«Vi påvirker barna mer enn vi tror»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Når vi ansatte observerer barns lek, kan vi danne oss noen bilder eller oppfatninger av hva vi ser. I bakgrunnen av disse observasjonene ligger en stor makt som vi kanskje ikke alltid er klar over. Barn generelt, men kanskje spesielt de som har utviklet et bredt lekrepertoar finner sjeldent vanskeligheter med å leke i barnehagehverdagen, men vi som voksne på avdelingen kan i stor grad påvirke barns lek. Margareta Öhman forklarer det så fint når hun sier at avhengig av den sosiale og kulturelle sammenhengen vi er i og hvilke normer og verdier vi sitter på, gjennomsyrer vi barns valg av venner, leketemaer og roller (Öhman, 2012). Dette kan fort tolkes som en advarsel om å passe på hvert eneste ord som kommer ut av vår munn, men det er virkelig ikke det som er intensjonen min å få fram i denne artikkelen. Jeg mener at ved å være seg bevisst denne kunnskapen kan vi lettere samarbeide mot en praksis i barnehagen som tjener barnas lek og trivsel.

En påvirkningsspiral

Vår påvirkning av barns lek begynner hos oss, den ansatte, med våre tanker og antakelser, forforståelse og fordommer. Deretter kan denne tanken bli til ord ved at vi deler den til kolleger som «smitter» videre til hvordan de samhandler med barna.

Dette er en meget forenklet modell med sikkert tusenvis av ulike startpunkter og sluttpunkter, men poenget som ønskes fram her, er at våre ord bærer med seg makt – og hvordan vi velger å bruke dem, mener jeg får konsekvenser for barns lek. Derfor ønsker jeg nå å synliggjøre «ordenes makt» med en erfaring, et moment i en barnehage jeg erfarte, som en påminnelse til meg selv og kanskje flere der ute som kan kjenne seg selv igjen i denne situasjonen.

Min erfaring

Det hele begynte med noen ytringer om barns lek fra noen kolleger.

«Hvorfor kan ikke de (fire guttene) bare leke ordentlig som jentene?»

«Hvorfor må de alltid leke så vill lek inne?»

Jeg velger å tolke og tro at det som gjør at vi ytrer tanker av denne karakter – skyldes følelsen av å ikke strekke til. Førstnevnte ytring handler nok mer om våre egne kjønnskonstruksjoner, hvilke forventninger vi stiller til gutter og jenters lek. Sistnevnte tror jeg handler om ønsket om å tilrettelegge. Noen ganger tenker vi at for å få tilrettelagt for barns lek skal det så mye til. Men må det egentlig det?

Jeg jobbet i en barnehage på en avdeling med barn i 3-4 års alderen. Denne avdelingen hadde fire såkalte «trigger»-barn som da de lekte sammen, eskalerte leken regelmessig til noe som skulle være ødeleggende for seg selv og de andre barna på avdelingen i form av slåssing, ødelegge legotårn for å så løpe vekk. Løsningen på det tidspunktet var at disse guttene måtte ut på gårdsplassen og leke, for der hadde de mer plass til holde på med sin lek og skjermes fra de som lekte roligere lek inne.

Spørsmålet som slo meg her var da; Hvorfor skal vi ta fra disse barna muligheten til å trene på selvregulering, eller utvide deres lekrepertoar inne som ikke må innebære vold mot andre barn? Å sende barna ut mener jeg var en real bjørnetjeneste. Barna fikk lekt det eneste de tilsynelatende ønsket å leke ifølge de ansatte. Barna ble låst i et mønster fordi deres eneste lekrepertoar ble stemplet som voldelig av de voksne og noe som ikke hadde plass inne i barnehagen.

Rollelek

En dag delte vi avdelingen gruppevis, der jeg fikk ansvaret for disse fire guttene. Vi gikk ut av avdelingen og lekte i en gang som vanligvis ble brukt til måltid og som var koblet til kjøkkenet. Leker var det lite av, men et par bord og noen sitteputer var tilgjengelig. Naturligvis (fordi det ikke var noe særlig leker der å leke med) begynte barna å kaste putene rundt i gangen og på hverandre. Litt etter litt eskalerte leken til kloring som gjorde at jeg måtte gripe inn. Etter å ha grepet inn, fortsatte putekrigen, men da la jeg plutselig merke til at en av guttene satt under spisebordet og knurret. Jeg spurte gutten med en nysgjerrig stemme: «Hei, hva holder du på med?». Gutten svarte: «Jeg er en ulv!». Så spurte jeg om ikke vi kunne være ulver også, noe han sa var greit.

Da rettet jeg oppmerksomheten til barna som hadde putekrig og sa; « se! se! Hva er det under bordet der!?» Alle barna stivnet til, nesten som om man setter en film på pause. Da svarte barnet under bordet igjen; « jeg er en ulv!» Og med det, var vi i gang!

Så begynte rolleleken som ulver, og i det øyeblikket, skiftet leken fra kloring til rollelek.

Vi gikk fram og tilbake fra ulvehiet (spisebordet) der vi sov og til kjøkkenet for å spise mat.

Jeg tenkte det hadde vært gøy om barna faktisk hadde noe å drikke så de kunne leve seg enda mer inn i rollen sin. Derfor hentet jeg noen skåler og fylte dem med vann. Et av barna hadde visst ikke sett at jeg hadde fylt vann i skålene, så da barnet skulle drikke av det, heiv barnet skålen mot ansiktet og SPLÆSJ, så fikk barnet vann over hele seg ... Barnet stirret på meg.

Jeg tenkte at nå har jeg ødelagt leken ...

Til min store overraskelse brøt barnet ut i latter, så hardt at til og med lattertårer kom ut av øynene hans. Like etter begynte vi alle å le sammen i felleskap.

Mange ulike faktorer kan påvirke

Hadde bare de andre ansatte sett hva som skjedde her! Det er ikke sikkert denne aktiviteten ville fungert igjen med samme gruppe en torsdag som det gjorde på en tirsdag.

Det er mange ulike faktorer som kan påvirke. Alt fra dagsform, tilgjengelige rom, bemanning osv. Men denne dagen bestemte jeg meg for å fortrenge impulsen, fortrenge muskelen i meg som sa at dette var barn som ikke kunne leke «fint». Jeg ønsket å bryte det mønsteret og brillene jeg så disse barna med, og møte dem her-og-nå. Ved å overbevise meg selv om at denne muskelen var feiltrent, påvirket det igjen hvordan jeg møtte barna den dagen og ga meg en erfaring og et minne jeg sent vil glemme.