Öhman er psykolog og familieterapeut og har mer enn 40 års erfaring fra arbeid med barn og veiledning og videreutdanning i barnehage og skole. Hun har også skrevet flere bøker om lek og om samspill med barn.
– Å kjenne seg fri til å leke er helt vesentlig for barns selvfølelse og trivsel i barnehagen, innledet Öhman med under sitt foredrag på barnehagekonferansen Nordiske Impulser tidligere denne måneden.
På konferansen som ble arrangert av Utviklingsforum, pratet hun om hvordan voksne posisjonerer seg i forhold til barns lek og om hvilke faktorer hun mener kan true leken.
– Jeg tror at barn flest elsker når vi leker med dem, som når Albert Åbergs pappa endelig blir med i leken og i helikopteret som Albert har bygget. Da kan de reise hvor som helst og det er det morsomste Albert vet, sier Öhman. Og fortsetter:
– Når vi blir invitert inn i leken mener jeg at vi bør si ja til leken. Da viser vi ikke bare at vi liker å være sammen med barna, det oppstår også et samhold og vi blir en del av gruppa.
– Barna eier leken
I kommentarene til FNs barnekonvensjon omtales lek som alle aktiviteter og prosesser barna selv initierer, strukturerer og kontrollerer, påpeker Öhman.
– Det er barna som eier leken. Når vi sier at vi vil leke med barna, bekrefter vi deres rett til å leke og vi kan gå inn som medlekere, som lekepartnere.
– For å kunne skape optimale vilkår for barns lek og trivsel i barnehagen må vi sørge for at barna er frie fra stress. Vi må også se på hvordan vennskapet i barnegruppa ser ut, for vi må kunne garantere at barnas miljø er fritt for mobbing, krenkende handlinger og utenforskap, sier hun.
Det blir ikke utviklende lek om det ikke finnes grunnleggende trygghet for barna i gruppa, påpeker Öhman.
– Vi må iscenesette miljøer og materialer som inspirerer til alle former for lek. Og vi må skape et positivt og tolerant lekeklima i barnegruppa – der barna velger hverandre på en fleksibel måte, på tvers av kjønn og alder. Vi må ikke tro at dette kommer av seg selv. Det krever at vi er tilstedeværende og nære barns lek, sier hun.
Mange er redde for å forstyrre barnas lek og de holder seg derfor litt på avstand, påpeker Öhman.
– Barn skal absolutt få ha leken sin i fred, men det betyr ikke at vi må være langt fra dem. Snarere er det slik at barns lek ofte blir mer utviklet når vi er i nærheten og ser hva leken kan trenge fra oss. For mange voksne venter for lenge med å gripe inn i barns lek, til leken går over styr og det blir konflikter som gjør at leken stopper opp. Det er ikke bra for da lærer barna at det er først når de mislykkes at vi griper inn. Griper vi inn tidligere kan vi hjelpe dem og veilede dem gjennom de forhandlingene som skjer når barn har ulike meninger i leken.
Forskjellige oppfatninger av de ansatte
Under foredraget viser Öhman til en dansk studie gjennomført av forsker Annette Boye Kochs. Hun har undersøkt hvordan barn ser på personalet i barnehagen.
– Det viser seg at en del av oss blir oppfattet som lekekamerater. Vi er snille, morsomme og det er gøy å være sammen med oss fordi vi er spontane og initiativrike. Andre av oss blir betraktet som lærere, myndighetsutøvere eller bare kjedelige voksne. Det er klart at vi må være både lærere, myndighetsutøvere og litt kjedelige iblant, men først og fremst må vi være lekne, sier hun.
– Vet vi hvordan vi kan komme nær barnas lek? Vet vi hvordan og når vi kan gripe inn i leken uten å forstyrre den? Det er spørsmål vi bør stille oss, legger hun til.
– Manglende engasjement kan true leken
Ifølge Öhman er det flere ting som kan true leken:
– FNs barnekomité peker på at den økte skolifiseringen truer barns lek. Når vi blir mer og mer opptatt av å se på lek som en aktivitet som kan fremme barns læring eller som en undervisningssituasjon, så truer det leken, sier hun.
