Pedagogisk leder: – Vi får ikke nok kunnskap om ledelse!

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Da jeg gikk inn dørene på OsloMet en solfylt sensommerdag i august, strukturert student som jeg var, hadde jeg stålkontroll på timeplanen, arbeidskravene og alle eksamener. Det var en bekymringsløs tid. Jeg var sulten på å lære og vite mer om barnehagesektoren. Utallige timer på skolebenken og enda flere timer i praksis, det var nettopp dette som skulle gjøre meg til en robust pedagogisk leder. Jeg var rolig, selvsikker og bestemt – gledet meg til å ta fatt på jobben som pedagogisk leder.

Lite visste jeg om hva som ville møte meg i praksis – praksissjokk, snakket alle om.

Viktig debatt

Jeg er ikke i sjokk. Noen er kanskje det, men jeg undrer meg over utdanningsløpet og hva jeg i dag står i som 27-åring, med knappe tre års erfaring som leder. Jeg hører om andre pedagoger som skifter yrkesretning, går ned i lønn for å jobbe med andre ting enn det de er utdannet som, eller pedagoger som tar ny utdanning og ikke orker en eneste time til i sektoren. Jeg ønsker å snakke på vegne av medstudenter og medpedagoger. For jeg vet at dette er en tematikk som vi rører for lite ved og en debatt som burde vært løftet.

Hva mangler vi egentlig? Jo, kunnskap om ledelse, hvorfor god ledelse er så vanskelig og hva som er spesielt med ledelse i barnehagen.

Vi har flere grupper å forholde oss til: Barna, foreldrene, personalgruppen, eieren av barnehagen, andre institusjoner/samarbeidspartnere og samfunnet for øvrig. Vi er omgitt av mennesker med egen personlig ideologi om hvordan ting skal gjøres i barnehagene. Enda vi har lover og regler som er godt forankret.

Uansett forteller ikke dette oss om hvordan vi kan veilede vanskelige ansatte, ansatte som ikke spiller på lag eller ansatte med lang fartstid som synes det er vanskelig å innordne seg en pedagogisk leder i 20-årene. Og dette kan jeg forstå. Jeg opplever at atferden som møter oss handler om frykten for endring, frykten for at for mye i sektoren skal rokkes ved.

Viktigere enn KKK

I rammeplanen for barnehagene står det skrevet følgende: «Den pedagogiske lederen leder arbeidet med planlegging, gjennomføring, dokumentasjon, vurdering og utvikling av arbeidet i barnegruppen eller innenfor de områdene han/hun er satt til å lede» (Kunnskapsdepartementet, 2017). Om bare dette stemte – det står ingenting om veiledning av enkeltpersoner, veiledning av vanskelig personal, veiledning av frustrerte foreldre eller møter med PPT og så videre. Det er ikke de ansattes feil at de opplever dette som fryktinngytende.

Jeg retter blikket mot utdanningsinstitusjonene, som ikke delte mer kunnskap eller erfaring om hvordan det kan være å være leder eller hva slags utfordringer vi møter på veien. Noen tåler dette møtet med praksis bedre enn andre. Jeg mener derfor at dette bør være bærebjelken i barnehagelærerutdanningen - ikke utallige timer med KKK (Kunst, kultur og kreativitet).

Ulik anseelse

Jeg drøfter ofte lederrollen med han jeg deler livet mitt med. Han har lang erfaring med ledelse. Han har en mellommenneskelig påvirkning, som er utøvd i situasjoner rettet mot kommunikasjon. På denne måten oppnår han et eller flere spesifisert mål.

I tillegg har han en usedvanlig høy respekt fra de han jobber sammen med.

Til tross for at vi jobber i ulike sektorer, mener jeg at ledelse alltid vil være det samme, uavhengig av lederstil. Likevel opplever jeg at det å være pedagogisk leder er mindre respektert enn andre ledere. Det kan ha en sammenheng med oppfatningen av at yrket vårt i lang tid har blitt snakket ned – men det er på tide at vi tar saken i egne hender, og begynner å snakke oss selv opp. For vi er ledere, vi leder personalgruppen, vi leder det pedagogiske arbeidet på avdelingen vår.

Ledelse utøves når ett individ har innflytelse over en større eller mindre gruppe av underordnede. Vår sentrale oppgave blir da å motivere til innsats og sørge for at arbeidet blir samordnet, organisert og utført på en slik måte at gruppen når de målene som er satt (Birkinshaw, 2018).

Burde vært bedre rustet

Det er ingen tvil om at lederrollen hadde blitt håndtert og tatt imot på en annen måte dersom vi hadde sittet med den rette kunnskapen. Jeg håper at unge voksne, nyutdannede, ville turt å stå opp for yrket sitt dersom vi hadde blitt fortalt viktigheten av å ha analytiske evner, relasjonelle ferdigheter, koordineringsevne og evnen til å være lærende.

Dette er ting som kan læres og som man trolig vil tilegne seg jo mer erfaring man får – men utgangspunktet er dårlig. Det er utdanningsinstitusjonene som er nødt til å forberede oss på dette møtet med lederrollen.

En kollega av meg sa det så fint: «Vi må sette oss i respekt». Og det er akkurat det jeg tror vi må. Kollegene mine forventer at jeg har kontroll på det å være leder, at jeg leder arbeidet på en stødig måte, uten usikkerhet. Mine siste ord blir nok en gang rettet mot utdanningsinstitusjonene, i håp om at utdanningsløpet blir endret og at fokuset fra nå av handler mer om ledelsesbiten. For det er jo nettopp det vi er, ledere.

Da forventer jeg faktisk at dere utdanner oss til det også.