– Jeg så hvor fri han ble da han skjønte at jeg var med i leken på hans premisser

Fjørtoft er utdannet barnehagelærer og har master i barnehagepedagogikk. Hun er redaktør for fagtidsskriftet Barnehagefolk og forfatter av bøkene Læringens ville veier – Etiske møter i barnehagen og Perlet furunål. En innføring i barns lek.

Nylig var hun på Nordiske Impulser i regi av Utviklingsforum for å snakke om hvordan man kan møte rammeplanens krav til en lekende praksis i barnehagen.

– Jobber du i barnehage, da skal du leke! Dette står svart på hvitt i forskriften vår, innleder Fjørtoft.

Lek er barns måte å signalisere hvordan de vil være en medborger i denne verden på – deres viktigste uttrykksform, påpeker hun.

– Vi er forpliktet til å verne om leken, gjennom barnehageloven og FNs barnekonvensjon.

Fjørtoft trekker frem FNs kommentar til artikkel 31 i barnekonvensjonen som handler om barns rett til lek. Der står det følgende: «De viktigste kjennetegnene til lek er moro, usikkerhet, utfordring, fleksibilitet og ikke-produktivitet.»

– I rammeplanen er heldigvis lekens posisjon tydelig. I utkastet som ble sendt på høring i 2016 opplevdes det imidlertid ikke så selvsagt at lekens tradisjon fortsatt skulle være ivaretatt i rammeplanen. Det måtte en profesjonskamp til, hvor hele profesjonen sto opp for barns rett til lek og fikk gjennomslag for noen helt vesentlige punkter. Det gjør at vi i dag kan stå med rammeplanen i hendene og være ganske stolte, sier hun.

– Profesjonelle barnehageansatte leker

Da gjeldende rammeplan kom i 2017 var det flere som ga uttrykk for at den inneholdt for mange «skal-punkter» som legger føringer for personalets arbeid. Fjørtoft kan være enig i at det er mange skal-punkter, men akkurat når det kommer til lek-kapittelet synes hun det bare er en glede å lese disse punktene.

– Leken skal ha en sentral plass i barnehagen, og lekens egenverdi skal anerkjennes. Slik lyder første setning i lek-kapitlet i rammeplanen. Dette bør være helt avgjørende for alle prioriteringer og valg vi tar i barnehagen, sier Fjørtoft.

– Hvis barnehagen skal bidra til at alle barn får oppleve glede, humor, spenning og engasjement gjennom lek, slik det står i rammeplanen, må de ansatte inneha en lekenhet og bruke leken som inngang til barna, understreker hun.

– Tett på

Skal man få innsikt i hva barn er opptatt av, interessert i, hvordan de lærer og hvordan de utvikler seg sosialt, må man også vite noe om hvem de er som lekere, mener Fjørtoft.

– Og skal vi vite noe om hvem de er som lekere, så må vi finne ut hva de leker, bli kjent med deres lekende uttrykk og hvordan de leker. Da må vi være tett på leken og delta i den.

– Dette er ikke alltid like lett. For mange kan det være vanskelig å slippe seg løs i leken og la barnas lekende initiativer lede an. Enda mer utfordrende er det kanskje å skulle delta i barnas lek fysisk og kroppslig. Like fullt mener jeg ansatte er forpliktet til denne deltakelsen, og jeg tror det ligger et enormt pedagogisk potensial her. Heldigvis er alt dette noe det går an å øve på! sier Fjørtoft.

Uforutsigbart

Deltar man i leken, helt oppriktig, så er det også uunngåelig at vi tramper over i etikkens uforutsigbare verden, påpeker Fjørtoft.

– I leken, som i etikken, finnes det ingen fasit. Ingen oppskrift som viser hvilke konsekvenser handlingen jeg gjør nå får for barnet eller barnegruppa.

– Vi kan aldri vite på forhånd, vi er nødt til å prøve oss frem – det jeg kaller for lekende improvisasjon. Men vi improviserer ikke uten forberedelser. Utdanningen vår, erfaringene, verdiene og holdningene våre, alt dette ligger i bunn. For å kunne improvisere må man gjøre grundige forberedelser, sier hun.

– Leken er vårt viktigste arbeidsverktøy

«Personalet skal fremme et inkluderende miljø der alle barna kan delta i lek og erfare glede i lek» står det i rammeplanen.

Fjørtoft tror det ligger et uforløst pedagogisk potensial i barnehageansattes deltakelse i lek når det kommer til arbeid med inkludering, ekskludering, mobbing og krenkelser.

– Jeg har hørt om flere barnehager som har «lekeregler», som skal fremme inkludering i barnehagen. For eksempel at hvis ett barn kommer bort til en gruppe og spør om å få være med på leken, så må man si ja. Hvis to eller flere barn spør om å få være med kan man si nei, ettersom barna som ønsker å være med i leken i så fall kan leke med hverandre.

Fjørtoft synes slike regler er problematiske.

– Ikke fordi jeg er uenig i regelen i seg selv, men fordi det ansvarliggjør barna og ikke de ansatte. De ansatte får på en måte en liten pause fra profesjonsetikken fordi barna har en regel de kan styre etter.

– Ansatte i barnehager med slike lekeregler forteller meg om barn som tilkaller hjelp når reglene blir brutt. For eksempel at man får nei selv om man kommer bort til leken alene. Da blir plutselig konfliktsituasjonen dratt vekk fra det egentlige problemet – fra ekskludering i leken til at det er regelen som ikke har blitt overholdt. Når barna går til de ansatte for hjelp, presenterer de også bare den overfladiske delen av problemet: «De sa nei». Istedenfor å sette ord på det faktiske problemet: «Jeg får ikke være med i leken».