– Manglende engasjement hos de voksne som arbeider med barna, og mangler ved det fysiske miljøet, kan også føre til at vi tar fra barna muligheter til å uttrykke seg fritt gjennom egeninitiert lek. Alle sier at det er viktig at barn får leke, men dette kommer ikke nødvendigvis til uttrykk i alle barnehager. Synes det for eksempel i dette rommet at lek er det viktigste barn kan holde på med? spør Öhman.
Hun viser tilhørerne et rom med en hylle, et par kasser og noen leker spredt utover gulvet.
– En liten gutt guidet meg rundt i en barnehage i Sverige. Idet han åpnet døren til et lignende rom forklarte han for meg: «Dette er dødens rom». Jeg ble veldig overrasket over det han sa og spurte hva han mente med det. Han svarte: «Ser du selv noe som lever her?» Da måtte jeg erkjenne at det gjorde jeg jo ikke, forteller Öhman.
– Om lek skal være så utviklende og fantastisk som mange av oss tror det er, så krever det at vi er aktive og engasjerte. Og at vi selv har en velutviklet lekekompetanse, slik at vi kan gripe inn i leken på en god måte så leken ikke ødelegges eller forstyrres. Vi må også være bevisst hvordan vi møblerer våre rom og hvor mye tid vi gir barn til å leke.
Antakelser om lek
Öhman mener det finnes en rekke antakelser om lek som hun oppfordrer barnehageansatte til å reflektere over.
– Vi antar at barn leker. Men hvis vi er så overbevist om at dette er normen, hvordan ser vi da på de barna som ikke leker så mye? Det er lett at de blir betraktet som noen som trenger å justeres slik at de leker mer, men kanskje handler det egentlig mest om at barn leker dersom miljøet rundt dem er stimulerende. Da handler det kanskje mest om hvor godt man kjenner barnet og barnets måte å leke på, sier hun.
– Vi antar også at leken er god. Barn leker alt de kan komme på å leke, også krig og andre voldsomheter. De gjør dette innenfor lekens trygge rammer. Ja, leken er god, men lekens tematikk kan være alt annet enn det gode. Noen barn kan også komme litt på siden, bli underdanige i leken og trenge støtte fra en voksen. Derfor kan vi ikke ta for gitt at leken alltid er god. Vi må følge nøye med for å se hva som gjør leken god for hvert enkelt barn som deltar i den, legger hun til.
Vi kan heller ikke ta for gitt at leken alltid bidrar til positiv utviklingen, mener Öhman.
– Barn utvikler seg gjennom lek, men hvis man har en situasjon der et barn blir utsatt for utestenging, så fører ikke dette til positiv utvikling. Barnet lærer istedenfor at det ikke er verdt å få være med på leken.
– Vi må hele tiden være bevisst disse antakelsene om lek, og vi må utfordre dem og skape økt handlingsrom for kreativ lek, sier hun.
Lekens egenverdi i sentrum
Under foredraget oppfordrer Öhman også tilhørerne til å reflektere over på hvilken måte man ønsker å verne om og fremme barns lek.
– Vi forholder oss alltid til barns lek på en eller annen måte. Spørsmålet er ikke om vi gjør det, men hvordan vi gjør det? Hvis jeg skal la meg invitere inn i barns lek kan jeg stille meg spørsmålene: Hvor bevisst er jeg disse barnas måte å leke på, og hvordan lar jeg meg bli invitert inn i leken? Tar jeg en aktiv rolle når jeg får invitasjonen, eller sitter jeg der med en kaffekopp i hånden og lar barna fortsette leken? Er det barnas opplevelse av leken som står i sentrum for meg, eller er det snarere det at jeg ønsker å lære barna noe som er grunnen til at jeg går inn i leken?
– Jeg mener at vi har en mer jevnbyrdig innstilling til barns lek når vi har som utgangspunkt at lekens egenverdi skal stå i sentrum. Når barna kjenner at det er de som har kontroll over leken. Når de kan styre, oppleve mestring og skape samhold gjennom leken, da mener jeg at man gjør en god jobb som pedagog, avslutter Öhman.
