. De så også på om de ansatte fremmet barnas utvidede tenkning og forståelse: Ga de informasjon og forklaringer knyttet til det barna selv var opptatt av? Fikk de barna til å tenke litt videre?

Her fikk avdelingene en gjennomsnittskår på 3,77 – middels kvalitet.

– Det var veldig få avdelinger som hadde høy kvalitet, altså en skår på 6-7 på dette området, fortalte Drugli.

– Stort potensial

Når det gjaldt den neste samspillsdimensjonen – kvalitet på tilbakemeldinger – så observatørene blant annet på i hvilken grad de ansatte ga barna verbal eller fysisk støtte:

– Knytter man begreper og hendelser her-og-nå til noe i barnas liv? Utvider og forklarer man slik at barnas kunnskap og deres resonnering støttes? Får barna tid til å tenke og respondere?

– Her var gjennomsnittskåren litt lavere enn på den forrige samspillsdimensjonen; 3,12, fortalte Drugli.

Dimensjonen «språkstøtte» handler om hvordan de ansatte bruker språket, opplyste hun.

– Er det frem-og-tilbake-vekslinger? Stilles det åpne spørsmål? Gjentar man ord og lyder småbarna har? Benevner man ved å sette ord på det man selv gjør og det barna gjør? Bruker man et rikt språk? Introduserer man nye ord?

– Dette er noe man kanskje skulle tro var på plass, men når vi ser på resultatene fra observasjonene, ser vi at gjennomsnittsskåren er 3,25. I dette materialet var det bekymringsfullt få avdelinger som skåret høyt på språkstøtte, sa Drugli.

Avdelingene ble først observert i september. Og på nytt i januar og juni, opplyste hun.

– For avdelingene som jobbet med Trygg før 3 var det en jevn oppgang på dimensjonen støtte til læring og utvikling utover året, fra 3,66 til 4,18 i snitt.

– Det er altså potensial for forbedring i mange barnehager, også etter å ha deltatt i studien. På slutten av barnehageåret var det fortsatt stor variasjon. De laveste skårene var på 2,63. Vi har ikke lenger enere og to blank, så vi har løftet bunnen noe og de høyeste skårene var syv. Noe har skjedd, men det er ikke godt nok for mange barn å være på en avdeling der det er såpass lite støtte til læring at skåren er nede på to-tallet, sa professoren.

Hun viste til at også andre norske studier, deriblant GoBaN-prosjektet, har lignende funn når det gjelder støtte til læring.

Øyeblikket

Avslutningsvis minnet Drugli nok en gang om at positivt samspill er nøkkelen til små barns trivsel og utvikling.

– Små barns læring handler om å gripe øyeblikket i barnehagedagen. Du må være sensitiv, kreativ og vite hva du gjør slik at du kan gripe mulighetene som byr seg, sa hun.