– Er du en som leder dine ansatte, eller er du bare sjef i barnehagen?

– Er det noe som er vakrere enn å løfte andre? Makter du det, er du ikke bare sjef. Da er du leder.

Erica Grunnevoll er prest. Hun har jobbet i kirken, i fengsel og forsvaret, og på oljeplattformer. I 1992 var hun en del av FN-styrkene i Libanon.

Og hun kan mye om ledelse. Både det å være en god og en dårlig leder.

I foredraget snakket hun om en rekke forutsetninger som må være til stede for å være en god leder. Blant annet det å kjenne seg selv, for å kunne styre seg selv - og andre. Om mot, i akkurat passelig mengde. Mot til både å lede og lytte. Og om evnen til å sette sjøbein, slik at mannskapet ditt er trygt, selv med orkan i kastene.

Og hun snakket om kunnskap hun har tilegnet seg gjennom en lang rekke ulike situasjoner og møter med mennesker.

– Første gang jeg gikk med et dødsbudskap til de etterlatte, hadde jeg forberedt meg veldig grundig. Jeg hadde lest meg opp, og kunne teorien. Men så reagerte ikke folk som de skulle. De oppførte seg slett ikke som forventet, sier hun.

Med det forteller hun om noe av det grunnleggende i det å være en god leder. Det å bruke livet som skole. Det å bruke egne erfaringer til å lage seg noen knagger i hodet.

– Når datteren til faren som har skutt seg, spytter meg i ansiktet når jeg kommer med dødsbudskapet. Da tenker jeg at dette handler ikke om meg. Det handler om et menneske i krise. Da må jeg være i stand til å gå inn og ut av situasjonen, sier hun.

Som leder mener hun man må kunne lese situasjoner, og mennesker. Noen må kanskje sparkes bak, andre må godsnakkes med. Ulike situasjoner må brukes til å lære av. Og så må man, som bestefaren hennes: Bruke mot til å sette sjøbein, ta eierskap til det å være leder.

– Bruk deg selv, bruk livet!

Lett gjenkjennelig

I løpet av en time fikk hun de rundt 500 tilhørerne i salen til å veksle mellom å le hjertelig og nikke gjenkjennende. Gjennom å vise til ulike situasjoner og hendelser, både egne og andres erfaringer, snakket hun direkte til barnehagelederne i salen.

For i så mange andre situasjoner, koker det ofte ned til et enkelt spørsmål: Hva er det som skal til for å få mennesker til å brette opp ermene, gå løs på nye oppgaver med fynd og klem og entusiasme? Og hva er det som får andre igjen til å sette seg ned for å telle opp hvor mange dager med egenmelding man har igjen?

Ifølge Erica Grunnevoll er et av nøkkelordene tillit. Det skapes ikke ved hjelp av rundskriv og fellesmailer.

– Jesus fikk ikke tillit med å sende ut rundskrift. Han trødde sund skosåler. Tillit er heller ikke noe som kan beordres.

Å drepe initiativ

Her hentet Grunnevoll et eksempel nettopp fra en barnehage.

– Det handler om en assistent i sin første jobb i en barnehage. Før helgen får hun og de andre beskjed om å se på opplegget for høsten. Hun kaster seg over oppgaven, og bruker helgen på å jobbe. Hun synes det er gøy, det er hennes første jobb, hun vil gjerne bidra, sier foredragsholderen.

Så kommer mandag, og alle de ansatte samles.

– Mot slutten av møtet rekker hun opp hånden, og begynner å snakke om ideene hun har. Men hva skjer? To av kollegene begynner å se på klokka. Er de ikke snart ferdige? En tredje sier: Dette prøvde vi for noen år siden, så det fungerer ikke. Mens en fjerde kommenterer: Det er veldig artig med dere unge, som er så entusiastiske. Men jeg tror vi fortsetter å gjøre det på den måten vi gjør i dag. For å si det sånn; assistenten kom neppe til å gjøre det samme igjen, sier Grunnevoll, og legger til:

– I slike situasjoner handler det om å bruke tid på å bygge opp tillit. Der og da var selvtilliten til assistenten borte.

Ulike lederes betydning

Hun snakket også litt om nevøen sin, som er pedagogisk leder i en barnehage. Og om hvor stor betydning ledelsen faktisk kan ha. I den første barnehagen han jobbet som nyutdannet, ble han møtt av en dårlig leder.

– Han sa: Etter hvert ble jeg nesten flau over å si at jeg var barnehagelærer. På jobb var det bare fokus på at lønna var dårlig, ikke anerkjennelse. Vi som jobbet der fikk nesten følelsen av at vi var dumme som hadde tatt denne utdannelsen.

Så byttet han jobb.

– I dag er han stolt av jobben han gjør, stolt av kollegene. Han tar folk i hånda og presenterer seg med et jeg er pedagogisk leder i en barnehage.

Men hva var det egentlig som var annerledes i den nye jobben?

– Det var lederen som var annerledes. Han kom til en leder som hele tiden stilte spørsmålet: Hvorfor gjør vi dette? En leder som så at vi mennesker er meningssøkende. Vi vil gjøre en forskjell, vi vil ha betydning. Vi vil jo ikke bare være hår i suppa!

Igjen fikk Grunnevoll forsamlingen til å smile. Og samtidig nikke gjenkjennende.

– Denne lederen stimulerte til dialog, til at de ansatte kunne sparre, bygge og holde vedlike et miljø som ga overskudd, sier hun.

Grunnevoll pekte også på en ny generasjon. Tidligere i foredraget var hun innom temaet teknologi og sosiale medier, og hvor viktig det er for kommunikasjon.

Men det er også andre ting det er viktig å ta i betraktning som leder i 2018:

– Den nye generasjonen vil involveres. Som leder er det viktig å tenke hvorfor. Vet kollegene våre, og foreldrene, hvorfor vi finnes, og hva det er som gjør oss unike?

Samtidig peker hun på behovet for god planlegging. Da må man vite hva man skal gjøre, og hva som finnes av ressurser.

– God planlegging gjør at man kan bruke mest mulig tid på barna. Men på den andre siden; for noen blir selve planen Gud. Da blir det fort bare ord og papir du slår folk i hodet med!