– Dette gjør problemløsningen til den ansatte lettere. Man trenger egentlig ikke å bruke sitt profesjonelle skjønn. Istedenfor å tørre å gå inn i det som er ubehagelig – for det er ubehagelig når barn ikke får være med i lek – kan vi lene oss på at vi har en regel som må følges.

Fjørtoft peker på at et av underpunktene i rammeplanens lek-kapittel sier at personalet «skal veilede barna hvis leken medfører uheldige samspillsmønstre».

– Slike situasjoner oppstår hver dag og de krever mye av oss som profesjonelle. Men hvis du leker mye med barna, er tett på og deltar med hele deg og all din kunnskap, så har både barna og du selv et mye bedre utgangspunkt for å løse opp i vonde situasjoner i lek.

Hestemammaen

Under konferansen forteller Fjørtoft om en lek hun selv var med i for noen uker tilbake. Hun hadde rollen som hestemamma og barna vekslet mellom å være dyrepassere og føll. Fjørtoft gikk rundt på alle fire, mens dyrepasserne samlet «høy» som hun skulle spise. Barna red på hestemammaen, og hestemammaen tok vare på føllene sine. Hun strøk mulen mot dem og vrinsket nattasanger.

– Vi var en gjeng på syv-åtte stykk, og så skjedde det som ofte skjer når ansatte deltar i lek. Flere barn kommer til etter hvert. De som var med fra start er vant til å leke med meg. De vet at jeg er med på ordentlig og henga seg raskt til liksomverdenen vi skapte sammen.

– Noen av de andre barna har ikke lekt like mye med meg. Og det var som om de brukte all sin kapasitet på å forstå hva som skjedde. De holdt seg hele tiden i nærheten av leken, de observerte meg og lekens forløp, men de deltok ikke aktivt. De prøvde liksom å finne ut av: Er det sant at hun faktisk leker eller er hun riv ruskende gal? Da blir jobben min å overbevise dem om at jeg leker, sier Fjørtoft.

– Jo flere barn jeg kan få med inn i en slik lek, jo bedre. Desto flere pedagogiske muligheter har jeg til å spille på barnas styrker, koble sammen barn som vanligvis ikke leker sammen og til å utfordre barna og gi dem nye mestringsopplevelser med leken som arena.

Rammeplanen sier også at personalet skal være bevisste på og vurdere egen rolle og deltakelse i barns lek, minner Fjørtoft om.

– Dette må vi øve oss på hver dag. Når er det hensiktsmessig at jeg har en sentral rolle i leken? Når bør jeg innta en mer passiv posisjon og når skal jeg holde meg unna?

Overdriver lekesignalene

Under foredraget forteller Fjørtoft om hva hun gjør for å overbevise barn som er litt usikre på om de skal hengi seg til leken.

– Jeg bruker min kunnskap om lek. Jeg overdriver mine lekesignaler for å tydeliggjøre det lekende uttrykket. Bruker mimikk og kropp for å ufarliggjøre situasjonen. Smiler litt ekstra og veksler tydeligere mellom lekestemmen og min vanlige stemme. Jeg tar i bruk lekeinvitasjoner som jeg vet barna kjenner fra før.

– I leken kan jeg inkludere, støtte og veilede barn på en helt annen måte enn jeg kan som «bare» voksen barnehagelærer, sier hun.

Rammeplanen legger vekt på at personalet skal ta initiativ til lek og aktivt bidra til at alle kommer inn i leken, påpeker Fjørtoft.

– Som hestemamma kan jeg møte barn som vanligvis utagerer mye – som er vant til negativ tilsnakk eller irettesettelser – på et annet grunnlag, for i leken er vi likestilte.

– I hesteleken så jeg for eksempel hvordan et barn som er vant til tilsnakk uttrykte med sitt kroppsspråk at han ventet på en irettesettelse fra meg også. Jeg så hvor fri han ble da han skjønte at jeg var med i leken på hans premisser. Vi hadde samme mål, at leken skulle vare lenge. Min bruk av hestestemmen ble et signal til ham om at her er det trygt, vi leker.

– Som dyrepasser fikk barnet også vist sine ressurser. For det er ofte i leken at barn får vist hvem de er. Guttens kreative sider og evne til empati og omsorg kom virkelig frem. Han passet på at jeg aldri gikk tom for høy og strøk meg forsiktig over manen, forteller Fjørtoft.

Trygt rom

Personalet skal observere, analysere, støtte, delta i og berike leken på barnas premisser, sier rammeplanen.

– Når man ser denne hesteleken fra utsiden, kan man kanskje tenke at jeg er en litt merkelig voksen. Hvis man ikke forstår hvordan jeg observerer, støtter, vurderer og reflekterer pedagogisk underveis i denne leken eller man ikke forstår de faglige begrunnelsene som ligger bak deltakelse i lek, er det lett å avfeie meg som rar. Men hovedgrunnen til at jeg noen ganger blir sett på som rar når jeg leker med barna i barnehagen, er faktisk at ikke flere av de ansatte gjør det, sier Fjørtoft.

– Jeg synes det er helt fint å leke, men det er ikke derfor jeg leker når jeg er på jobb som barnehagelærer. Det er fordi det er en del av mitt profesjonelle ansvar og fordi man kan få et viktig innblikk i barns liv og verden.

Hun har flere ganger opplevd at barn har fortalt henne alvorlige ting mens de har lekt.

– Dette viser hvor trygt dette lekerommet kan være for barn. Hvis flere barnehagelærere får gjøre seg slike erfaringer, tror jeg det vil være en motivasjon til å leke enda mer, sier Fjørtoft.